Har du slutta å blogge?

Ja, eller... Neida, jeg vet ikke. Jeg er bare i en helt ny verden for tiden. De sier det tar ca et år før man virkelig kommer inn i dette med arbeidslivet. At det tar et år å venne seg til å få rutiner, forventningene, hverdagene. Jeg skjønner hva de mener. Det å begynne å jobbe har vært drittøft, slitsom og fantastisk kjekt på en gang. Jeg har dager da jeg virkelig ikke har forstått noe i løpet av hele arbeidsdagen min, dager da jeg ikke egentlig tror på at jeg kommer til å klare meg i arbeidslivet fordi jeg opplever at det er så få ting jeg får til.... men de dagene da jeg gjør noe ordentlig og klarer det gjør alt sammen verdt det.  

 

Det har gått fire måneder siden jeg skrev her sist. Jeg har liksom ikke helt visst hva som var riktig å gjøre med den etter at jeg begynte å jobbe. Plutselig har jeg jo sjefer... og klienter... og venner som forstår språket mitt... og en hel haug med ting som skjer i livet mitt som jeg syntes jeg bør få styr på før jeg offentliggjør dem i sosiale medier. En av farene med å skrive masteroppgave om sosiale medier var jo det med å forstå hva det var jeg bega meg ut på.

 

Så hva kan jeg fortelle om livet mitt som liksom blir personlig, men samtidig ikke offentliggjør en hel del ting jeg ikke vil dele?  Det har vært vinter i Stavanger, i ca 1,5 døgn. Vinter og storm. Det var sykt fascinerende, og utrolig deilig å kunne være inne store deler av den tiden. I Eidsvoll har det derimot vært like nydelig som alltid når jeg har vært der:  

 

Det er krise i boligmarkedet i Stavanger:  

 

 

 Og apropos boligkriser, jeg har begynt å få lønninger. Helt sykt. Hadde gledet meg til det i alle årene som student, og når den kommer føler jeg meg som verdens aller rikeste menneske på denne jorden. Det varer i omtrent to dager, da skal forsikringene, huslånet, BSU, SATS, Telenor, Lyse og alle andre mulige instanser ha sitt og virkeligheten slår til igjen. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg har noe særlig mye mer å rutte med nå, enn jeg hadde da jeg var student. Særlig ikke fordi de to dagene før regningene kommer er mer enn nok til å rekke å være "big spender" i skobutikkene. Jeg blir til stadighet like overrasket over hvor mange par sko jeg kommer bærende med hjem fra sentrum, sko jeg ikke en gang kan bruke på jobb eller spesielt mange andre steder i dette været her.  

 

Neida, det er ikke så ille. Bare nesten. Det med lønning er jo en helt absurd deilig oppfinnelse, men det kommer nok til å ta litt tid før jeg klarer å få et helt fornuftig forhold til inntekt. Det er jo så mange fristelser der ute.... Så mange kafeer, så mange gode matretter, så mange fine sko...

 

 

Jeg har blitt flinkere til å kose meg da, det er helt åpenbart. Gjennom jobben ble jeg introdusert for denne helt fantastiske smash-kaken, som umiddelbart ble videreført til jentekveld helgen etter. Jeg syntes det er skikkelig skikkelig deilig å ha nådd en alder der jeg både tør og har råd til å kose meg på ordentlig. Både jeg og vennene mine har jo plutselig råd til det også. Å unne oss litt luksus i matveiene og over verdens største kopper med latterlig dyr kokt melk med kaffe i. Og om ikke det var nok: det aller deiligste akkurat nå, er jo åpenbart at siden det bare er desember, er det i alle fall fem måneder til noen skal se meg i bikini, det kan spises så mye kake man bare orker!

 

I anledningen desember har jeg også disket opp med pakkekalender for en jeg er glad i i år. Syntes det var utrolig stas å lage den, snakker, er det der sånt gryende morsinnstinkt eller noe?

 

 

 Jeg har gått på kurs. Mange kurs, og jeg liker det. Det er utallig mange ting å lære seg som ny på kontoret mitt, slikt som risikorutiner, klientbehandling, dokumentering, prosjektledelse, metodikk, consulting-skills, regnskapsføring.... De første tre ukene jeg var ansatt var vi på kurs. Vi er over 100 nyansatte på landsbasis, så det var en utrolig bra start på arbeidslivet - en felles opplæring så vi vet hva alle kan, samtidig som vi rakk å bli skikkelig godt kjent med hverandre.   

 

På kontoret her i Stavanger var vi 17 stykker som startet samtidig, alle i samme aldersgruppe og mer enn nok til å bli en slags klasse her også. Ikke noe problem å komme tilbake til en by de aller fleste studiekameratene har flyttet fra, når det tar ca tre minutter å finne en kollega som også går igjennom noe av alt det forvirrende en går igjennom som ny på en arbeidsplass. Jeg tror faktisk det er det aller beste med å jobbe der, det at det alltid er noen å snakke med. Noen ganger føler jeg kanskje at jeg snakket litt for mye og lytter alt for lite, men det er rom for det også. Så langt i alle fall, vi får nå se hvordan det utvikler seg.

 

 

I tillegg gjør vi så mange ting sammen utenfor jobben. Vi har spilt golf, skutt på leir-duer, surfet, startet curling liga, vi har vinlotteri, julebord, går på stand-up-show og konserter og vi har fredagspils i kantinen. Alltid noe å finne på, jeg føler meg så uendelig heldig som får starte arbeidslivet mitt på denne måten.  

 

For ikke å snakke om at vi er flinke: nå i helgen vant vi nyansatte på consulting denne enorme pokalen der for beste underholdningsbidrag. 

 

 

Utenfor jobben begynner jeg å kjenne at jeg har blitt eldre. Jeg liker fjellturer, rolige kvelder med god mat og rødvin, kaker og godt selskap. Det har blitt mindre fyll, men flere gode samtaler. Jeg hadde liksom aldri forestilt meg at jeg skulle bli eldre, men jeg merker jo at det har skjedd. Jeg har, skremmemde nok, blitt litt roligere av meg. Kanskje er det på grunn av jobbingen? Jeg er jo sliten etter å ha jobbet og trent, den tidligere ekstreme trangen til å finne på nye ting hele dagen er ikke der, og den delen som er der får jeg stort sett utløp for gjennom jobben. Det å være konsulent handler jo mye om å være kreativ og finne på nye løsninger, så hodet har jo på mange måter spunnet i de banene i timesvis allerede før jeg kommer hjem. Jeg liker det også.  

 

  

Jeg bare håper så inderlig at jeg får det til også. Innimellom er jeg ikke alltid like sikker på om jeg er flink nok. Det skjer ganske ofte at jeg føler meg som mopsen min på bildet over, det virker som om alt er så mye bedre for alle andre, at andre på jobb får ting til så mye bedre enn meg. Jobben er fyllt med positive mennesker som får til ting, og jeg merker at det er skikkelig uvant å være ny, usikker, og plutselig ikke blant de flinkeste i "gjengen".  Innimellom føler jeg at jeg er så langt unna intelligensnivået til de andre på kontoret, at jeg er nærmere ham her enn noen andre:    

 

 

Det kommer nok til å være en prosess det å skulle venne seg til at andre får til ting jeg ikke klarer. Det at jeg ikke klarer alt, og det å ikke kunne prokrastinere vekk ting jeg ikke ønsker å innse at jeg ikke får til med en gang. For på jobb er det jo forventninger til meg over alt. Som student var det jo stort sett bare mine egne forventninger jeg måtte møte - nå har jeg jo, som jeg sa, sjefer, kollegaer og kunder som jeg aller helst skulle sett at ble 100% fornøyd med alt jeg gjorde.  

 

Det er umulig er det mange som sier, men jeg har liksom ikke forholdt meg til at ting har vært umulig så langt i livet mitt jeg. Hallo: unge, naive blondine, kanskje. Det har vært ting som har vært vanskelige, men jeg har stort sett klart de tingene jeg har bestemt meg for.  Nå står jeg ovenfor en verden av kunnskap jeg ennå ikke har. Herregud, jeg håper virkelig de syntes jeg er flink nok. Er det en del av det å bli eldre dette også? Det å måtte forholde seg til virkeligheten? Bli realistisk til egne evner kanskje? Og å lære å koble av. Ta livet med ro, og lære å slippe tanken på hva andre tenker, og bare være fornøyd med å ha gjort så godt man kan. Noe sånt som dette:

 

 

 

 

_____________

 

 

Master: levert

Advarsel: Dette innlegget er nærmest litt sentimentalt og klissete. Vennligst bla til neste innlegg dersom du ikke liker slikt.

Da jeg fant ut at DHL skulle ha 1500 kroner for å levere masteroppgaven min i Berlin, mens Norwegian bare ville ha 1100 for å fly meg dit, trengte jeg ikke å lure lenge på hva jeg skulle gjøre denne helgen. Det var bare å trykke print her hjemme, pakke kofferten og komme seg avgårde. Et stykk siste blås før voksenlivet begynner nå denne uken.

Den siste tiden har gått så enormt i ett, at jeg egentlig ikke kan forstå at det har gått en hel sommer siden jeg kom hjem fra India i mai. Og helt helt samtidig har det skjedd så mye denne sommeren, at jeg ikke kan forstå at det ikke er mer enn tre måneder siden jeg kom hjem. Nå er masteroppgaven innlevert, og mens jeg har sittet inne og sett ut av vinduet har alle andre nytt den beste sommeren i manns minne; blitt sommerbrune og flotte, og de har vært på festival og de har grillet og badet og flørtet og kjørt båt og.. og... og.. Herregud, det gjør ingenting. Jeg har fått gjort mye av det der jeg også; og jeg klarte det. (Håper jeg i alle fall). Jeg er kanskje blekere enn alle de andre jeg kjenner nå, men jeg klarte det.

På under tre måneder har jeg skrevet en hel masteroppgave - og med det forhåpentligvis fått to mastergrader i havn. Det er jo en liten bragd egentlig, og ganske sikkert det mest frustrerende og skremmende jeg har vært med på. For det var jo på en måte en oppsummering av hele utdanningen min. Null press liksom. Og de siste to ukene var jeg litt i tvil om det skulle gå; som da jeg 1.august overtok leiligheten min og innså at noen hadde forsynt seg av det de ville ha fra boden min i blokken, der mange av tingene og verdiene mine har stått mens leiligheten min har vært utleid. Eller som jeg da rett etterpå kom inn i leiligheten og innså at leietakeren var ganske langt unna å ha vasket skikkelig etter seg. Den leiligheten måtte være i stand før jeg reiste igjen tre dager senere. Og jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på, men ca et døgn senere hadde jeg altså invitert en god gjeng på innflytningsfest. Det var ikke en gang et rent glass der inne. Eller mer oppgave-relatert; som da veilederen min ba meg velge ut to/tre sider som skulle representere det jeg hadde gjort, og jeg ikke syntes det var noe som var bra nok til å kunne sendes.

Jeg har strengt talt vært utrolig heldig når det har gått bra, og selv om det er mitt navn som står på forsiden av oppgaven min, føler jeg meg litt som en sånn idrettstjerne som gjør det bra på grunn av teamet rundt seg. Veldig mye av grunnen til at jeg klarte det er fordi jeg har hatt flinke og snille folk rundt meg. Og mens jeg trykker disse ordene inn, innser jeg jo at dette kommer til å høres litt ut som en sånn små-dårlig variant av en Oscar-utdeling. Screw it, dette er min blogg; og dere har fortjent det: Nina, Therese og Linn: tusen tusen takk for all hjelp med korrekturlesingen! Marianne; du har vært amazing hele sommeren med svar på spørsmål til studiet mitt og... for alt annet. Tusen takk mamma og pappa som har latt meg få rote til huset mens jeg har vært på besøk og ikke klart å sitte stille. P: jeg vet ikke hva jeg skal si en gang. Du er best. Det blir vin og feirings det sekundet vi møtes. Gledesord.


Nå: en siste dag i Stavanger før min aller aller første dag på jobb i morgen.
Herregud, jeg er så spent!



____________

I tilfelle du lurte...

Så er det sånn her en masteroppgave ser ut når den er: FERDIG:

_____________

Årets sommer-dille: Hjemmelaget iskaffe

Innimellom blir jeg helt hekta på ting, og de siste ukene har jeg blitt helt avhengig av iskaffe. Flaks at været er så fint, og at den er så lett å lage selv. Dette er åpenbart egentlig en oppskrift på statshemmlighetsnivå, men jeg deler den under tvil med dere etter litt vennlig press fra en venn i nøden. 

Det du trenger er: 

1 kopp litt sterk kaffe

2 dl lettmelk

1/2 ss kardemomme

10 dråper vaniljeekstrakt

4-x isbiter

Sett kaffen i kjøleskapet noen timer før du skal lage herligheten, 

Deretter blandes alt sammen i en kopp som virker litt for stor til at man tror man kommer til å orke å drikke alt sammen, men det er bare bra, for da kan den holde gjennom en mye lenger jenteprat i solen (eller det som for tiden er mest kjent som; enda en god unnskyldning for å utsette masterskriving).

_______________

Kjære du

Tenk at det har gått to år allerede. To år? Det har gått utrolig fort, og utrolig sakte på en gang. Hadde du trodd det? At det skulle gå? For å være helt ærlig , så var det en stund jeg ikke var sikker på om vi kom til å klare å komme hit. Om du, jeg, eller noen av oss ville orke det. Er det ikke litt rart at det har gått bra? Det er egentlig er mirakel for oss alle tror jeg. Du har blitt mirakelet vårt.

Vi to, vi bestemte oss for å være sånne som spurtet i oppoverbakkene. Og jeg er så utrolig imponert over hvor sterk du har vært som har klart deg så bra. Noen ganger har det vært ubeskrivelig tungt, men alle sier at trening skal gjøre vondt hvis det skal ha noen virkning. Kanskje har de rett likevel.

To år. Og igjen kommer artiklene, historiene og diskusjonene. Har Norge glemt det? Har jeg vært der nok for deg? Har vi gått videre? Lagt det bak oss? For meg er det både bak meg og i meg fortsatt i alle fall. Noe inni meg har blitt sterkere, akkurat sånn som de sier og tid og sår og alt det der. Og vi har faktisk fått noe sammen, som vi ikke hadde før. Har du lagt merke til hvordan vi alle sammen snakker mye mer åpent om ting nå? Hvordan vi kjenner hverandres komfort-soner bedre, tør å utfordre hverandre mer, mens vi samtidig vet bedre hvor hverandres grenser går. Vi kan drikke vin uten å si noe, vi kan se på hverandre og vite når noe trengs, eller det kan være en tekstmelding. En tekstmelding uten noe egentlig innhold, kan være nok til å vite at nå, nå er det noe.

Jeg kjenner fortsatt at det går litt opp og ned med den "kulhetsgraden". Det skal mye mindre til nå før adrenalinet pumper sånn som den dagen for to år siden. Den uendelige hjelpeløsheten ved å ikke vite hva jeg kan gjøre. Noen ganger kan fortsatt et anrop jeg ikke får svar på være nok til at jeg er sikker på at noe har skjedd i den andre enden. Jeg må liksom gripe meg selv i armen og minne meg selv på at "Hallo, dette er antageligvis ingenting" men det er ikke alltid like lett, for en gang så var det jo noe. Noe skikkelig alvorlig galt, og jeg visste det. Uten å kunne gjøre noe... Innimellom tar jeg meg selv i å være så direkte med folk jeg er glad i, at jeg må unnskylde meg etterpå. Men hva skal jeg si? "Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har deg her skjønner du, så jeg vil bare komme til poenget med en gang...." 

Vi var så utrolig heldige som fikk beholde deg. Samtidig mistet vi, du, alle, så mange. Det har vært så mange ganger jeg bare har villet kaste meg på et fly og komme tilbake. Bare for å gi deg en klem. For å få en klem tilbake. Få bekreftelsen på at vi klarte oss. At du har det bra. Jeg tenker så mye på alle dem som ikke er her mer, og på deg som vet det så godt. Så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg kommet til et punkt hvor det er litt fint å tenke på det også. Det er ikke bare vondt lenger, men litt nostalgisk også å tenke på alle de flotte menneskene som en gang var blant oss. I dag er en sånn dag syntes jeg, en sånn dag som det ikke bare er lov, men til og med meningen at vi skal gjøre akkurat det; stoppe opp og tenke på alt det fine de fikk til mens de var her.

To år. Det kjentes ut som verden kom til å stoppe. Tiden stod bom stille den ettermiddagen, og likevel har vi kommet videre. Fire skritt bakover, et til siden, et til, noen stopp underveis bare for å puste litt... men til slutt... nå...? Nå tror jeg vi er på vei fremover.

____________

Hodet over vannet

12.august. Det er mindre enn en måned igjen. Mindre enn en måned til jeg er nødt til å være ferdig. Ferdig med masteroppgaven min. Den oppgaven som for øyeblikket virker så uendelig langt unna å bli ferdig om en måned, at jeg vurderer å bare flytte til en øde øy og ikke komme tilbake igjen. Det ville for så vidt løst mange andre bekymringer også, som det faktum at jeg sikkert har bidratt til å hugge en hel skog i prosessen med å skrive ut artikler, eller det at jeg jo egentlig ikke aner hva det siste året med skriving egentlig har ført til, etter at jeg i dag - igjen - leste en artikkel med et helt nytt perspektiv jeg var fullstendig enig i. Dessverre var det perspektiver spesielt uenig i det aller meste jeg har lest til nå. Som vanlig. På`n igjen. 

På den andre siden er det etter hvert en del ting jeg ikke bekymrer meg for lenger. Jeg er for eksempel ikke lenger i tvil om hvorvidt jeg er blitt avhengig av kaffe, etter at jeg tok meg selv i å vurdere å løpe til butikken 5 kilometer unna, for å kjøpe ny dose, heller enn å bare åpne en av pakkene i skuffen tre meter unna. Det kunne jo uansett være greit å få ut noe av den energien som hadde bygget seg opp fra de syv andre koppene jeg hadde drukket tidligere. Det er, helt ærlig, ganske sannsynlig at jeg må sendes på koffein-rehab når jeg har levert. Jeg er heller ikke bekymret for hvorvidt det er et behov for å vaske hyllene i kjøleskapet, siden jeg allerede har tatt meg av det to ganger de siste to ukene. For ikke å nevne at jeg ikke lenger trenger å lure på hvordan jeg skal bruke den første lønnen min, etter at jeg har satt opp verdens nydeligste budsjett i Excel, en helt nødvendig ting å ta seg av selvfølgelig, sånn... hva blir det? tre måneder før den lønna faktisk kommer inn på kontoen min. Det er godt å få gjort det liksom. 

Jeg har rett og slett blitt en handlingens kvinne denne våren og sommeren. Alt som ikke er master gjøres umiddelbart, og med den største selvfølgelighet. Jeg har perfeksjonert kunsten å lage egne knekkebrød, grovt brød, ostekake, kjøttboller... Og ja, det har faktisk skjedd flere ganger at jeg har fått en sånn "ut av meg sjæl opplevelse" hvor jeg virkelig har trodd at jeg satt og leste korrektur på oppgaven min, men i virkeligheten stod med en JIF-sprayflaske i hånden og vasket noe, eller leste noe utrolig spennende om... jeg vet ikke; effekten av å trene med bildekk hengende på slep? 

Redd meg nå. 

På en øde øy ville jeg dessuten vært i stand til å gå ut og nyte det uendelig fine været som helt sikkert ikke bare ville vært rett utenfor vinduet jeg sitter og ser ut av akkurat nå, men også der. Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på, da jeg søkte meg inn på en master hvor sommersemesteret er tiden hvor man skal skrive oppgave. Det kjennes ut som den minst gjennomtenkte avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv. Jo, takk, det kan hende jeg også skjønner at den sikkert ikke er det, men det kjennes sånn ut akkurat nå. For hver eneste gang jeg logger meg på Facebook, eller leser "nyt finværet nå" på forsiden av en eller annen nettavis, blir det litt vanskeligere å sitte her og tenke at jeg får mer igjen for å skrive, enn å legge meg ute i solen. 

Den fineste sommeren i manns minne og jeg sitter inne. Med dette kaoset her: 

  

12.august.

Det er ikke lenge igjen.
Måtte gudene, og uværet være med meg.




_____________

8 gode bøker fra India

Noe av det beste jeg vet når jeg er stressa, er å sette meg ned med et ullteppe og en god bok. Likevel blir jeg alltid frustrert når jeg er halvveis i boken og ikke har fått noe ut av den. Derfor pleier jeg å lese bøker som noen jeg liker godt har anbefalt meg. På den måten tenker jeg at jeg øker sannsynligheten for at jeg liker bøkene jeg åpner også, samtidig som jeg får helt ny input til hva det kan være verdt å lese. Derfor tenkte jeg å komme med noen anbefalinger til bøker du kanskje / kanskje ikke har hørt om før, til noe jeg jo har vært så heldig å lære litt om etterhvert; indisk litteratur. Vær så god, her kommer min uferdige liste om:


  Gode bøker man kan lære litt om India fra:

_________________________

God of Small Things fikk jeg anbefalt flere år før jeg flyttet til India, og selv om den er utrolig trist og tragisk gir den et fantastisk innblikk i livet som fattig i Sør-India. Denne boken er kanskje den jeg vil anbefale aller først for alle som vil oppholde seg i India over lenger tid. 

Boken handler om en familie som forsøker alt for å holde famileæren ved like, noe som jo selvfølgelig gjør ting enda verre for hvert steg de tar. Boken gir også en liten smak av hvor sterkt kastesytemet i India står, eller i alle fall har stått, noe som gjør at boken har lagt igjen et inntrykk hos alle jeg kjenner som har lest den. Et definitivt must for de som liker realismen, men det er ikke akkurat noen happy ending, for dem som liker sånt.

_________________________

The White Tiger er en av de morsomste indiske bøkene jeg har lest. Den har vunnet priser for måten den beskriver kastesystemet i India, og jeg er enig - man lærer faktisk ganske mye om dette uten å måtte konsentrere seg veldig. Den er rett og slett deilig å ha liggende ved sengen.

Boken handler om en mann som hele livet drømmer om et bedre liv, og hvordan han sakte, men likevel usikkert jobber seg mot dette, på tross av alle problemene han møter underveis. Med en litt indisk holdning om at det som skjer, det skjer, får han et innblikk i hvordan de rike lever og tråkker på dem rundt seg, noe som etterhvert gjør det uimotståelig for ham å ikke la seg friste. The White Tiger ble jeg anbefalt å lese av onkelen min før jeg reiste, og som med alt han anbefaler er også denne noe som underholder og legger igjen et inntrykk. Hvorvidt historien ender godt, avhenger av akkurat hvem du spør.

_________________________

Life of Pi er en helt fantastisk bok, uavhengig av om man leser den for å lære om India, eller bare fordi man vil lese en bok man vil vite er bra før man begynner. Boken er hverken skrevet i India eller av noen inder, men historien begynner i Sør-India og veldig veldig mye av det som skjer underveis forklares med hovedpersonens indiske verdier. 

Man får med andre ord lært litt om hvordan indere tenker, nesten helt gratis. Som med så mange andre "book turned movie"s er denne boken enda bedre enn filmen, men du bør kanskje ha et opphold på noen måneder før du angriper den, dersom du allerede har sett den. For, ja, den er veldig annerledes. Boken handler om en ung indisk gutt som skal flytte fra India for å søke et bedre liv med familien sin. Underveis forliser skipet og Pi blir isolert på en livbåt med en tiger i månedsvis. Herlig urealistisk, med plass til masse fantasi underveis. 

_________________________

Midnights Children ble jeg anbefalt av en i klassen som en bok jeg burde lese hvis jeg "ville forstå en ting eller to om oss" - og det inderne selv har et skikkelig elsk/hat forhold til den. Det tror jeg kanskje jeg har også, men antageligvis av andre grunner enn dem.


Boken handler om en ung gutt som blir født samme natt som India blir erklært uavhengig, og ved å lese denne boken får man forklart utrolig mange betydningsfulle historiske øyeblikk i India. Det er jo ganske spennende å lære slikt uten å måtte sette seg ned med en ren historiebok. Boken er både morsom, spennende og godt skrevet. Likevel syntes i alle fall jeg at Salman Rushdie bruker unødvendig mye tid på å komme til poenget. Jeg tror at dersom du leser den for å forstå litt mer om indisk historie og tankegang, får du en del ut av den, men som ren underholdning kan den bli litt for langtekkelig.

_________________________

I too had a love story er favorittboken til romvenninnen min i India. Med god grunn. Dette er en nydelig bok med en tragisk historie, basert på - åh, ja! Kjærligheten og hvor trist utfallet kan bli. En skikkelig "er det verdt det eller er det ikke, å blottlegge følelsene sine" bok. 

Kanskje ikke så mye å lære om India, men det er lett å forstå hvorfor den legger seg tett inn på hjertet til noen. Pass på at dersom du kjøper boken, bør den være oversatt i Europa, ellers er faktisk mye av den skrevet på Hindi, et språk som er vakrere dersom man skjønner hva som står der.   

_________________________

Shantaram kom som en storm over verden for noen år siden, og har du ikke lest den ennå, burde du virkelig lure på hva du har holdt på med. Ikke bare er boken skrevet utrolig bra, men den har lurt veldig mange av vennene mine til å ta turen til Mumbai. Det er jo selvsagt grunnen til at jeg syntes alle bør lese den nå, slik at jeg kan bli med de som reiser.

Shantaram handler om en tidligere narkoman som rømmer fra fengsel i Australia, og skjuler seg i en av Mumbais største slumområder. Livet der er ikke akkurat noen dans på roser, og man får et innblikk i mye av den forferdeligheten man kan møte i India av fattigdom og urettferdighet. Likevel beskriver boken også noe av det flotteste jeg vet med India; hvordan ingen der borte klager over hvordan de har det - og heller gjør det beste ut av den situasjonen de er i. En åpenbar pageturner, og det er om å gjøre å lese den nå, før Johnny Depp dukker opp på lerretet i filmen.

_________________________

Last man in Tower er skrevet av samme person som Hvit Tiger, og liker man den første, vil man antageligvis like denne også. Kanskje ikke den første av alle disse bøkene jeg ville gått løs på, men for de som har lest mye av det andre kan den være fin å ta med seg i solen.

Handlingen er lagt til Mumbai, og beskriver den indiske nysgjerrigheten og samholdet / nabokjerringholdningen utrolig godt. Likevel tar den litt for gitt av man forstår hvordan India fungerer og kan kanskje sett fra norske øyne bli litt i overkant.Indere derimot elsker den, noe som kanskje betyr at det er blant de mest realistisk forklarende bøkene på denne listen.

_________________________

We are like that only er ikke en roman, men en bok skrevet av en inder litt på humor, og litt seriøst, for å forklare den indiske konsumentens måte å tenke på for utenforstående - og for inderne selv. "It`s like that only" er en talemåte i India, som de ofte bruker når noe bare må aksepteres, selv om man ikke liker det man ser eller opplever.

Verdens mest irriterende setning, men også etterhvert noe som sier veldig mye om hvordan indere er. For de er rare hvis man kommer utenfra - helt til man forstår dem. De tenker annerledes, de snakker annerledes og de aksepterer helt andre ting enn jeg stort sett gjorde før jeg bodde med dem. Det er en viss sannsynlighet for at jeg likte den fordi jeg har bodd i India og studert markedsføring, men dersom du liker bøker som Breakout Nations, Black Swan, Blue Ocean Strategies og så videre, kan det godt hende du syntes den er verdt tiden.

_________________________

Lykke til med lesingen, og for all del: du er hjertelig velkommen til å anbefale neste bok til nattbordet. 

______________

Hvordan går det med masteroppgaven din da?

Det å være hjemme i sommer og skrive herfra virket som en utrolig god idé, da jeg satt i India og hadde hjemlengsel. Det virket som om det skulle bli så godt å ha kjente omgivelser og de samme gode vennene som alltid. Sik kunne jeg slappe av og konsentrere meg om å skrive, heller enn å farte rundt og prokrastinere på kafèer i Mumbai, eller Berlin, som jo helt sikkert hadde vært det mest fornuftige valget, siden både biblioteket og veilederne for oppgaven min er å finne der.

Inne i det kanskje litt for naive hodet mitt trodde jeg faktisk at jeg kom til å sette meg ned i det jeg kom hjem til Norge og klare å konsentrere meg om denne ene oppgaven jeg har i sommer. La fint vær, være fint vær, jeg hadde jo noe jeg skulle få gjort. Og det skulle gjøres raskt. Det var bare det at først skulle jeg bare...

Dessuten er det jo så fint vær, og...

Nå har jeg vært hjemme i over en måned, og jeg har "surprise" ikke kommet spesielt langt. Til mitt eget desperate forsøk på et forsvar kan jeg vise til utallige artikler og research jeg har gjort, men jeg friker antageligvis ut dersom en eneste person til spør meg hvor langt jeg har kommet på selve skrivingen. Dette innlegget her, dette blogginnlegget fylt med bokstaver og ord, har tatt meg ca fem minutter å skrive - men når jeg setter meg ned for å gjøre det samme på masteroppgaven min, er bare det å skru på PCen vanskeligere enn vanlig. Eller, vanskeligere er det ikke, men det tar i alle fall mye lenger tid.

For mens det tok ca et halvt minutt å skru på PCen og sette seg ned, da jeg skulle sjekke skatteoppgjøret i dag tidlig, var det så innmari mye som bare måtte gjøres før jeg kom igang med mastern; jeg trengte for eksempel en kopp kaffe. Naturlig nok. Og jeg frøs litt på føttene, så jeg måtte nesten finne noen tøfler, som kanskje var i gangen, eller på soverommet. Og siden jeg skal på spinning i kveld og ikke skal vise meg offentlig før det, var det jo en veldig god anledning til å sette i en sånn langtvirkende hårkur, som uansett bare kan sitte i mens jeg skriver. Kanskje det hadde vært greit å ha litt snacks også, sånn stående ved siden av i tilfelle jeg fikk lyst på noe. Da ville det jo være lurt å ha et sunt alternativ som var klart allerede i så fall, så jeg ikke fikk lyst på sjokolade i stedet liksom. På en eller annen måte går det derfor bortimot en time fra knappen er skrudd på, til Word har kommet opp på skjermen min. Det er rart det der. Jeg er stygt redd for at jeg er i ferd med å bli min egen verste fiende.

Men så er det ikke bare selve det å sette seg ned som er problemet. Det er det å få fingrene igang. Denne masteroppgaven er jo egentlig det aller største og viktigste jeg noen gang har skullet skrive i mitt liv, og jeg har de siste ukene blitt utrolig godt kjent med den innebygde jantelov-stemmen inne i hodet mitt. Den som gjør at hver eneste setning ser ut som den blir for dårlig formulert allerede før den er ferdig. Jeg setter meg ned, skriver et par ord om "the importance of acknowledging..." bla bla bla, og det som kanskje virker fornuftig før det kommer ned, blir helt krise og må fjernes før jeg rekker å trykke lagre.

Herregud, Hva kommer det av??

Vanligvis kan jeg jo presse ut en avhandling uten å tenke over det. I India spydde jeg ut titalls sider med pensum i løpet av en halvtime, fingrene fløy over tastaturet og jeg tenkte ikke et sekund over hvor bra det var eller ikke. Jeg bare gjorde det. Og det gikk helt fint. Nå, når jeg har hele sommeren på å skrive 15.000 ord om et tema jeg har fått velge selv, sitter jeg helt fast. Er det prokrastinasjon, fordi jeg plutselig har så uendelig god tid i forhold til det jeg har blitt vant til? Perfeksjonisme, fordi jeg plutselig vet at det jeg skal levere blir evaluert av tyske professorer igjen? Nerver for hva som kommer etterpå? Er jeg egentlig litt redd for hvordan det blir å ikke være student lenger? For at det ikke skal være noen vei tilbake til studentlivet i Berlin eller internatet i India dersom jeg leverer nå? Er det alle tingene jeg plutselig ser at jeg kunne ha gjort i Oslo hver dag, og som jeg ikke vil gå glipp av fordi jeg sitter inne? Har jeg lyst til å gjøre for mye annet, lyst til å være med de gamle vennene mine, lyst på gode samtaler over nedkjølt hvitvin, lyst til å danse på bordene på Youngstorget før jeg er for gammel, lyst til å ta igjen de uendelige mengdene med søvn jeg aldri fikk i India?

Jeg tror det er alt sammen. Jeg er hjemme igjen, men jeg skal jo egentlig ikke være hjemme. Jeg skulle sittet på et bibliotek i Berlin, nedgravd i litteratur og tomme kaffekopper. I stedet sitter jeg i Norge, med en million ting jeg får lyst til å finne på hele tiden. Det er sol, det er ferie og det hele er 100% selvforskyldt.

Jeg har bedt om det. Den store styrkeprøven; testen av min egen selvdisiplin.


Jeg er hjemme i kjente omgivelser, jeg har tilgang på alt jeg trenger, det er meldt regn de neste to ukene. Måtte den som vet hvordan - gi meg evnen til å gjennomføre, for jeg kommer ikke til å ha en eneste god grunn for ikke å ha klart det. Med mindre det blir sol ute igjen da. Da får vi se. Det er jo tross alt ikke ofte man får en skikkelig bra norsk sommer. Ikke sant.....



_____________

Norwegian Wood, isn`t it good

Den siste halvannen uken har stort sett gått med til å falle pladask for alt det vakre Oslo-by har å by på når det er pent vær. Norwegian Wood gikk nemlig av stabelen, og jeg har jobbet som frivillig på min aller første festival. Og for en fantastisk bra uke det ble. I løpet av uken har jeg jobbet fire vakter, noe som gjorde at jeg kunne komme inn gratis selv, og invitere med meg noen de dagene jeg selv hadde en vakt. For meg som lever på restene av en særdeles innskrumpet studentlån, var det en genial løsning. Først fikk jeg jo være meg og ordne i stand til alt som skulle skje, noe jeg jo elsker å være med på. Så kunne jeg ta med meg noen inn og dele kvelden med. 

Jeg pakket bagen med støvler og bergansbukse før jeg dro, men til min og de aller aller fleste andres overraskelse og glede, var det ikke bare opphold, men også strålende sol nesten hele tiden. Med nydelig vær, og skikkelig bra selskap har jeg nytt hver sekund. Hvis det er sånn det skal være, så kommer jeg til å være å finne på hver eneste festival fra nå av. 

Dette er noen av bandene som spilte:

Band of Horses

De jeg gledet meg mest til, skuffet gjorde de heller ikke,

men de har kanskje flere sanger jeg ikke kunne enn jeg var klar over

Nick Cave and the bad Seeds
De som ble den store overraskelsen for meg, de viste seg å være et enormt bra live-band
Det var forresten noe alle andre visste enn meg, det var vel derfor det var 9000 mennesker der

Manic Street Preachers

Jonas Alaska

ah, hva gir man vel ikke for å lytte til en mann som kan synge og spille gitar som ham?

Maria Mena
 Hjerte. Definitivt den beste konsertopplevelsen hele helgen. Herregud, så flink hun er til å synge

Rod Steward

Morsomt å ha sett, men kanskje ikke for senere gjentagelse

Og så klart, bildene som beviser hvor god stemning det var:

En arm fylt med beviser:

I løpet av festivalen falt jeg også pladask for alle de små barna som løp rundt og samlet glass og pantet dem. Herregud, de var så skjønne med de store øreklokkene og de målrettede blikkene sine der de gikk rundt og håpet å pante nok glass til både popcorn og brus. Jeg gleder meg søren meg litt jeg, til jeg kan ta med en sånn liten en på festival selv. 

_____________

Norwegian Wood - isn`t it good

Dette er noe av herligheten man kunne høre i Frognerparken denne uken:

   

Band of Horses - Is there a ghost

  
Nick Cave - Push the sky away

   

Jonas Alaska - In the backseat

Maria Mena - Just hold me

  Keane - Somewhere only we know

Ine Hoem - Get it off

Bilder kommer

______________

2,5 måned igjen

Nå er det bare to og en halv måned igjen før jeg begynner i min aller første fulltidsjobb, turen går tilbake til favorittstedet mitt; Stavanger. Det er jo ikke lenge igjen, og jeg har begynt dagdrømmingen om hvordan jeg tror det blir for lengst. Jeg vet jo ikke hvordan det blir å skulle bli voksen og ansvarlig og slikt, men jeg er overbevist om at det kommer til å bli bra.

På rommet mitt står dessuten denne og venter på å bli brukt og jeg gleder meg:

Nå er det kanskje noen kloke hoder som skjønner hvor jeg skal begynne også. 

______________

Oh man, I`ve been to Oman

Ja, den var kanskje litt billig den vitsen der. Men likevel da, hvor mange kan egentlig dra den samme? Det kan i alle fall Viola og jeg, som relativt tilfeldigvis dro på tur til Oman sammen. I hovedstaden Muscat, bor Jahnawi, som bodde på samme internat som meg i Pune, og vi var så heldige å vi vist rundt i landet av både henne og familien hennes.

Så hva venter i Oman? Vi hadde ikke peiling. Jeg hadde så vidt rukket å kjøpe Lonely Planet boken  over de arabiske landene, da vi landet og jeg tror egentlig ikke vi hadde så mange forventninger. Likevel fikk vi mye, uten at jeg er helt kapabel til å si hva vi fikk. Da er det godt å kunne åpne kameraet og la bildene forklare. I Oman var det flotte strender, imponerende natur og uendelig mange hvite bygninger. I begynnelsen ble bygninger malt hvite fordi det var så sterk sol der, nå sier loven at alle bygninger som ikke er offentlige skal være hvite. De eneste fargerike husene i landet tilhører kongen. Sånn som dette:

Noen av bildene i dette innlegget har jeg fått låne fra bloggen til Viola. Takk for det

Ellers ser landet mer ut som dette: 

Vi roamet (rånet) rundt med Jahnawi, broren og søstern hennes, som var kule nok til å ta oss med rundt i nesten hele Muscat og omegn for å vise oss alt det flotte Oman har å by på. Og det er litt av hvert. Det aller flotteste må nok være naturen. Oman er fyllt av solgule fjell og knallblått hav. Heldigvis blåser det litt fra havet - noe som er helt nødvendig, siden det er et sted mellom 45-50 grader i skyggen. Til og med jeg satt pris på airconditionen!

Ellers fikk vi også gjort et lite forsøk på shopping mens vi var der, må Muscats ganske kjente sølv marked, eller souk, som de kaller det. Der får man ikke kjøpt så mye sølv, men mye annet fint slikt som antikviteter. Hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde kofferten full av flyttelass fra India, hadde jeg nok ganske sikkert fyllt den her med ting som jeg ikke visste at jeg trengte før jeg så dem.

I Oman er det ingen skatter eller avgifter på bensin, noe som gjør at det er utrolig billig for innbyggerne å ha egen bil, og det blir veldig billig å leie motordrevne leketøy, som firhjulinger til å kjøre i sanddyner med og vannscootere. Vi kjørte vannscotter inn i solnedgangen, det var dritkult!

Den siste kvelden i Oman tilbragte vi hjemme hos familien til Jahnawi, der søstern hennes hadde laet mat. Familien hennes er indisk, så jammen fikk jeg ikke gitt Viola en liten smak av India mens vi var ute og reiste også. Kjempe kjekt. Familien hennes var jo utrolig koselig, og det var skikkelig stas å få komme hjem og se hvordan de hadde det. Faren til Janvi har antageligvis verdens kuleste jobb også; han er kongen av Omans personlige godterimaker. Det er jo egentlig et mirakel at vi ikke måtte trilles ut av Oman.

Ah, for et artig land Oman var. Jeg håper virkelig jeg får muligheten til å reise til arabiske land igjen senere, det var litt av en opplevelse. Det er så annerledes enn hjemme, og veldig annerledes enn resten av Asia også. Fingres crossed for more =)




______________