En liten bit av norsk historie

I dag fikk jeg kanskje den kuleste overraskelsespresenten jeg noen gang har fått i mitt liv. Moren til en av dem jeg bor med fant et gammelt smykke innerst i skuffen sin, og skulle til å kaste det da noen tenkte på meg. Selv om armbåndet nå har vært i Tyskland i lengre tid er det nemlig laget av eldgamle tiøringer fra Norge. Den eldste mynten i armbåndet er fra 1925 - altså er  deler av dette smykket hele 87 år gammelt. Tenk på all historien disse myntene har vært en del av!

Grunnen til at armbåndet skulle kastes, er at en del av festet er ødelagt og det må antageligvis en gullsmed til for å reparere det. En ganske så liten pris å betale spør du meg, og jeg syntes rett og slett det er ganske stas å kunne legge dette til i smykkesamlingen min:

____________

Jeg har blitt bloggportrettert

Hvis du er en sånn som liker sånt, kan du trykke på linken under for å lese intervjuet Kari (Lillesmurf) har gjort med meg og lagt ut på bloggen sin. Intervjuet handler om det å skrive blogg, om å bo i Berlin og ellers relativt store bekymringer som blåbær og mopser og slikt.

Jeg vet ikke heeelt sikkert hva jeg syntes om det hele, men jeg tror i alle fall jeg syntes det er litt stilig å være intervjubjekt, men det er første gangen det har skjedd, og jeg har ikke så mye mer å si om den saken enn at jeg forholder meg til det omtrent sånn som dette:

Her finner du det altså (",)

_____________

Visste du at....

I India kan man kjøpe seg sin egen elefant for 1000 euro.

Ja takk, jeg tar gjerne en sånn

____________

Mondays at Sausalitos

Ca annenhver mandag møtes vi på en mexikansk restaurant kalt Sausalitos. Ca fordi det noen ganger er litt for mye å gjøre på skolen til å tørre å dra ut, men når vi først drar -  da har vi det utrolig gøy. På mandager har de halv pris på hele matmenyen og det er happy hour på alle drinker frem til klokken åtte. Slikt er det lett å samle fattige studenter til.

Vi har det fantastisk kjekt sammen og i tillegg til dette er maten fantastisk god! Hver eneste gang bestiller jeg noe nytt, og alt smaker så godt at jeg vet på forhånd at jeg kommer til å bli fornøyd. Spesielt fordi menneskene som er med er så fantastiske. Jeg har kanskje nevnt det allerede?

Det å gå ut og spise i Berlin er ganske mye billigere enn hjemme i Norge, noe som gjør at jeg jo befinner meg ute en del mer enn jeg har vært vant til. Det blir en helt annen måte å være sosial på, og alle er utrolig fornøyde hver eneste gang vi drar dit. Mandag på restaurant er en herlig start på uken, og det er deilig å få ut litt frustrasjoner etter diverse kjipe test-scores, hangovers og andre inntrykk de siste ukene har hatt å by på.

I dag slo det meg at jeg virkelig begynner å trives skikkelig godt i Berlin. Det er så mange mennesker jeg ler godt med, deler gode historier med og virkelig gleder meg til å treffe igjen. Ikke bare merker jeg det fordi alle ser rart på meg av at jeg sitter og smiler for meg selv på metroen - bildene jeg finner når jeg kommer hjem er jo fulle av morro også:

 

Hvis du har lyst til å besøke restauranten mens du er i Berlin, finner du den i en av parallellgatene til Kurfürstendamm, like ved metrostasjonen Zoologischer garten. Det er bare å google Sausalitos Berlin. Og har du ikke plukket det opp ennå, så kan det altså anbefales.

________________

Sans Souci - sorgløs

I dag tok vi toget ut fra Berlin til nabobyen Potsdam. Der kan man nemlig finne det nydelige slottet Sans Souci. Tyskland er fyllt av slott, og jeg har utrolig lyst til å se dem alle sammen om jeg får muligheten. Sans Souci er fransk for sorgløs, og ble visstnok bygget av en tysk prins på leting etter et sted å glemme alle bekymringene han hadde. Myten om sorgene hans sier at faren tok livet av bestevennen hans foran ham for å lære ham å bli en tøff nok konge. Stemningen var ganske tung der ute, og man kan nesten kjenne det når man er der.

Slottet var utrolig imponerende, og nå er det vel bare type 400 slott igjen å se før jeg har sett dem alle. De blir jo vakrere og vakrere jo flere man ser også.

Det ligner jo nesten litt på det norske slottet, gjør det ikke?

Det er en viss størrelsesforskjell da...

 

___________________

 

Om å komme fra et ganske så lite sted

Nyhetene har vært stappet fulle av den påkjørselen av faren til Stella de siste dagene. Saken er jo selvfølgelig helt horribel, en uskyldig mann ble påkjørt og forlatt døende i veikanten. Det er ingenting med det man kan le av, eller unnskylde. Jeg aner ingenting om hva som skjedde, men jeg håper inderlig at dersom det noen gang skulle være meg som er så uheldig å bli involvert i noe slikt, så tar alle involverte parter det ansvaret de har i saken.
Jeg har vokst opp på dette stedet hvor pappan til Stella døde. Jeg har kjørt langs den veien utallige ganger, og da facebook begynte å fylles opp av gateadresser og pekefingre, kjente jeg at det var nysgjerrigheten og ikke avskyen som meldte seg først. Det er litt ekkelt å kjenne igjen et hus på TV hvor de mener det bor en potensiell drapsmann.

Som i tettsteder i flest, tror jeg, vet "alle" hvem det er snakk om med en gang.  I gamledager møttes man i butikken, eller på kaffeslaberas eller hvordan i alle verden man spredte sladder i gamle dager. Jeg aner ikke, jeg tror det var før min tid. Med sosiale medier og google maps skal det lite til å vite hvem det er snakk om selv om jeg bor i Berlin. Hadde jeg villet, kunne jeg antageligvis visst akkurat hvem det var snakk om i løpet av fem minutter. Jeg har fått meldinger på mobilen med rykter om hva som skjer, konspirasjonene sprer seg og jeg sier jo ikke akkurat ifra at jeg ikke vil ha noe av det. Jeg er ikke det spor bedre.

Janteloven trer i kraft når noen gjør det bra, men det er mye av det samme som sprer seg når det skjer noe i nærheten også. Alle tror de kjenner alle i sånne situasjoner. Jeg har aldri møtt noen av dem, så vidt jeg vet, men nå kjenner jeg dem jo. Jeg tar det rett og slett litt personlig når noe slikt kan skje med "mitt" hjemsted, med "mine". Samtidig har jeg jo faktisk ingenting med dette å gjøre.

Egentlig er det litt ekkelt å vite så mye, lenge før saken er oppklart. Og når noen først er pekt ut, skal det mye mer til for å faktisk bli kvitt stempelet igjen, når du er dømt på trykk på nett. Mest sannsynlig blir det aldri helt borte når det først har skjedd.  Noen ting passer kanskje fortsatt bedre på kaffeslaberas enn i sosiale medier?


__________________

God morgen igjæn

Jeg fikk meg en ny PC nå i julen, og har derfor begynt å legge ulike filer fra gamledager inn i den nye. Det er mye rart som dukker opp, og jeg har sittet og lest helt tilbake til oppgavene jeg skrev på videregående. Herregud, så rart det er å se seg selv for lenge siden! For det er ikke meg på film jeg har sett, det er meg på bildene, det er ordene mine og det tingene jeg var opptatt av. Alt er her.

Noen ganger blir jeg spurt om hvorfor jeg skriver blogg. For min del er det ikke pengene, ikke at det er noen penger i det for min del heller, det er ikke promoteringen, det kan godt hende det er litt det at jeg liker tanken på at jeg kan styre hva andre har muligheten til å vite om meg - men min viktigste motivasjon er faktisk det at denne bloggen her gir meg et lite inntrykk av hvem jeg har vært også. Jeg har blogget siden folkehøyskolen. Som alle andre jeg kjenner har jeg ups and downs og det å se minner i form av ord og bilder er helt fantastisk kjekt når man er litt nede. I tillegg er det utrolig rart å se hva jeg bekymret meg for - for så å oppdage at det jo ordnet seg nesten absolutt alt sammen, bare det fikk litt tid.

Vi har uendelig mange ting vi kan bekymre oss for, bare vi tillater det. Er det en ting jeg passer på å lære mest av når jeg ser bakover, så er det at fremtiden stort sett er lysere enn vi frykter. Den er spennende, givende og stort sett veldig veldig annerledes enn vi forventer.

_________________

Det finnes bare en gud

The Iron Woman - Margaret Thatcher



___________

Natterabling

Herregud, jeg burde ha kommet meg i seng for lenge siden. Med lysene av altså. For i seng har jeg jo kommet meg, det er bare det å faktisk sove som har blitt et problem denne kvelden. I morgen tidlig har jeg forelesning klokken åtte, og jeg trenger virkelig søvn nå. Likevel er jeg ganske gira, og ikke trøtt i det hele tatt. Egentlig.

I dag fikk jeg vite min første fullførte karakter her i Berlin, og jeg begynner jo å innse at  jeg kan klare ganske mange ting, bare jeg setter meg noe fore. Det er bare å gjøre det da. Prokastinasjon. Min verste fiende - og tydeligvis beste venn midt i eksamensperioden. Ham og jeg, vi går langt langt tilbake i tid.

Min venn prokastinasjon - sniker seg inn fra siden og ser spennende ut der og da...

I helgen fikk jeg vite at det å flytte til India nok kommer med sine - ikke forutsette - utfordringer. Jeg gleder meg jo selvsagt som en unge, men... Det er fellesvasking av klær på skolen, jenter anbefales ikke å sende med undertøyet sitt, for det kommer ikke tilbake. Det er egne timer på treningssenteret på skolen for når jentene har lov til å være der. Jeg kjenner vel egentlig ingen som har vært i India uten at noen i reisefølget har blitt skikkelig skikkelig syke. Det kommer til å være regntid i opptil de første to månedene jeg bor der. Det er egne hus med sovesaler for gutter og jenter på skolen. Etter et visst tidspunkt har man ikke lov til å gå ut av husene, og man har ikke lov til å gå inn i huset til guttene hvis man er jente. Jeg begynner å skjønne hvorfor alle indere er så effektive studenter.

På den andre siden må jeg jo innrømme at det er enormt, vilt, sykt, fantastisk kult å skulle reise!!! Jeg tror kanskje ikke jeg har gledet meg så mye til noe så mye siden jeg fikk det for meg at jeg kanskje en dag ville treffe igjen roboten jeg måtte forlate på teknisk museum i Oslo da jeg var fem. Det er antageligvis ikke nødvendig å påpeke at han var mitt livs store kjærlighet.

Hvert eneste sekund endrer det seg hva jeg gleder meg mest til, men akkurat nå gleder jeg meg kanskje aller mest til å flytte til et sted der det hverken er 14 minusgrader eller en sibirsk storm. Når jeg er ute i Berlin nå, føler jeg meg ganske akkurat som han her:

Ellers har jeg egentlig ikke gjort så mye annet enn å spise indisk mat i det siste. Det er mye lesing, og mye mat. Det er rart hvordan jeg nesten har blitt immun mot det eksamenspresset jeg følte de første årene som student, men samtidig merker jeg jo den positive effekten av å ha være igjennom dette stresset noen ganger før også. Jeg er ganske mye mer rett på sak nå, vet hva jeg trenger å lese to ganger, og hva jeg kan hoppe videre fra. Det er ganske deilig å innse det, når man sitter der pensumboken for å pugge, at dette med studier, det funker liksom.

Trenger man likevel en pause fra slikt her nede, er det jo ikke uendelig langt til nærmeste Starbucks heller, en kafè som tjener særdeles bra i disse tider. Det å gå inn der og betale for en sterkt overpriset kaffe latte og en tørr bagel er nesten som å komme til himmelen for meg tror jeg. Eller i alle fall som å finne en appesinbit for denne karen her: (Jeg har alltid sett for meg at han der, han har det akkurat som hun der brunetten i fructis-shampoo reklamen)

Nå er klokken faretruende nær ett på natten, og klokken min skal ringe om fem timer. Jeg  burde lagt meg for lenge siden, men jeg aner ikke når jeg kommer til å sovne. Hodet er i hundre med alle tankene om alle de spennende tingene som skal skje om ikke så lenge, alle tingene jeg burde gjøre de neste dagene og hvor viktig det er at jeg sovner nå, før det bare er enda færre timer til jeg skal opp.

Lykke til med alt som skjer de neste dagene alle sammen.

_____________

Den lange museumsnatten i Berlin

En gang i året har mer enn 70 museumer i Berlin nattåpent. Da settes det opp shuttlebusser mellom alle sammen, og med en billett til 10/15 euro kan man gå inn på så mange man vil. Den natten var i går, og vi måtte jo selvsagt sjekke ut dette her. I løpet av kvelden besøkte vi Berlin Kulturforum, fotografi museumet, Naturhistorisk museum og Nazi museumet. En fin blanding av moderne kunst, tysk historie og vel... lære om dinsaurer og andre krypdyr.

Det er så mye kjekt som skjer i Berlin, men jeg begynner å merke det man sier om at man ikke opplever så mye av den kulturen som er rett foran nesa på en der en bor. Når hverdagene blir hverdager får man liksom nok med å leve - og da er det kjekt når det er eventer som dette. Kvelden ble derfor en fin blanding av nye opplevelser, kjekke mennesker, god stemning og diverse sightseeing i byen. Samtidig fikk vi jo åpnet øynene for alle de kjekke museumene vi ikke rakk å besøke, så forhåpentligvis blir det flere turer utover våren også.

Hele gjengen, minus fotografen naturlig nok, utenfor fotografimuseumet

Der Naturkunde Museum - Naturvitenskapsmuseumet. Der hadde de verdens største dinosaurskjelett. Tror kanskje det er en guttegreie.

Kulturforum - et galleri/konsert/museum/eventbygg hvor åpningsseremonien var

Wuhu, bilde av at jeg holder en billett

Videre ut i de ville strøkene i Berlin, eller noe slikt. Men sjekk skylinen i bakgrunnen der da, det er faktisk en ganske fantastisk by dette her.

Du kan lese mer om det hele på hjemmesiden deres hvis du vil det.

Så hvis du på et eller annet tidspunkt befinner deg i Berlin en helg i begynnelsen av året, da vil jeg definitivt anbefale å sjekke ut om den lange museumsnatten i Berlin går av stabelen akkurat da. Det kan nemlig være verdt å bli med på.

____________

What I learned in school today...

Du vet hvordan humoren din noen ganger blir litt vridd når du er midt oppe i en eksamensperiode? Plutselig er alt mulig kjempe morsomt, og du syntes du ser den humoren overalt? Vel, jeg sitter og leser til en muntlig eksamen vi skal ha i midten av februar nå, og jeg holdt på å sette tunga i halsen da jeg begynte å lese oppsummeringen av det ene kapittelet:

Noen ganger tror jeg kanskje selv professorer kan ha godt av et miljøskifte, eller i alle fall av å prøve noe annet nytt...

 

____________

Om å skrive motivasjonsbrev

De siste ukene har jeg fått en del spørsmål både på mail og andre steder om det å skrive motivasjonsbrev. Mange har spurt etter en god mal, eller generelle tips til hva bør og ikke bør være med. Nå er ikke jeg akkurat noen ekspert på hverken søknader eller motivasjonsbrev, men jeg kom da inn på drømmeskolen min - så jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hva jeg tror er viktig da.

Man finner utallige tips hvis man bare bruker google, men dette er noen av de tingene jeg prøvde å fokusere på:

- Få frem hva du har å by på, og hvem du er
Bruk tid på å kjenne på at det du skriver er noe du kjenner deg igjen i. Skryt av de tingene du har oppnådd, men ikke ekkelt mye. Tør å vise flere sider av deg selv, som at du kanskje ikke alltid har syntes alt har vært like gøy og spennene, men hold det positivt! Dette skrev jeg i brevet til skolen min: (husk at dette ikke er noen fasit da)

" It only took a few weeks after I started my studies, before I knew this is something I am made for. For the first time in my life, waking up at 6:30 was perfectly fine. After all, I was getting up for an important lecture! This feeling has followed me through all my years at BI, and I hope I can bring this with me further in life as well."

- Skriv om hva skolen og kurset har å si for fremtiden din
Vis at du har lest om og satt deg inn i skolen og kurset før du begynte å skrive. Få med setninger om fag, eller vinklinger skolen kan tilby, som nettopp du har bruk for i fremtiden. Du kan også lure inn setninger om kulturelle erfaringer, om å bli bedre i språk og så videre. For eksempel skrev jeg dette:

"Finding BSEL on the list of possible competitors in the NIBS competition opened my eyes to the possibilities of studying at this school in particular, but also to the idea of studying in Berlin. German has been my third language in school for five years, and hopefully living in Berlin will help me feel completely confident in using the language in business later"


- Vis at du virkelig virkelig vil akkurat dit, og at du tror på at du kan klare det
Igjen er det viktig å være seg selv, putte sine egne sider, verdier og mål inn i det. Vær selvsikker, men litt ydmyk samtidig. Ah, jeg hater egentlig når noen sier de er ydmyke om seg selv, så stryk det siste der når du leser eksempelet mitt da...

"At the same time I love the feel of walking the streets of Berlin, especially since the history is closely related to my own. Being able to get to know the city even better, combined with the ability to develop personally within strategic management, seems like the perfect way to continue into my adult life."

 
- Vet du ikke hva du vil bli, så skriv om det du syntes er spennende nå
Skriv om hvorfor du ønsker å lære mer om det likevel. Jeg aner ikke hvor jeg kommer til å være om fem til ti år, men det er jo definitivt ting jeg syntes er mer spennende enn andre ting. Og der ligger det masse motivasjon.

"After a week of solving cases, we were announced as the fourth best team among competitors from 24 international business schools. That was one of the craziest and most amazing accomplishments I have ever made. "


- Skriv heller om færre ting, og gjør dem relevante
Pass på å vinkle absolutt alt inn mot hvorfor du er en god kandidat til akkurat det du søker på. Det finnes en million grunner og argumenter inne i hodet mitt når jeg har bestemt meg for å sende inn en søknad på noe, og dette her er defintivt min største utfordring: kutt ut alt som ikke er kjempe relevant, og konsentrer deg om å gjøre det du velger bra - og gjør det konkret. Kill your babies sa alltid venninnen min Helene når vi jobbet med innleveringer. Hun er forresten skikkelig smart.

"This is the reason I want to study international strategic management at Berlin School of Economics and Law."

- Ikke bare skriv hva som gjør deg til en god kandidat, men hvorfor også
Se gjerne på punktet over en gang til. Skriv om det du har gjort bra, og vær stolt av det, men igjen: husk å vise hvorfor det er relevant.

" Through politics I get a taste of this, and I see how my work can contribute to making a better life for my fellow students. I would love to be able to bring this further into my career later as well."

Til slutt må jeg bare si at jeg syntes det er veldig kjekt å kunne hjelpe til, så har du noen flere spørsmål, så er det bare å fortsette å stille dem. Og igjen da, så er ikke jeg noen ekspert, så les det med en klype salt og plukk med deg det du syntes er ok.

Lykke til med skrivingen!


___________

So... Here`s the thing...

Ok, jeg kan nesten ikke tro at jeg er i ferd med å skrive om dette her. Det er dritskummelt og SINNSYKT spennende på en gang. Jeg gleder meg allerede som en unge, men samtidig er det så rart og utrolig at jeg ikke er helt sikker på om jeg tørr å tro det er sant: jeg skal flytte til India i august.

Ikke for alltid altså, men for et år i alle fall. Grunnen til at jeg skal flytte til India er fordi jeg har fått muligheten til å delta i skolens double degree program. Det å delta i et double degree program betyr at man i løpet av den tiden man vanligvis fullfører en master ved en skole, fullfører to mastere fra to ulike skoler. I mitt tilfelle vil jeg altså ha en tysk master og en indisk master i august 2013. Hvis alt går bra da, vel å merke. Men er det ikke bare helt sykt? India har alltid vært blant de landene jeg har hatt aller mest lyst til å reise til - og nå skal jeg bo der. Jeg har aldri vært der før, men landet har fascinert meg bestandig. Nå gjenstår det å se hvordan det er i virkeligheten da. Når jeg flytter dit.

India er jo et ganske så stort land, og universitetet jeg skal studere ved er Symbiosis International University. Skolen ligger i en by kalt Pune, som ifølge google maps ikke er så langt unna Mumbai. Wikipedia sier byen huset 2 935 744 innbyggere i 2005, noe som betyr at den faktisk er litt mindre enn Berlin. Hvert år er det visstnok over 80.000 studenter som søker om å få begynne på skolen, og det er ca 120 som får plass på den masteren jeg blir en del av. 

Det er med andre ord ganske mange mennesker der, og ganske mye å forstå og oppleve. Heldigvis drar jeg ikke alene fra Berlin, vi er fire stykker som skal reise sammen og gå i samme klasse. To "tyske" studenter og to indiske som nå er her i Berlin sammen med oss. Derfor kjenner jeg dem jo litt fra før, og det er jo en viss trygghet i det da, når man skal reise til andre siden av jorden. De jeg skal reise med er:

Noen observante sjeler har kanskje sett dem før her på bloggen. Det er fordi disse tre var med meg hjem til jul sammen med Damon fra Hong Kong. Herregud, de er jo litt av et drømmefølge å ha med seg til India!

I og med at Abhi og Praveen er fra India, håper jeg jo litt på at de kanskje kan vise oss litt rundt der nede også. I de få øyeblikkene det er tid til sånt i løpet av skoleåret. Det ser ut som om vi skal ha ca 25 fag og minst like mange eksamener i løpet av de to semestrene vi skal gjennomføre der nede (borte? jeg tenker ned jeg, når jeg tenker på varmere steder, men jeg er jammen ikke helt sikker). Uæh, jeg merker at den delen der allerede virker ganske heavy, men det er jo en helt ekstremt kul ting å få være med på. Dessuten klarer jo de indiske studentene dette, så da burde jeg jo klare det jeg og. På et eller annet tidspunkt bodde jo forfedrene våre på et og samme kontinent. Eller noe sånt.

 

Det som er så fantastisk med å skulle bo et sted, i stedet for bare å være på ferie en uke eller to, som sikkert hadde blitt alternativet mitt hvis jeg skulle reist til India på en annen måte, er jo at man rekker å se flere ting enn bare det som finnes i reisebøkene. Likevel er det jo allerede en del klisjeer jeg gleder meg til med å reise. Jeg elsker klisjeer. Dette er noe av det jeg ser mest frem til å oppleve i India:

Det siste punktet der har jeg lagt til, fordi jeg jo har veldig lyst til å se elven. Og selv om man visstnok blir hellig av å bade i den, endte Stian opp på sykehuset etter å ha badet der i oktober. Nå har jeg egentlig bare truffet ham en gang etter det, og han virket ikke så veldig mye mer hellig enn han gjorde før. Jeg mener, jeg liker jo tanken på både å bade og å bli hellig, men jeg håper jeg slipper å forholde meg til indiske sykehus. Så for meg kommer det nok å holde å bare se på Ganges i første omgang. Shit, jeg må kanskje få meg en privat helseforsikring nå, bare i tilfelle?

I tillegg gleder jeg meg til en unge til å spise indisk mat. Hele tiden! Jeg mener, jeg skjønner jo at man sikkert kan bli lei av alt, men jeg tror jeg skal klare meg fint jeg. Det jeg har smakt av indisk mat på restaurant og når jeg har vært hjemme hos Abhi og Praveen har jo smakt fantastisk. For ikke å snakke om den maten vi lagde da nå i julen:

Frem til august blir kanskje den største utfordringen å ikke bare gå og glede meg til å reise, men også å klare og nyte tiden jeg har i Berlin. Jeg skal jo tross alt være her et halvt år til før avreisen, og det er så fantastisk mye mer jeg vil gjøre her før den tid. Men herregud, jeg gleder meg!!

Imens taes aaaalle tips, erfaringer, bilder, filmer, linker og ideer til hva jeg burde sjekke ut og sette meg inn i om India selvsagt imot med den største takknemligheten jeg kan finne frem :)

___________

 

Back in Berlin

Etter ganske så nærme en hel uke i Stavanger har jeg nå dumpet ned på kjøkkenet i Berlin igjen. Det er en uke til neste eksamen, og jeg er skikkelig klar for å sette igang med lesingen igjen. I dag fikk jeg nemlig vite at presentasjonseksamenen vi hadde forrige onsdag gikk bedre enn best. Eller, i alle fall skikkelig bra da. Slikt blir man motivert av! Snakker.

Og motivasjon kommer godt med i de dagene som følger tror jeg, innen 16.februar skal det leveres to innleveringer, vi har to presentasjoner til og den aller mest omfattende muntlige eksamenen jeg noen gang har hatt er lagt til slutt for å runde av det hele. Takk gud for at det er feire etter det! Flere har spurt meg hvordan i all verden det kan være så utrolig mange eksamener å gjennomføre, når jeg bare tar fire fag. Jo, det skal jeg fortelle dere: det er fordi vi har tre eller fire vurderinger i hvert av fagene. Med andre ord er det skikkelig bra at det gikk skikkelig bra på presentasjonen forrige uke, men det skal gå like bra på muntlig eksamen, skriftlig eksamen og innleveringene i det faget før man har en så god karakter på vitnemålet sitt. Man som i.. antageligvis ikke meg tror jeg. 

Ellers er det mange andre grunner til å bli motivert også: som lange samtaler i gangen med romkameratene mine, at ferien som kommer 16.februar varer i nesten syv uker og at jeg har verdens beste venner. Så vidt jeg vet da, til nå har jeg jo bare bodd i Norge og Tyskland - meeen, wait for it: Det ser ut som om det også kommer til å endre seg om ikke så alt for lenge. Jeg skal nemlig kanskje flytte videre til India i august. Sykt, eller hva?

Mer om det kommer senere, når jeg vet mer om den saken.
Nyt livet imens, det skal i alle fall jeg.


___________

Impulser og annet snacks

Mh! For en magisk fantastisk helg jeg har hatt! På onsdag hadde jeg eksamen, en av den typen hvor man presenterer muntlig det man har gjort tidligere det året - og jeg tror det gikk veldig bra. Det føltes i alle fall bra - og like etterpå var jeg så gira at jeg inviterte meg selv på overraskelsesbesøk til Stavanger. Klokken var halv to da jeg satt på skolen og bestilte flybilletten, og klokken halv fem lettet flyet.

Så da har jeg tilbragt helgen i gamlelandet da, i de gamle kjente omgivelsene mine og bare gjort ingenting sammen med alle. Det har vært kjempe deilig. Kanskje ikke det som anbefales sterkest midt i eksamensperioden, men jeg kjenner batteriene mine virkelig er stappfulle igjen. Turer med mopsen, sladder med gode venner, visitt for å hilse på den nye babyen til Lena, kafèbesøk, lange morgener etter en passelig mengde rosèvin og en hel dag på BIS kontoret på  BI Stavanger. Jeg har fått tid til alle tingene jeg likte best med å bo i Stavanger, og er klar for halvannen uke med pugging før de siste tre prøvelsene av dette semesteret i Berlin.

Fy søren så deilig det er å skulle angripe de tre eksamnene med positiv innstilling og energi og motivasjon til så lange kvelder det bare måtte bli! Lykke til med innspurten alle sammen, det er ikke så lenge igjen nå - før det er syv ukers ferie fra begynnelsen av februar. Herregud, som jeg skal nyte de syv ukene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre ennå, eller om jeg skal gjøre noe som helst, men det skal bli helt fantastisk - for jeg skal ha gjort meg fortjent til den.

Maria Mena - All this time

________________

Om å tørre å være litt svak

Når man hører historier om å studere i utlandet, hører man stort sett alle solskinnshistoriene om hvordan alle blir tøffere til å snakke andre språk, om alle oppdagelsesferdene de reiser på og alt det fantastisk morsomme som skjer. Alt det er riktig. Alt man hører er sant - det å flytte til utlandet er kjempe spennende, og man får en helt ny vidunderlig start. En mulighet til å finne seg på nytt i en verden der ingen har noen forventninger til en på forhånd.

Det er helt fantastisk, men når man flytter til et sted hvor ingen kjenner en og hvor alt er nytt - da flytter man samtidig vekk fra mye av tryggheten. Man har en enorm forventning til det å flytte utenlands, fordi alle andre snakker det opp. Men det man ikke hører så mye om, er at de aller aller fleste også opplever at det blir veldig stille i perioder også.  Avstanden blir lenger til en sofa hos en venninne som vil høre på klagingen din, gi deg pulverkaffe fordi hun bare har det og gulost tilgjengelig og som vet at selv om du er litt nede i dag, kommer du til å være oppe igjen dagen etter.

Den avstanden er visst skikkelig sunn å oppleve innimellom, men sunnhetsgraden avhenger definitivt av hvor godt man kjenner seg selv. Det å kjenne igjen mennesker man kan stole på og å tørre å si ifra at man trenger noen å snakke med, kan være litt av en terskel å komme over i en helt ny verden.

Langt tilbake i Norge et sted sitter "alle andre" trygt med sine egne ting, og man kan føle seg litt fortapt i en sånn situasjon. Ikke bare fortapt, men enkelte dager har jeg også nesten følt meg litt mislykket over at ikke livet er 100% spennende hele tiden.

Da er det rart hvor mye den gode gamle samtalen kan bety. Jeg er så utrolig glad for at jeg har Skype i livet mitt - ja,...eller -  at Skype hjelper meg å holde kontakten med de jeg har i livet mitt da. Ofte er det ikke de vennene man trodde man kom til å holde kontakten med, som fortsetter å være der når man flytter - men de som fortsetter å være der, de lærer man raskt å sette utrolig pris på. Det å tørre å si at man har det litt vanskelig når noen spør "hvordan går det" i en samtale på facebook eller i virkeligheten, det kan føles dritflaut, men det kan også være alt som skal til før en finner ut hvem man virkelig har i livet sitt, og hvem som bare er der. Og når det løsner - da er det bra.

Det finnes uendelig mange solskinnshistorier om å studere i utlandet, og min er en av dem. Grunnen til at solskinn blir lagt merke til, det er fordi noe har lært en å sette pris på det. Jeg tror kanskje noe av det viktigste man lærer når man starter på nytt er at ingen ting er gratis. Når man finner prisen verdt det, det er da reisen virkelig begynner.



___________

October in January

Noen dager er det bare Jonas Alaska

Jonas Alaska - October

___________

I put my new shoes on

Jeg har kjøpt meg et nytt par med sko - og jeg tror jeg elsker dem. Antageligvis kommer jeg aldri til å finne en eneste anledning til å bruke dem, men det gjør ikke noe, for de er verdt prisen om de så bare blir stående på utstilling....inne i klesskapet mitt.

De matcher ikke akkurat resten av det som befinner seg i det nevnte klesskapet, men det sekundet jeg så dem visste jeg at de kom til å bli med meg hjem. Det beste av alt var at jeg fikk dem til halv pris: himmelen!! Så materialistisk kan jeg faktisk bli, at jeg bruker 29 euro på salget på Bershka for å kjøpe sko. Jeg mener, 29 euro, det er jo en lunsj på Ostehuset hjemme det. I alle fall hvis Therese har glemt lommeboken sin.

Paulo Nutini - I put my new shoes on

 

Så når jeg først har beveget meg såpass langt inn i motebloggerverdenen som dette, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne ta bilde av meg selv i speilet også - sånn at dere kunne få sjekket ut autfitten min:

(Klær: Zara, lue: River Island, rotet på bildet: selvlaget)

PS: forslag til anledninger og/eller antrekk som kan matche skoene taes selvsagt imot med... overveldende lykkerus. Eller i alle fall en klem.

___________

2011 - året hvor alt skjedde

Jeg har lurt en stund på om jeg skulle lage et sånt oppsummeringsinnlegg over året som gikk i fjor. Det skjedde mange fantastiske ting ifjor, og man skal visstnok ikke være redd for å sette pris på de fine tingne rundt seg. Samtidig er det jo helt umulig for meg å se tilbake på de tunge tingene med 2011, og det hadde bare ikke gått an for meg å lage et sånt skryte innlegg om hvor flott og fantastisk ting var (som de jo var) uten å se på de triste tingene også.

Uansett har jeg kommet frem til at innlegg blir det, og det kommer til å inneholde de viktigste tingene, og noen små ting som bare betydde mye for meg uten at de nødvendigvis virker så veldig imponerende for alle andre. For meg har mange av de små øyeblikkene gjort store inntrykk, og det er sammensetningen av året som gikk som har gjort det til et tross alt ganske så fantastisk år.

Begynnelsen av året ble preget av aktiviteter med BI Studentsamfunn, det hele begynte med hyttetur over grensen til søta bror:

Tett fulgt av Hemsedal og BIS Vinterleker 2011, der det var mye leking i snøen.... Og andre kveldsaktiviteter man holder på når man først er i Hemsedal.

Jeg holdt foredrag for oppegående studenter ved BI Kristiansand. Det var litt skummelt å være foredragholder, men utrolig kult også. Definitivt noe jeg har lyst til å gjøre igjen!

Dessuten var det jo en fantastisk oppvarming til det som ventet like etterpå: casekonkurransene!

I slutten av februar tilbragte vi ti netter på fantastiske Hilton hotell i Montreal Canada. Vi konkurrerte mot  studenter fra 23 universiteter fra hele verden, og vi hadde aldri i verden forestilt oss at vi skulle kunne klare å hevde oss. Det gjorde vi virkelig: etter dagevis med konkurrering endte vi på en fantastisk fjerdeplass i finalen.

En helt sinnsyk opplevelse om jeg får si det selv. Der kom det studenter fra hele verden, og alle virket større og flinkere enn oss. Den uken endret et eller annet i meg. Før dette har jeg alltid tenkt at det er best å holde seg på den trygge siden og å gjøre ting jeg visste jeg kunne. Nå tar jeg større sjanser og tør å prøve meg på ting jeg har lyst til, men kanskje tviler litt på at jeg kommer til å lykkes med. Det eneste jeg gjør annerledes er å gjøre ting jeg virkelig vil. Og vet dere hva? Det har ikke bare ført meg til Berlin, jeg får til nesten absolutt alt jeg prøver på også.

Så da ble det jo litt feiring da, ganske mye feiring egentlig. Og er det noe de kan borte i Canada, så er det å feire. De siste kveldene var helt elleville, og jeg kan love dere at vi var slitne på flyet hjem. Det gikk ikke an å bare skylde på jet-lag da vi forsov oss alle fire til forelesningen den mandagen. Heldigvis visste jo hele skolen hvorfor vi kom for sent, og jammen dukket ikke rektor opp med blomster til oss i timen. Gjett om ikke det var stas!

Og noen få uker senere fikk vi tilbringe en helg på fantastiske Losby Gods, der vi konkurrerte i KPMG Case Competition:

 

Resultatet ble ikke fullt så bra som i Canada, men vi hadde det fantastisk gøy, og jeg har fortsatt kontakt med et par av deltagerne.  I tillegg har jeg jo klart å lure et par av årets caselag på BI til å søke, så hvem vet, kanskje case-tiden min ikke er helt over ennå. Helgen var også fyllt med flere foredrag om hvordan det egentlig er å arbeide som konsulent, og etter den helgen bar det rett hjem for å skrive motivasjonsbrev til master. Jeg hadde jo plutselig en milliard argumenter for hvorfor jeg ville studere videre.

Våren har vært fyllt av reiser til ulike arrangementer ved de ulike BI skolene, deriblant deltok jeg på tre av næringslivsdagene, og fikk med meg mange spennende foredrag og vellykkede arrangementer. Jeg regnet meg frem til at jeg satt på et fly ca syv ganger i måneden denne våren, i tillegg til å jobbe og studere. Det var relativt hektisk med andre ord, men utrolig lærerikt også.

I tillegg var jeg catwalk-modell ved BI Stavanger under årets moteshow:

Ser det ut som om jeg har en karriere ventende eller? Antageligvis ikke, men jeg hadde mye morro den kvelden der.

Våren var også spekket av herlige jentekvelder. Er det rart jeg savner denne gjengen?

Jeg fikk være med på opplæring av de ulike lokalavdelingene og spredte det glade BIS-budskap som best jeg kunne. En enkel jobb når man ser på hvor engasjerte og flinke "elevene" mine var. Det har vært kjempe gøy å holde på med dette, det er rart hvor gøy det er å jobbe med opplæring og foredrag når det er noe man brenner for. Jeg har virkelig lyst til å gjøre dette mer når jeg blir "stor", eller aller helst i morgen, hvis jeg får muligheten.

I juni leverte Helene og jeg bacheloroppgaven vår. Med alt som skjedde denne våren var det jo nærmest et mirakel at det gikk. Og ikke bare gikk det, jeg må jo få si at det gikk som best det kunne til slutt. Uten å si mer om karakteren enn det liksom. Helene var verdens beste venninne som lot meg bli med å skrive oppgave med henne - samtidig som jeg fartet rundt på den måten jeg gjorde. Jeg vet godt at jeg hadde vært et nervevrak hvis jeg hadde jobbet med min egen tvilling i den perioden.

Videre gikk turen til opplæring av det nye styret i BI Studentsamfunn. Vi fyllte en langhelg i Gautefall med teambuilding av ulik karakter, og det var en herlig avslutning på et lærerikt og kjempe bra år. Jeg har med meg så mange erfaringer og venner videre fra tiden min i BIS, at klarer ikke helt å se for meg hvor jeg ville vært i dag uten disse to årene.

Etter Gautefall flyttet jeg fra Stavanger og hjem til Eidsvoll for å jobbe og spare penger til studiene som ventet til høsten. Det ble tid til herlige solskinndager med is og venninneprat, jobbing på det som kanskje er verdens beste arbeidsplass (ok, jeg vet jeg sier det om alle stedene jeg jobber, men Eidsvollsbygningen er nå noe eget for alle som kommer fra Eidsvoll da), en Norge-rundt-tur hvor jeg fikk besøkt flere venninner jeg ikke hadde sett på evigheter og noen flotte dager i Kragerø også.

En stund så det ut som om sommeren skulle bli den beste på evigheter, og det var den også en god stund.

Hvis du vil lese mer om det andre halvåret kan du lese om det her. Blant de viktigste hendelsene er nok 22.juli, turen til Utøya, at jeg kom inn på masteren i Berlin - og at jeg dro med meg en asiatisk invasjon av klassekamerater hjem til jul.

____________

2011 - året da alt skjedde #2

Som sagt, lurte jeg lenge på om jeg skulle lage et oppsummeringsinnlegg over fjoråret. Det skjedde mange fantastiske ting ifjor, men det var ting som ikke var så fantastiske også. Det er egentlig disse tingene som gjorde mest inntrykk på meg ifjor, men når alt kommer til alt har vi kommet igjennom det alle sammen.
Det er sammensetningen av året som gikk som har gjort det til et tross alt ganske så fantastisk år, og jeg vet jeg setter mer pris på alt nå, enn jeg gjord før. Alt som skjer, og alle som ennå er her sammen med meg.Under finner du andre halvdel av mitt 2011, nyt det om du kan.

Sommeren ble stort sett tilbragt på jobb på Eidsvollsbygningen. Der hadde jeg det fantastisk gøy som alltid, og dagene fløy forbi.

Så en sen kveld - så utrolig sent på kvelden- fikk jeg vite at alle i familien min og en av mine aller beste venner fortsatt var i live. Jeg har aldri vært så lettet i hele mitt liv, samtidig tok det ikke lange stunden før lettelsen gikk over i forferdelse da vi forstod omfanget av hva som hadde skjedd.

Nok en del av det å jobbe på et så fantastisk sted som Eidsvollbygningen var at vi fikk fri de siste timene den neste mandagen, og fikk ta del i roseseremonien i Oslo sammen med et enormt antall andre mennesker. Jeg vet ikke om jeg har takket deg skikkelig for at du passet på meg den dagen Stian. Talene og ordene som ble sagt den kvelden vil alltid være med meg, spesielt kommer ordene til kronprinsen til å følge med meg hvor enn vi går.

En måned senere var jeg med ut på Utøya, og fikk se med egne øyne hva som hadde skjedd der ute. Jeg.kommer.aldri.til.å.glemme.den.dagen.heller

På merkelig vis går liksom verden likevel, og en av de tingene som lyste opp dagene  den tiden der, var at Nina inviterte meg til London. Fantastisk tur om jeg får si det selv.

Og rundt neste sving kom meldingen om at jeg hadde kommet inn på masteren i Berlin. Herlig! Jeg rakk noen siste gode blåser med fantastiske mennesker også:

Og like etterpå hadde jeg nøklene til en fantastisk leilighet i hånden, og det nye livet kunne begynne:

Jeg har blitt kjent med så utrolig mange kjekke mennesker!

Og fått besøk av enda flere. Det er så kjekt å få besøk her nede, jeg er så stolt av å vise frem alt jeg har fått til og alle jeg har blitt kjent med!

I tillegg til å vise frem hvor gale og morsomme alle vennene mine er - og derfor blir jo jeg det innimellom også da. Det er bare miljø selvfølgelig, jeg ekke sånn egentlig. Tror jeg...

En helg i slutten av oktober gikk turen tilbake til BI Stavanger, der jeg fikk det endelige vitnemålet mitt fra bacheloren. Et anstedig resultat vil jeg si jeg fikk også.

Etter det har det gått veldig mye i flittig student takter, det også sammen med gode venner:

Så godt som alle som går på samme linjen som meg. Vi er to spesialiseringer samlet på bildet her, halve uken er vi alle sammen, og den andre halvdelen er vi ca 18 studenter.

Den ene roomien min er fantastisk flink og kulturell. Så flink er hun faktisk, at er en av åtte studenter som studerer orgel-musikk på heltid i Berlin. Slikt blir det konsertopplevelser av, og jeg elsker det!

Julen nærmet seg, og vi feiret jul på tysk like før turen gikk hjem.

Og med meg hjem fikk jeg med meg fire asiatiske studenter som går i klassen min. I etterkant vil jeg si at mye tyder på at de likte seg i Norge:

Der fikk de blant annet være med oss og feire julaften, hente og pynte juletre, i tillegg til å gjøre obligatorisk sight-seeing i Oslo by - og å leke seg i snøen. To av dem hadde aldri sett snø før, så Norge solgte seg ganske lett inn i deres hjerter tror jeg.

I tillegg satt vi av en hel ettermiddag til å lage asiatisk mat. Hjemme kan vi nå (tror jeg) lage indisk og kinesisk mat på bestillling. Ikke verst, eller hva?

Dette var altså noen av årets høydepunkter. Jeg tror jeg har klart å sette ord og bilder på det meste av det som har skjedd. Det er mange ting som dessverre ikke fikk plass, men de som savner et bilde eller to, skal vite at de ikke er glemt av den grunn. Året går definitivt aldri i glemmeboken, på godt og vondt vil jeg si - men heldigvis aller mest på godt. 


____________