Det å være hjemme i sommer og skrive herfra virket som en utrolig god idé, da jeg satt i India og hadde hjemlengsel. Det virket som om det skulle bli så godt å ha kjente omgivelser og de samme gode vennene som alltid. Sik kunne jeg slappe av og konsentrere meg om å skrive, heller enn å farte rundt og prokrastinere på kafèer i Mumbai, eller Berlin, som jo helt sikkert hadde vært det mest fornuftige valget, siden både biblioteket og veilederne for oppgaven min er å finne der.
Inne i det kanskje litt for naive hodet mitt trodde jeg faktisk at jeg kom til å sette meg ned i det jeg kom hjem til Norge og klare å konsentrere meg om denne ene oppgaven jeg har i sommer. La fint vær, være fint vær, jeg hadde jo noe jeg skulle få gjort. Og det skulle gjøres raskt. Det var bare det at først skulle jeg bare...
Dessuten er det jo så fint vær, og...
Nå har jeg vært hjemme i over en måned, og jeg har "surprise" ikke kommet spesielt langt. Til mitt eget desperate forsøk på et forsvar kan jeg vise til utallige artikler og research jeg har gjort, men jeg friker antageligvis ut dersom en eneste person til spør meg hvor langt jeg har kommet på selve skrivingen. Dette innlegget her, dette blogginnlegget fylt med bokstaver og ord, har tatt meg ca fem minutter å skrive - men når jeg setter meg ned for å gjøre det samme på masteroppgaven min, er bare det å skru på PCen vanskeligere enn vanlig. Eller, vanskeligere er det ikke, men det tar i alle fall mye lenger tid.
For mens det tok ca et halvt minutt å skru på PCen og sette seg ned, da jeg skulle sjekke skatteoppgjøret i dag tidlig, var det så innmari mye som bare måtte gjøres før jeg kom igang med mastern; jeg trengte for eksempel en kopp kaffe. Naturlig nok. Og jeg frøs litt på føttene, så jeg måtte nesten finne noen tøfler, som kanskje var i gangen, eller på soverommet. Og siden jeg skal på spinning i kveld og ikke skal vise meg offentlig før det, var det jo en veldig god anledning til å sette i en sånn langtvirkende hårkur, som uansett bare kan sitte i mens jeg skriver. Kanskje det hadde vært greit å ha litt snacks også, sånn stående ved siden av i tilfelle jeg fikk lyst på noe. Da ville det jo være lurt å ha et sunt alternativ som var klart allerede i så fall, så jeg ikke fikk lyst på sjokolade i stedet liksom. På en eller annen måte går det derfor bortimot en time fra knappen er skrudd på, til Word har kommet opp på skjermen min. Det er rart det der. Jeg er stygt redd for at jeg er i ferd med å bli min egen verste fiende.
Men så er det ikke bare selve det å sette seg ned som er problemet. Det er det å få fingrene igang. Denne masteroppgaven er jo egentlig det aller største og viktigste jeg noen gang har skullet skrive i mitt liv, og jeg har de siste ukene blitt utrolig godt kjent med den innebygde jantelov-stemmen inne i hodet mitt. Den som gjør at hver eneste setning ser ut som den blir for dårlig formulert allerede før den er ferdig. Jeg setter meg ned, skriver et par ord om "the importance of acknowledging..." bla bla bla, og det som kanskje virker fornuftig før det kommer ned, blir helt krise og må fjernes før jeg rekker å trykke lagre.
Herregud, Hva kommer det av??
Vanligvis kan jeg jo presse ut en avhandling uten å tenke over det. I India spydde jeg ut titalls sider med pensum i løpet av en halvtime, fingrene fløy over tastaturet og jeg tenkte ikke et sekund over hvor bra det var eller ikke. Jeg bare gjorde det. Og det gikk helt fint. Nå, når jeg har hele sommeren på å skrive 15.000 ord om et tema jeg har fått velge selv, sitter jeg helt fast. Er det prokrastinasjon, fordi jeg plutselig har så uendelig god tid i forhold til det jeg har blitt vant til? Perfeksjonisme, fordi jeg plutselig vet at det jeg skal levere blir evaluert av tyske professorer igjen? Nerver for hva som kommer etterpå? Er jeg egentlig litt redd for hvordan det blir å ikke være student lenger? For at det ikke skal være noen vei tilbake til studentlivet i Berlin eller internatet i India dersom jeg leverer nå? Er det alle tingene jeg plutselig ser at jeg kunne ha gjort i Oslo hver dag, og som jeg ikke vil gå glipp av fordi jeg sitter inne? Har jeg lyst til å gjøre for mye annet, lyst til å være med de gamle vennene mine, lyst på gode samtaler over nedkjølt hvitvin, lyst til å danse på bordene på Youngstorget før jeg er for gammel, lyst til å ta igjen de uendelige mengdene med søvn jeg aldri fikk i India?
Jeg tror det er alt sammen. Jeg er hjemme igjen, men jeg skal jo egentlig ikke være hjemme. Jeg skulle sittet på et bibliotek i Berlin, nedgravd i litteratur og tomme kaffekopper. I stedet sitter jeg i Norge, med en million ting jeg får lyst til å finne på hele tiden. Det er sol, det er ferie og det hele er 100% selvforskyldt.
Jeg har bedt om det. Den store styrkeprøven; testen av min egen selvdisiplin.
Jeg er hjemme i kjente omgivelser, jeg har tilgang på alt jeg trenger, det er meldt regn de neste to ukene. Måtte den som vet hvordan - gi meg evnen til å gjennomføre, for jeg kommer ikke til å ha en eneste god grunn for ikke å ha klart det. Med mindre det blir sol ute igjen da. Da får vi se. Det er jo tross alt ikke ofte man får en skikkelig bra norsk sommer. Ikke sant.....
_____________
Inne i det kanskje litt for naive hodet mitt trodde jeg faktisk at jeg kom til å sette meg ned i det jeg kom hjem til Norge og klare å konsentrere meg om denne ene oppgaven jeg har i sommer. La fint vær, være fint vær, jeg hadde jo noe jeg skulle få gjort. Og det skulle gjøres raskt. Det var bare det at først skulle jeg bare...
Dessuten er det jo så fint vær, og...
Nå har jeg vært hjemme i over en måned, og jeg har "surprise" ikke kommet spesielt langt. Til mitt eget desperate forsøk på et forsvar kan jeg vise til utallige artikler og research jeg har gjort, men jeg friker antageligvis ut dersom en eneste person til spør meg hvor langt jeg har kommet på selve skrivingen. Dette innlegget her, dette blogginnlegget fylt med bokstaver og ord, har tatt meg ca fem minutter å skrive - men når jeg setter meg ned for å gjøre det samme på masteroppgaven min, er bare det å skru på PCen vanskeligere enn vanlig. Eller, vanskeligere er det ikke, men det tar i alle fall mye lenger tid.
For mens det tok ca et halvt minutt å skru på PCen og sette seg ned, da jeg skulle sjekke skatteoppgjøret i dag tidlig, var det så innmari mye som bare måtte gjøres før jeg kom igang med mastern; jeg trengte for eksempel en kopp kaffe. Naturlig nok. Og jeg frøs litt på føttene, så jeg måtte nesten finne noen tøfler, som kanskje var i gangen, eller på soverommet. Og siden jeg skal på spinning i kveld og ikke skal vise meg offentlig før det, var det jo en veldig god anledning til å sette i en sånn langtvirkende hårkur, som uansett bare kan sitte i mens jeg skriver. Kanskje det hadde vært greit å ha litt snacks også, sånn stående ved siden av i tilfelle jeg fikk lyst på noe. Da ville det jo være lurt å ha et sunt alternativ som var klart allerede i så fall, så jeg ikke fikk lyst på sjokolade i stedet liksom. På en eller annen måte går det derfor bortimot en time fra knappen er skrudd på, til Word har kommet opp på skjermen min. Det er rart det der. Jeg er stygt redd for at jeg er i ferd med å bli min egen verste fiende.
Men så er det ikke bare selve det å sette seg ned som er problemet. Det er det å få fingrene igang. Denne masteroppgaven er jo egentlig det aller største og viktigste jeg noen gang har skullet skrive i mitt liv, og jeg har de siste ukene blitt utrolig godt kjent med den innebygde jantelov-stemmen inne i hodet mitt. Den som gjør at hver eneste setning ser ut som den blir for dårlig formulert allerede før den er ferdig. Jeg setter meg ned, skriver et par ord om "the importance of acknowledging..." bla bla bla, og det som kanskje virker fornuftig før det kommer ned, blir helt krise og må fjernes før jeg rekker å trykke lagre.
Herregud, Hva kommer det av??
Vanligvis kan jeg jo presse ut en avhandling uten å tenke over det. I India spydde jeg ut titalls sider med pensum i løpet av en halvtime, fingrene fløy over tastaturet og jeg tenkte ikke et sekund over hvor bra det var eller ikke. Jeg bare gjorde det. Og det gikk helt fint. Nå, når jeg har hele sommeren på å skrive 15.000 ord om et tema jeg har fått velge selv, sitter jeg helt fast. Er det prokrastinasjon, fordi jeg plutselig har så uendelig god tid i forhold til det jeg har blitt vant til? Perfeksjonisme, fordi jeg plutselig vet at det jeg skal levere blir evaluert av tyske professorer igjen? Nerver for hva som kommer etterpå? Er jeg egentlig litt redd for hvordan det blir å ikke være student lenger? For at det ikke skal være noen vei tilbake til studentlivet i Berlin eller internatet i India dersom jeg leverer nå? Er det alle tingene jeg plutselig ser at jeg kunne ha gjort i Oslo hver dag, og som jeg ikke vil gå glipp av fordi jeg sitter inne? Har jeg lyst til å gjøre for mye annet, lyst til å være med de gamle vennene mine, lyst på gode samtaler over nedkjølt hvitvin, lyst til å danse på bordene på Youngstorget før jeg er for gammel, lyst til å ta igjen de uendelige mengdene med søvn jeg aldri fikk i India?
Jeg tror det er alt sammen. Jeg er hjemme igjen, men jeg skal jo egentlig ikke være hjemme. Jeg skulle sittet på et bibliotek i Berlin, nedgravd i litteratur og tomme kaffekopper. I stedet sitter jeg i Norge, med en million ting jeg får lyst til å finne på hele tiden. Det er sol, det er ferie og det hele er 100% selvforskyldt.
Jeg har bedt om det. Den store styrkeprøven; testen av min egen selvdisiplin.
Jeg er hjemme i kjente omgivelser, jeg har tilgang på alt jeg trenger, det er meldt regn de neste to ukene. Måtte den som vet hvordan - gi meg evnen til å gjennomføre, for jeg kommer ikke til å ha en eneste god grunn for ikke å ha klart det. Med mindre det blir sol ute igjen da. Da får vi se. Det er jo tross alt ikke ofte man får en skikkelig bra norsk sommer. Ikke sant.....
_____________
No comments:
Post a Comment