Advarsel: Dette innlegget er nærmest litt sentimentalt og klissete. Vennligst bla til neste innlegg dersom du ikke liker slikt.
Da jeg fant ut at DHL skulle ha 1500 kroner for å levere masteroppgaven min i Berlin, mens Norwegian bare ville ha 1100 for å fly meg dit, trengte jeg ikke å lure lenge på hva jeg skulle gjøre denne helgen. Det var bare å trykke print her hjemme, pakke kofferten og komme seg avgårde. Et stykk siste blås før voksenlivet begynner nå denne uken.
Den siste tiden har gått så enormt i ett, at jeg egentlig ikke kan forstå at det har gått en hel sommer siden jeg kom hjem fra India i mai. Og helt helt samtidig har det skjedd så mye denne sommeren, at jeg ikke kan forstå at det ikke er mer enn tre måneder siden jeg kom hjem. Nå er masteroppgaven innlevert, og mens jeg har sittet inne og sett ut av vinduet har alle andre nytt den beste sommeren i manns minne; blitt sommerbrune og flotte, og de har vært på festival og de har grillet og badet og flørtet og kjørt båt og.. og... og.. Herregud, det gjør ingenting. Jeg har fått gjort mye av det der jeg også; og jeg klarte det. (Håper jeg i alle fall). Jeg er kanskje blekere enn alle de andre jeg kjenner nå, men jeg klarte det.
På under tre måneder har jeg skrevet en hel masteroppgave - og med det forhåpentligvis fått to mastergrader i havn. Det er jo en liten bragd egentlig, og ganske sikkert det mest frustrerende og skremmende jeg har vært med på. For det var jo på en måte en oppsummering av hele utdanningen min. Null press liksom. Og de siste to ukene var jeg litt i tvil om det skulle gå; som da jeg 1.august overtok leiligheten min og innså at noen hadde forsynt seg av det de ville ha fra boden min i blokken, der mange av tingene og verdiene mine har stått mens leiligheten min har vært utleid. Eller som jeg da rett etterpå kom inn i leiligheten og innså at leietakeren var ganske langt unna å ha vasket skikkelig etter seg. Den leiligheten måtte være i stand før jeg reiste igjen tre dager senere. Og jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på, men ca et døgn senere hadde jeg altså invitert en god gjeng på innflytningsfest. Det var ikke en gang et rent glass der inne. Eller mer oppgave-relatert; som da veilederen min ba meg velge ut to/tre sider som skulle representere det jeg hadde gjort, og jeg ikke syntes det var noe som var bra nok til å kunne sendes.
Jeg har strengt talt vært utrolig heldig når det har gått bra, og selv om det er mitt navn som står på forsiden av oppgaven min, føler jeg meg litt som en sånn idrettstjerne som gjør det bra på grunn av teamet rundt seg. Veldig mye av grunnen til at jeg klarte det er fordi jeg har hatt flinke og snille folk rundt meg. Og mens jeg trykker disse ordene inn, innser jeg jo at dette kommer til å høres litt ut som en sånn små-dårlig variant av en Oscar-utdeling. Screw it, dette er min blogg; og dere har fortjent det: Nina, Therese og Linn: tusen tusen takk for all hjelp med korrekturlesingen! Marianne; du har vært amazing hele sommeren med svar på spørsmål til studiet mitt og... for alt annet. Tusen takk mamma og pappa som har latt meg få rote til huset mens jeg har vært på besøk og ikke klart å sitte stille. P: jeg vet ikke hva jeg skal si en gang. Du er best. Det blir vin og feirings det sekundet vi møtes. Gledesord.
Nå: en siste dag i Stavanger før min aller aller første dag på jobb i morgen.
Herregud, jeg er så spent!
____________
