Monday, October 22, 2012

Profil

Navn: Karen Marie
Alder: 25 (uhh..)
Fra: Eidsvoll Verk
Bosted: Pune, India

Medlem av:
ANSA India
Econa
Eidsvoll Høyre
Norsk Petroleums Forening
Skolens Svømmelag
Og Skolens Marathon lag....? What?

Ja, det stemmer visst
Mer om det senere



________

Wednesday, October 17, 2012

Nytt røyksignal fra India

Siden det er flere som har etterlyst flere bilder på denne bloggen i det siste, så har jeg gjort selve selvfoppofrelsen av selvoppofrelser - og lastet opp noen bilder via mobilnettet. Skolen har nemlig blokkert bloggen min på linje med andre sosialt uakseptable nettsider som facebook.com, dagbladet.no, og andre ufyselige ting som det, noe som er mye av bakgrunnen for at det har blitt mer tekst og færre bilder her i det siste. 

Jeg er i alle fall heldig som får bloggen min kategorisert som bare en kommunikasjonskanal, noe som den jo er. Sara sin blogg derimot får jeg ikke tilgang til fordi den kommer under kategorien porno. Det er det jeg har sagt hele tiden Sara. Det er alt for mange bilder av hester og sko der inne. 

Tilbake til det jeg egentlig tror er grunnen til at du klikket deg inn på denne bloggen: livet i India. I dag har jeg forelesningsfri og som dere ser bruker jeg altså dagen til å være fornuftig og effektiv student. Akkurat nå har jeg ikke dårlig samvittighet et sekund for at jeg blogger i stedet. Jeg har blitt mer og mer klar over hvor viktig det er for meg å bestemme meg for å ta pauser fra skolen og gjøre noe annet - som for eksempel det å blogge om å gå på skolen i stedet. 

Her kommer i alle fall noen små lysglimt fra den siste tiden: 

Gatelangs i Pune Sentrum. Det finnes ikke en brostein i denne byen som ikke egner seg som butikkutsalg

   Festival oppvisning, med tradisjonelle Sareer fra Bengal. Hvert område i India har sin egen tradisjonelle Saree som brukes til fest, omtrent på samme måte som bunadene hjemme. 

Monsoon gjennom lupen. Det er jo nesten akkurat som hjemme i Stavanger


Håndlaget festivalpynt i korridoren på skolen. Guden i midten er Ganesh, en av de viktigste Hindu-gudene i området vi bor i. Det har nettopp vært en ukes festival til ære for den her. 



Nå får jeg nesten komme meg tilbake til studiene. De neste ukene blir fyllt opp med eksamener - det er en eller to nesten hver eneste dag nå frem til 11.november. Da er det endelig fri en stund. Noe som betyr at jeg ENDELIG har muligheten til å reise litt rundt i dette store landet. Første stopp blir New Delhi, der jeg skal ferie Deewali hjemme hos romvenninnen min. Hva Deewali er og hvordan det er skal jeg fortelle mer om senere når jeg vet mer. Jeg feiret det i Berlin hjemme hos Praveen og Abhimanyu ifjor også, men denne gangen blir det på rent Indisk vis. Jeg gleder meg som en unge. 





_____________



Sunday, October 14, 2012

Jeg lever ennå!


Det er så mye som skjer her nå, jeg leser, går på forelesninger og pugger. Det tar ca 18 timer om dagen. Det er travelt, hard og jeg er helt utslitt på slutten av hver eneste dag. Likevel har jeg det skikkelig fint, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor til de som spør hjemmefra. Det gjør ikke noe, for jeg kjenner det jo på meg selv.

Det er lite annet å snakke om, så for nå er det beste jeg kan melde om herfra, at denne filmen er verdt å se:







__________________

Tuesday, October 02, 2012

9 to 5?

Det er Gandhis bursdag i dag, og for første gang på tre uker har jeg en forelesningsfri dag. Jeg har hatt alle mulige planer klare for hva jeg skulle bruke denne dagen på i en evighet, men nå som den har kommet har jeg visst endt opp med å bruke hele formiddagen foran PCen likevel. Man blir nesten litt apatisk når det kommer et rolig øyeblikk her. Kroppen og hodet tror nesten ikke på at det er sant.

I tillegg har Gandhi, som det ellers virker som var en forholdsvis fredfylt og likevel effektiv fyr, forsikret seg om at absolutt alt er stengt til ære for ham. Det er helt ærlig verre enn første påskedag hjemme. Treningssenteret og svømmehallen er stengt, kiosken er stengt, bussen til byen har fri og til og med biblioteket er stengt for dagen. Så det er liksom ikke overveldende mange muligheter til å komme seg rundt og ta igjen det tapte. 


I morgen har vi en eksamen og to presentasjoner, så det er jo nok å gjøre likevel. Og ikke nok med deg, la meg få presentere, trikset å snik-mopsifisere enhver presentasjon: 




Livets små gleder har kanskje aldri vært så gledesfylt før.

I tillegg til prøven og presentasjonene i morgen, bruker jeg dagen på i alle fall å komme litt i forkant av det som venter de neste to ukene også. Her er listen over hva som kommer av eksamener i oktober:  




Ser ikke så verst ut denne i forhold til den for september, eller hva? Ferdig allerede den 19. står det. Etter det er det ikke flere små eksamener i alle fall. Tre dager senere begynner nemlig den egentlige eksamensperioden. Noen av dere husker kanskje denne fra tidligere?


Alt av studieteknikker, motivasjonstips og lignende taes for øyeblikket imot med takk. For å si det sånn. Men stemningen er god. Det er mye å glede seg over også, som at jeg husket å ta med Bergansjakken min hit, og at mamma har sendt meg makrell i tomat. De to tingene gjør at jeg kan 1: gå ut litt oftere enn de andre her når det regner som verst og 2) At jeg strengt tatt har alt jeg trenger for å være lykkelig inne også.

Tilbake til arbeidet. Herfra går det bare fremover. 


________________





Monday, October 01, 2012

Inertia - reluctance to change


Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18. Jeg har reist på casekonkurranser. Jeg har sittet i den nasjonale studentforeningen. Jeg har en master fra Berlin og er i ferd med å ta en MBA her i India. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg var glad i og åpen for enhver forandring,og at samme hva som kom, så ville jeg lære å like det. Det var før denne lørdagen.

Vi har vært sammen i syv år nå. Den var med meg da jeg stod foran utdanningskomiteen, den var med meg da vi kom til finalen i JMUCC, den har vært med på utallige hytteturer, byturer, impulsturer til London og forelesninger. Selvsagt har jeg hatt andre også, men ingen har liksom kunnet måle seg med den noen gang. Jeg har jo sett det komme en stund, men jeg har ikke villet innse det. Og nå er det for sent. På lørdag falt favoritt vesken min fra hverandre, og det er absolutt ingen ting som kan fikse den igjen.

I går tilbragte jeg derfor fem timer på to av Punes aller største kjøpesentre for å finne en ny. Det er jo helt umulig selfølgelig. Ingenting kan måle seg emd den. Jeg gikk inn i butikk etter butikk, og kom tomhendt ut hver eneste gang. Stakkars Abhimanyu, han ble lurt til å være med, mot at jeg spanderte middag på ham. Jeg tror ikke han sier ja neste gang. Ikke bare tilbragte vi hele ettermiddagen på eting uten å lykkes; da vi hadde gitt opp var Monsoonen så sterk at det var helt umulig å kjøre sykkel hjem. Vi var fanget i timesvis, før vi ga opp og fant oss et krypinn på den andre siden av byen i forhold til der vi skulle ha forelesning i dag tidlig klokken ni.

Og akkurat nå vet jeg ikke hva som sjokkerer meg mest; det at jeg Rett og slett har blitt så emosjonelt knyttet til en ting at jeg kan grue så mye med å finne en ny, eller det at jeg tilbragte syv timer på et kjøpesenter uten å kjøpe noe.
Noen innspill?

___________

Andre blogginnlegg

Related Posts with Thumbnails
Blogglisten