Tuesday, November 27, 2012

På landet i India

I går var jeg og Abhimanyu på oppdagelsesferd - med et fort som mål, men med veien som opplevelsen. Jeg tror vi kjørte oss bort i alle fall tre ganger, men som resultat fikk jeg se en helt annen del av India enn det jeg ser i Pune til daglig.  India har så mange sider, at jeg tror jeg trenger et par år til før jeg vet hva jeg egentlig har flyttet til. Det er nesten sånn at jeg har lyst til å ta med alle som kommer på besøk ut dit vi endte, bare for at de kan få se alle forskjellene fra hjemme. Det viste seg at det er gøy på landet uansett hvor i verden man er, men landet er veldig annerledes i India enn hjemme. 

Her er drar kuene vognene og plogene og de går løs i veiene. Jenter bærer lass på hodet som ser ut til å være tyngre enn dem selv, barna løper uten underdeler for bare å kunne sette seg i veikanten når de må på do, guttene rødmer når de skjønner at jeg vet de stirrer og tempoet er som under en fiesta på pause. For et herlig liv.















______________


Friday, November 23, 2012

Å bli voksen i India

Det bor fem millioner mennesker i Norge. Jeg husker nedtellingen på VG i mars, vi var stolte av det. Særlig jeg. Jeg syntes det var kjempe stas, selv om jeg ikke bodde der. I Pune, byen jeg bor i her i India, bor det et sted mellom 3,7 og 6,2 millioner mennesker. Det er ingen som vet det sikkert, for de aner ikke hvem som bør telles. Et menneskeliv fra eller til, det kan bare ikke være så nøye. Før jeg flyttet ut av Norge husker jeg alle tallene i nyhetssendingene. Menneskene der ute som levde i uverdige forhold i alle verdens hjørner, og det var lett å tenke at det jo var helt forferdelig at ikke noen gjorde noe med det.

Men hvor begynner man egentlig? 

Selv her jeg sitter nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å bli komme over den forferdelses-følelsen som nærmest lammet meg i begynnelsen mens jeg bodde her - Det kalde som gikk igjennom meg da gatebarna hang seg i buksebena. Det var virkelig, men virkelighetsfjernt på en gang. Alt det jeg hadde sett på TV kunne jeg plutselig se, kjenne, ta og føle på. Verdens ekstreme sider var overalt, og i begynnelsen kunne jeg ikke annet enn å gi meg over og tro jeg reddet den litt ved å gi gatebarna mat et øyeblikk. Det hele føltes litt bedre, også gikk jeg videre. Jeg kunne kanskje ikke løse alle problemene deres, men jeg hadde i alle fall gjort noe der og da. Uansett var det så fjernt fra livet inne på skolen, her hvor alle er som meg.


Det er først nå, når jeg begynner å forstå omfanget av hvor uendelig urettferdig fordelt godene i verden er, at uendeligheten begynner å gå inn over meg. For det er ikke bare gatebarna og den verdenen utenfor  skoleområdets vegger som er annerledes. Det er en helt annen verden for de jeg studerer med også. De som er akkurat sånn som meg. 

Vi går siste året på en MBA sammen, og sakte meg sikkert begynner det å gå opp for meg at i september neste år er det over. Det er så og si ingenting igjen å studere og jeg må bli voksen. Det er i alle fall det jeg har tenkt hele tiden; at når man får seg jobb, da blir man voksen. Nå tror jeg kanskje jeg har blitt voksen underveis uten å legge merke til det. - men det var jo jobben som var poenget her. Det jeg mente å påpeke er at jeg sakte, men sikkert har begynt å tenke på det. Fremtiden. Hva jeg vil.Hvor jeg vil begynne å jobbe. Hvor jeg vil bo.

Medstudentene mine her, kan ikke velge. Det er i alle fall fem millioner mennesker i denne byen, og i India er det 1,2 milliarder mennesker. Det som kan høres ut som er verden full av muligheter, er egentlig er verden fylt av knusende hard konkurranse. Selv om ungdommene rundt meg har håp og drømmer akkurat som meg, er det et hav av uendelighet, avvisning og virkelighet som møter dem. De har studielån med 14% rente, og har de ikke jobb den dagen de leverer masteroppgaven er de så godt som gjeldsslaver allerede. De ser det selv, og bedriftene som ansetter er selvsagt klar over det de også. De vet at det er uendelig mange studenter å velge mellom, og at de derfor kan presse  lønnsnivået så langt ned de vil - det finnes uendelig mange studenter i dette landet som skremmes til å si ja i redsel for ikke å ha noe. 

Akkurat nå er flere bedrifter innom universitetet vårt og ansetter studenter. De tilbyr jobber som masterstudenter hjemme aldri ville fått fordi de er overkvalifiserte - og lønninger som står i stil med nettopp det. En årslønn ligger fra 70.000 norske kroner. Tilsvarende leste jeg denne uken at en økonomistudent hjemme i snitt 36.000 i startlønn i måneden. Man får selvsagt mer for 70.000 i India enn i Norge, men det er for lite til å betale ned studielånet - og alt for lite til å drømme om verdige boforhold ved siden av. Jeg har aldri vært så opptatt av hva jeg kom til å få i lønn selv, men jeg begynner jo å innse at det er fordi jeg er veldig trygg på at jeg kommer til å tjene nok til i å betale regningene mine og antageligvis litt til. 

Har verden vært så urettferdig hele tiden? Hvordan har jeg kunnet gå rundt og drømt om å reise jorden rundt, handlet klær for hele månedslønnen min, brukt tiden min som politisk aktiv til å forkjempe nynorsk og dyre busskort - mens alle studentene som er rundt meg nå har vokst opp i en slik verden? Hvordan kan forskjellene ha blitt så store, uten at jeg har vært klar over det? 

Det presset med å bli noe hjemme, gruingen rundt å skulle bli avvist på intervju, og gud forby - ha fortalt noen at man har søkt et sted for så å ikke få jobben. Det har vært stort nok for meg frem til nå. For en uendelig liten ting å være bekymret for. Her er faren for å havne på gaten resten av livet mer eller mindre tilstede. De stakkars barna som drar deg i bena når du går utenfor skolen, kan like gjerne være barn av utdannede mennesker som aldri kom ut i jobb. 

Kan man gjøre noe med det?

Jeg vet ikke. Noen dager priser jeg meg lykkelig for at jeg om en stund skal flytte hjem igjen, og ikke egentlig trenger å forholde meg til det igjen. Andre dager drømmer jeg nesten om å vie livet mitt til å fikse det. En virkelighet jeg er helt ny i på en måte, selv om det jo er akkurat den samme verdenen vi lever i. Jeg kommer fra verdens beste land å bo i. Landet med fem millioner mennesker i. Mitt land, min bakgrunn, mine holdninger og erfaringer. De passer ikke inn her. Likevel har dette stedet blitt en del av meg. Inntrykkene - og perspektivene - blir forhåpentligvis med meg gjennom hele det voksne livet. 

Hvor enn jeg nå en gang blir av. 
Fordi jeg har villet det.Fy søren, så heldig jeg er.


____________


Wednesday, November 21, 2012

Bilder fra Delhi #3 - Sightseeing-spots


Jeg gjorde mange utypiske turistting i Delhi, men er man på et nytt sted, så må man jo nesten bare gå på sight seeing også. Rundt i Delhi er det ekstremt mange ting man kan se, men det er alt for mange til å en gang tenke på å rekke alle. Midt under Indias største høytid var det også et poeng å klare å plukke ut viktige steder å se, samtidig som ikke dagene ble borte i kø. Som "utlending" i India koster billettene stort sett 25 til 50 ganger så mye som for en indisk statsborger, noe som i alle fall jeg syntes var litt urettferdig, helt til jeg forstod at det inkludert i prisen var en egen kø for utlendinger - som var kanskje en million ganger kortere enn den vanlige køen. 

I tillegg til sight-seeing i Delhi, var jeg jo veldig gira på å endelig få se Taj Mahal. Dessverre så det lenge ut til at jeg ikke kom til å rekke å se bygningen, fordi alt av kollektivtrafikk-billetter til Agra var utsolgt hele uken. Til slutt satt jeg lørdag kveld sammen med et par andre fra klassen og konspirerte meg frem til å lure dem med inn i en taxi som kjørte oss hele veien dit og tilbake. Noen ganger må man bare bestemme seg og dra før man rekker å tenke seg om. Jeg angret ikke et sekund. Dessuten koster en taxi tur på åtte timer i India 4000 rupee, noe som er ca 500 kroner - og deretter kan det også deles på alle som er i bilen. Vi kjørte fra Delhi klokken to om natten og kom frem klokken seks om morgenen på søndag. Det betød blant annet at vi måtte vente en time utenfor før det åpnet, men også at vi fikk se Taj Mahal i det solen stod opp. Herregud. Det var verdt det, for å sei det på den måden.


Dette er noen av stedene jeg besøkte:

The Red Fort:

Old Delhi:







Taj Mahal i soloppgang:






Nå har jeg det på teip! Uansett hvor jeg går i dette landet så stirrer folk på meg - eller enda verre: de snikfotograferer! Uah, etter noen måneder her, har ieg i alle fall begynt å prise meg lykkelig for at jeg ikke er kjendis.


Forsøk på å lage kult bilde til å legge ut på facebook. Fail.


India gate:

Parken utenfor India gate
Grunnen til at parken har blitt sin egen Spot, er jo selvsagt på grunn av alle de søte parene i tråbåtene, noe som kanskje er det mest kommersielle, men også nydeligste jeg har sett siden jeg kom. Åh, jeg elsker sånne klisje romantiske ting.




_____________



Tuesday, November 20, 2012

Denne helgen døde en av de store lederne i delstaten jeg bor i. Som resultat av det, sørget hele delstaten i flere dager. Butikkene var stengt, bussene gikk ikke, taxiene kom ikke...

En gutt på min alder skrev på Facebook-profilen sin at han syntes det var i meste laget at hele staten skulle settes på pause på grunn av et menneskes død på den måten. En jente likte oppdateringen hans. De er i fengsel begge to nå.


____________

Bilder fra Delhi #2 - Millioner av sjelefrender


Flere bilder fra denne sinnsyke byen, som jo mer jeg prater med folk om det, virker å ha etterlagt ulike inntrykk hos alle. For en by altså, så uendelig mange mennesker, rikdom, fattigdom, glede og fortvilelse overalt. En fantastisk by på mange måter, samtidig som det var veldig overveldende å være der. Bussene, metroene, rickshawene, de er stappfulle alle sammen - og det er selvsagt slik der som alle andre steder, at det er uendelig mange av dem når du ikke trenger dem, og ikke en eneste en når du faktisk vil ha tak i noen. 

Siden jeg bodde hjemme hos to venninner, fikk jeg jo et lite innblikk i det skikkelige Delhi-livet og ikke bare det jeg hadde klart å lese meg til på egenhånd. Det var fantastisk kjekt! De viste med bydeler og markeder jeg nok aldri hadde begitt meg ut på på egenhånd, og jeg var med på slakterier, bakerier og restauranter jeg aldri hadde gått inn på på egenhånd - for så å oppdage at det jo var fantastiske opplevelser rett bak dørene. 



























Litt av en tur!




____________

Monday, November 19, 2012

Bilder fra Delhi #1 - Diwali

Jeg har tilbragt den siste uken i Delhi, en fantastisk uke fyllt med festival, sightseeing, venner og shopping - blant annet. Det er uendelig mange bilder å vise frem, og google syntes det ble for mange å laste opp på en gang. Derfor har jeg prøvd å sortere dem litt etter tema, og litt etter når de ble tatt. Første runde: bilder fra Diwali, en av de aller største festivalene i India. Jeg tilbragte dagene under festivalen hjemme hos to av jentene på internatet mitt: Radhika og Aparna - noe som var utrolig kjekt, jeg fikk bli med i tempel, jeg fikk spise hjemmelaget indisk festmat og jeg ble litt skremt ihjel av ungene som lekte med fyrverkeriene i hendene. For en fest!







 


Indiske søtsaker: 




Feiring og bønner:







____________


Andre blogginnlegg

Related Posts with Thumbnails
Blogglisten