Tour de India #1 - Hampi og Bangalore

Jeg har altså reist litt land og strand rundt i India de siste ukene, og prøvd å få med meg hva dette landet egentlig har å by på. Og med et land så stort som dette, har det jo en god del man kan oppleve da. Denne gangen var planen å reise litt ut av de største byene, og heller bruke tid på steder jeg ofte opplever at har litt mer sjel; landsbygdene. Målene var i hovedsak Hampi, Pondicherry og Andaman Islands. Nå har jo selv landsbygdene i India flere innbyggere enn de største byene i Norge, så vi har jo ikke akkurat vært på øde steder, men uansett; det ble en fantastisk tur. 

På kartet under kan dere altså se hvor jeg har vært, så skal jeg prøve å forklare og vise frem litt mer underveis: 

A/H: Pune, B: Bangalore, C: Hampi, D: Pondicherry, E: Chennai, F: Andaman and Nicobar Islands, G: Calcutta

 HAMPI

Hampi er et av de mest imponerende stedene jeg har sett i India. Som en del av av UNESCOs verdensarv, visste jeg jo egentlig på forhånd at det var nødt til å bli bra, men jeg ante ikke så mye om hva jeg ville oppleve. Hampi er en liten landsby midt i India, som tidligere var hovedstaden i en av de mest religiøse Hindu-statene. Det ligger ganske høyt oppe i fjellet, og har derfor passet perfekt for utskjæring av stein. Så det har de også gjort. Mye.

Hele området er fylt av templer av stein, som blir stadig mer imponerende jo mer man går rundt og ser. Da vi gikk rundt, gikk vi oss i tillegg bort fra et av anleggene, så det tok oss ca to timer ekstra å komme tilbake til byen. I 40 grader, det var helt enormt varmt å gå... Men: vi fikk se så mye rart. Som med turistfeller flest er jo turen lagt opp til de mest imponerende stedene, men vi fikk oss jo en tur i tillegg. Og hvor enn vi gikk var det små inngraveringer i steinheller og bittesmå templer.

Alt i alt var Hampi et kjempe fint sted å oppleve, og det blir definitivt med på anbefalelses-listen over steder å dra i India.

Passe sliten etter å ha gått rundt i bushen i timesvis... Men jada; jeg var ved godt mot. Innimellom. 

Livet i Hampi:

BANGALORE

Turen begynte med fly til Bangalore i Sør India, der vi overnattet hos en venn. Bangalore er ikke akkurat noen utpreget turistby, hovedsaklig er Bangalore kjent som IT-huben der all outsourcingen av dataprogrammer fra Europa og USA foregår. Så det er mange kontorer, boliger og kjøpesentre der, men der man kjenner noen blir det jo uansett hyggelig å være, selv om man ikke er turist hele tiden. Dagen gikk derfor stort sett med til å prate, hilse på gamle kjente og til å se på bylivet.

I tillegg hadde vi bestemt oss for å se på det mest kjente palasset i Bangalore, som er litt av et syn. Dessverre var det stengt av da vi kom, fordi noen hadde leid hele området for å gifte seg der. Åh, tenk så fantastisk da, å gifte seg i et palass. Jeg gjør det gjerne selv også, dersom jeg får muligheten. I India betaler foreldrene til bruden for hele festen, det vil nok være mitt eneste håp for å få til det sammen da.

Tidlig morgen i Bangalore. Ja, jeg bodde i en skikkelig guttehybel. Det luktet mann. 

Siden blogspot har begrensinger på antall bilder pr innlegg, kommer fortsettelsen i neste...episode..





______________

Hva skjer nå?

Studiene i India er over. De aller aller fleste har flyttet fra skolen, og campus er nesten som en spøkelsesby. På internatet er det bare meg og kakkerlakker igjen. Nesten. Jeg har også pakket kofferten, men kommer ikke hjem før 15.mai. Først skal jeg nemlig bruke litt tid på å "oppleve verden", både India og noen andre steder. Jeg har vært på reise i India i to uker allerede (bilder kommer), og 6.mai reiser jeg for godt. Eller i alle fall for nå. Jeg vet vel egentlig allerede at jeg vil tilbake, om ikke for å flytte hit, så i alle fall for å møte alle menneskene igjen. Jeg har blitt sinnsykt glad i dem, etter å ha levd så tett på dem dette året. Jeg kommer gjerne tilbake for å jobbe litt også, dersom muligheten byr seg senere. Når jeg blir stor, liksom.

Før det venter et semester til i Berlin. Jeg er nemlig ikke helt ferdig utdannet ennå. Den o store masteroppgaven skal skrives i sommer, og den skal leveres innen 12.august. Aller helst før det også, for uken etter begynner jeg i ny jobb i Stavanger. Så tidligere i dag sendte jeg mail til utleiemegleren for å si opp utleien av leiligheten min, slik at jeg kan flytte inn igjen. Jeg skal begynne i min aller aller første fulltidsjobb. Fy søren, da følte jeg meg voksen. Jeg innså vel egentlig at jeg er i full fart på vei inn i voksenlivet. Og jeg har ikke lyst til å hoppe av, jeg gleder meg skikkelig. Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, jeg gleder meg til å se alle vennene mine igjen, og jeg gleder meg skikkelig til å sjekke om alt det jeg har studert til nå egentlig har gjort meg klar til de utfordringene som venter.

Og før det igjen, skal jeg ut og reise. Jeg og Viola skal reise til Sri Lanka og Oman på oppdagelsesferd. Jeg gleder meg som en unge. Reiseguidene er handlet inn, og nervene er der allerede. Etter et år her i India, har vi fått masse gode tips om hva vi bør gjøre. I Oman bor også en veldig god venninne av meg, så vi får følge av henne når vi skal reise rundt. Kjempe kjekt å ha gode venner med lokalkunnskap, turen blir jo mye bedre allerede før avgang.

Så det er lyse tider med andre ord. Det kommer snart bilder av turen jeg nettopp har vært på også, det må bare organiseres litt. Slikt tar tid på indisk.



______________

I fantastiske Kerala

Nå i påskeferien har hele familien min vært på besøk her i India, og sammen med dem reiste jeg til Kerala, staten aller lengst sør i dette landet. Med fersk sjømat, strålende sol, strender, planter, husbåter og kjente ansikter ble det en helt fantastisk tur. Jeg oppdaget til min skrekk og gru da jeg kom hjem igjen at jeg ikke hadde tatt spesielt mange bilder av hvordan det ser ut der nede, men jeg har fått låne noen av bildene Ida tok i tillegg, sånn at jeg kan legge ut noen her. 

Når man reiser til Kerala, vil man få mat med kokos i overalt man går, og det smaker fantastisk godt. Ellers er staten kjent for sjømat og.. bananchips? Ja.. Det stemmer. Landskapet er utrolig grønt, og de aller fleste indere reiser til Kerala for å reise med husbåter på Backwaters, innlandskanalene som går langs store deler av delstaten. Så det måtte vi jo prøve. Sammen reiste vi derfor til Trivandrum, hovedstaten, Alleppy for å resie med husbåt et døgn, og til Cochin, 

Kerala er en av de aller rikeste statene i India, noe som gjør at det ikke er så mye fattigdom der som i resten av landet. Der spurte barna oss om penner i stedet for mat og penger, noe som var utrolig deilig, for sånne ting ber jo barn som har det godt om. 

Om bord i husbaten

Fiskerne pa torget

Boder for gateshopping. Jeg tror kanskje vi tomte de shappene for yogabukser. Vi har i alle fall ti-femten stykker med oss hjem

Bassengkanten (I alle fall en av dem)

Og her var det altsa vi var:

Det ser kanskje ikke sa langt ut pa kartet, men det er et Ganske godt stykke.

Etter a ha vaert I Kerala, ble alle sammen med tilbake til Pune, der jeg fikk vist dem noen av tingene jeg har plukket opp I lopet av dette aret. Blant annet fikk de se noen av restaurantene jeg liker best, de var med pa skoleavslutningen var, og motte mange av vennene mine pa skolen. Det var rett og slett ganske stas a ta dem med "hjem". Mer om det kan du fa vite hvis du spor.



____________________

En siste uke som indisk student

Tiden som student i India er i ferd med å renne ut. Siste eksamen var jo nå på tirsdag, og siden da har nesten hvert eneste sekund dreid seg om å si farvell til noen, eller å feire at vi er ferdige. Det å skulle si ha det til 1500 mennesker, som jeg egentlig ikke vet om jeg ser igjen noen gang, det har vært ganske tøft og travelt egentllig. Alle reiser til forskjellige kanter av landet og verden herfra. Ingen vet hvor de er om fem år, og det eneste som er sikkert, er at når de reiser ut fra skoleporten denne gangen, blir det aldri det samme igjen. 

Studene her har vært beinharde, men fy søren så glad jeg er for at jeg har møtt alle disse fanastiske menneskene jeg går rundt og klemmer og utveksler telefonnumre og epostadresser med nå. De har virkelig endret noe inne i meg, og jeg kommer til å holde av et rom inni meg til dem for alltid. Jeg er veldig spent på å se hvordan det egentlig blir å komme hjem nå også, og skulle bo alene i leiligheten min. Den siste uken har nemlig ikke romvenninnene mine vært her lenger, så rommet har bare vært mitt. Det har vært nitrist! Så mange ganger i løpet av dette året som jeg har vært villig til å betale noen for å ha rommet deres alene et par timer - og nå, nå som jeg har et helt rom alene? Jeg holder på å bli gal. Hvordan i all verden skal det da gå å flytte hjem igjen?

Den siste tiden har med andre ord vært ganske så innholdsrik.Vi har festet, spist god mat, reist til steder vi har pratet om at vi burde ha sett, skrevet på skjortene til hverandre, fått bevis på at vi har fullført... Til og med småpraten har endret seg, fra behagelig prat om ikke noe, til smådesperat unngåelse av "når sees vi neste gang?". Shit, det er rett og slett skikkelig rart å kjenne på det nå, at det er i ferd med å ende. 

Dette er noen av måtene vi har feiret avskjeden: 

En siste fest: 

Et siste forsøk på "all you can eat" buffet, mengden gutter får stort sett kokkene til å frosne helt til, når maten går tom før guttene er ferdige med å forsyne seg:

Signering av skoleuniformene, de skal jo tross alt aldei brukes igjen:

Noen siste motorsykkelturer: 

Indisk HMS ved skolen under nedrigging av festområdet: 

Sikring av arbeidsplassen, hva er det?

I det jeg sa ha det til romvenninnene mine, laget jeg kopper med bilder fra hele året, så de kan ha med noen minner om oss i hverdagen. Jeg fikk en selv også, heldiggrisen. Åh, se så pene de er da, jeg kommer til å savne dem så enormt mye (jentene altså).

 På en siste oppdagelsesferd med gode venner

Priya, hun på det øverste av disse to bildene, har blitt en av mine aller beste venner her. Da hun reiste, visste jeg nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg savner henne sykt allerede.

 Et siste bilde med Pulkit og Ashish, to av studentene ved et av de andre instituttene på campus. Det er ikke en underdrivelse å si at de har holdt meg oppe ved å gi meg litt perspektiver på ting dette året. 

Plakett-utdeling:

 Cricket-trening, eller i alle fall et siste forsøk på å lære å spille

Som en siste farvell til de i klassen vår, kjøpte Wowa og jeg inn pizza til lunsj til alle som var igjen på campus på fredag. Det slo relativt godt an fikk jeg inntrykk av:

  

____________________

Karen Marie - MBA

Jeg kom nettopp ut fra det som forhåpentligvis er min aller aller siste eksamen i den indiske mastergraden min.

Master in Business Administration. 

International Business. 

Ferdig. 

Mer om det senere,

Nå skal det feires, og soves. 

_____________