Tenk at det har gått to år allerede. To år? Det har gått utrolig fort, og utrolig sakte på en gang. Hadde du trodd det? At det skulle gå? For å være helt ærlig , så var det en stund jeg ikke var sikker på om vi kom til å klare å komme hit. Om du, jeg, eller noen av oss ville orke det. Er det ikke litt rart at det har gått bra? Det er egentlig er mirakel for oss alle tror jeg. Du har blitt mirakelet vårt.
Vi to, vi bestemte oss for å være sånne som spurtet i oppoverbakkene. Og jeg er så utrolig imponert over hvor sterk du har vært som har klart deg så bra. Noen ganger har det vært ubeskrivelig tungt, men alle sier at trening skal gjøre vondt hvis det skal ha noen virkning. Kanskje har de rett likevel.
To år. Og igjen kommer artiklene, historiene og diskusjonene. Har Norge glemt det? Har jeg vært der nok for deg? Har vi gått videre? Lagt det bak oss? For meg er det både bak meg og i meg fortsatt i alle fall. Noe inni meg har blitt sterkere, akkurat sånn som de sier og tid og sår og alt det der. Og vi har faktisk fått noe sammen, som vi ikke hadde før. Har du lagt merke til hvordan vi alle sammen snakker mye mer åpent om ting nå? Hvordan vi kjenner hverandres komfort-soner bedre, tør å utfordre hverandre mer, mens vi samtidig vet bedre hvor hverandres grenser går. Vi kan drikke vin uten å si noe, vi kan se på hverandre og vite når noe trengs, eller det kan være en tekstmelding. En tekstmelding uten noe egentlig innhold, kan være nok til å vite at nå, nå er det noe.
Jeg kjenner fortsatt at det går litt opp og ned med den "kulhetsgraden". Det skal mye mindre til nå før adrenalinet pumper sånn som den dagen for to år siden. Den uendelige hjelpeløsheten ved å ikke vite hva jeg kan gjøre. Noen ganger kan fortsatt et anrop jeg ikke får svar på være nok til at jeg er sikker på at noe har skjedd i den andre enden. Jeg må liksom gripe meg selv i armen og minne meg selv på at "Hallo, dette er antageligvis ingenting" men det er ikke alltid like lett, for en gang så var det jo noe. Noe skikkelig alvorlig galt, og jeg visste det. Uten å kunne gjøre noe... Innimellom tar jeg meg selv i å være så direkte med folk jeg er glad i, at jeg må unnskylde meg etterpå. Men hva skal jeg si? "Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har deg her skjønner du, så jeg vil bare komme til poenget med en gang...."
Vi var så utrolig heldige som fikk beholde deg. Samtidig mistet vi, du, alle, så mange. Det har vært så mange ganger jeg bare har villet kaste meg på et fly og komme tilbake. Bare for å gi deg en klem. For å få en klem tilbake. Få bekreftelsen på at vi klarte oss. At du har det bra. Jeg tenker så mye på alle dem som ikke er her mer, og på deg som vet det så godt. Så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg kommet til et punkt hvor det er litt fint å tenke på det også. Det er ikke bare vondt lenger, men litt nostalgisk også å tenke på alle de flotte menneskene som en gang var blant oss. I dag er en sånn dag syntes jeg, en sånn dag som det ikke bare er lov, men til og med meningen at vi skal gjøre akkurat det; stoppe opp og tenke på alt det fine de fikk til mens de var her.
To år. Det kjentes ut som verden kom til å stoppe. Tiden stod bom stille den ettermiddagen, og likevel har vi kommet videre. Fire skritt bakover, et til siden, et til, noen stopp underveis bare for å puste litt... men til slutt... nå...? Nå tror jeg vi er på vei fremover.
____________
Vi to, vi bestemte oss for å være sånne som spurtet i oppoverbakkene. Og jeg er så utrolig imponert over hvor sterk du har vært som har klart deg så bra. Noen ganger har det vært ubeskrivelig tungt, men alle sier at trening skal gjøre vondt hvis det skal ha noen virkning. Kanskje har de rett likevel.
To år. Og igjen kommer artiklene, historiene og diskusjonene. Har Norge glemt det? Har jeg vært der nok for deg? Har vi gått videre? Lagt det bak oss? For meg er det både bak meg og i meg fortsatt i alle fall. Noe inni meg har blitt sterkere, akkurat sånn som de sier og tid og sår og alt det der. Og vi har faktisk fått noe sammen, som vi ikke hadde før. Har du lagt merke til hvordan vi alle sammen snakker mye mer åpent om ting nå? Hvordan vi kjenner hverandres komfort-soner bedre, tør å utfordre hverandre mer, mens vi samtidig vet bedre hvor hverandres grenser går. Vi kan drikke vin uten å si noe, vi kan se på hverandre og vite når noe trengs, eller det kan være en tekstmelding. En tekstmelding uten noe egentlig innhold, kan være nok til å vite at nå, nå er det noe.
Jeg kjenner fortsatt at det går litt opp og ned med den "kulhetsgraden". Det skal mye mindre til nå før adrenalinet pumper sånn som den dagen for to år siden. Den uendelige hjelpeløsheten ved å ikke vite hva jeg kan gjøre. Noen ganger kan fortsatt et anrop jeg ikke får svar på være nok til at jeg er sikker på at noe har skjedd i den andre enden. Jeg må liksom gripe meg selv i armen og minne meg selv på at "Hallo, dette er antageligvis ingenting" men det er ikke alltid like lett, for en gang så var det jo noe. Noe skikkelig alvorlig galt, og jeg visste det. Uten å kunne gjøre noe... Innimellom tar jeg meg selv i å være så direkte med folk jeg er glad i, at jeg må unnskylde meg etterpå. Men hva skal jeg si? "Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har deg her skjønner du, så jeg vil bare komme til poenget med en gang...."
Vi var så utrolig heldige som fikk beholde deg. Samtidig mistet vi, du, alle, så mange. Det har vært så mange ganger jeg bare har villet kaste meg på et fly og komme tilbake. Bare for å gi deg en klem. For å få en klem tilbake. Få bekreftelsen på at vi klarte oss. At du har det bra. Jeg tenker så mye på alle dem som ikke er her mer, og på deg som vet det så godt. Så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg kommet til et punkt hvor det er litt fint å tenke på det også. Det er ikke bare vondt lenger, men litt nostalgisk også å tenke på alle de flotte menneskene som en gang var blant oss. I dag er en sånn dag syntes jeg, en sånn dag som det ikke bare er lov, men til og med meningen at vi skal gjøre akkurat det; stoppe opp og tenke på alt det fine de fikk til mens de var her.
To år. Det kjentes ut som verden kom til å stoppe. Tiden stod bom stille den ettermiddagen, og likevel har vi kommet videre. Fire skritt bakover, et til siden, et til, noen stopp underveis bare for å puste litt... men til slutt... nå...? Nå tror jeg vi er på vei fremover.
____________
No comments:
Post a Comment