Ja, eller... Neida, jeg vet ikke. Jeg er bare i en helt ny verden for tiden. De sier det tar ca et år før man virkelig kommer inn i dette med arbeidslivet. At det tar et år å venne seg til å få rutiner, forventningene, hverdagene. Jeg skjønner hva de mener. Det å begynne å jobbe har vært drittøft, slitsom og fantastisk kjekt på en gang. Jeg har dager da jeg virkelig ikke har forstått noe i løpet av hele arbeidsdagen min, dager da jeg ikke egentlig tror på at jeg kommer til å klare meg i arbeidslivet fordi jeg opplever at det er så få ting jeg får til.... men de dagene da jeg gjør noe ordentlig og klarer det gjør alt sammen verdt det.
Det har gått fire måneder siden jeg skrev her sist. Jeg har liksom ikke helt visst hva som var riktig å gjøre med den etter at jeg begynte å jobbe. Plutselig har jeg jo sjefer... og klienter... og venner som forstår språket mitt... og en hel haug med ting som skjer i livet mitt som jeg syntes jeg bør få styr på før jeg offentliggjør dem i sosiale medier. En av farene med å skrive masteroppgave om sosiale medier var jo det med å forstå hva det var jeg bega meg ut på.
Så hva kan jeg fortelle om livet mitt som liksom blir personlig, men samtidig ikke offentliggjør en hel del ting jeg ikke vil dele? Det har vært vinter i Stavanger, i ca 1,5 døgn. Vinter og storm. Det var sykt fascinerende, og utrolig deilig å kunne være inne store deler av den tiden. I Eidsvoll har det derimot vært like nydelig som alltid når jeg har vært der:
Det er krise i boligmarkedet i Stavanger:
Og apropos boligkriser, jeg har begynt å få lønninger. Helt sykt. Hadde gledet meg til det i alle årene som student, og når den kommer føler jeg meg som verdens aller rikeste menneske på denne jorden. Det varer i omtrent to dager, da skal forsikringene, huslånet, BSU, SATS, Telenor, Lyse og alle andre mulige instanser ha sitt og virkeligheten slår til igjen. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg har noe særlig mye mer å rutte med nå, enn jeg hadde da jeg var student. Særlig ikke fordi de to dagene før regningene kommer er mer enn nok til å rekke å være "big spender" i skobutikkene. Jeg blir til stadighet like overrasket over hvor mange par sko jeg kommer bærende med hjem fra sentrum, sko jeg ikke en gang kan bruke på jobb eller spesielt mange andre steder i dette været her.
Neida, det er ikke så ille. Bare nesten. Det med lønning er jo en helt absurd deilig oppfinnelse, men det kommer nok til å ta litt tid før jeg klarer å få et helt fornuftig forhold til inntekt. Det er jo så mange fristelser der ute.... Så mange kafeer, så mange gode matretter, så mange fine sko...
Jeg har blitt flinkere til å kose meg da, det er helt åpenbart. Gjennom jobben ble jeg introdusert for denne helt fantastiske smash-kaken, som umiddelbart ble videreført til jentekveld helgen etter. Jeg syntes det er skikkelig skikkelig deilig å ha nådd en alder der jeg både tør og har råd til å kose meg på ordentlig. Både jeg og vennene mine har jo plutselig råd til det også. Å unne oss litt luksus i matveiene og over verdens største kopper med latterlig dyr kokt melk med kaffe i. Og om ikke det var nok: det aller deiligste akkurat nå, er jo åpenbart at siden det bare er desember, er det i alle fall fem måneder til noen skal se meg i bikini, det kan spises så mye kake man bare orker!
I anledningen desember har jeg også disket opp med pakkekalender for en jeg er glad i i år. Syntes det var utrolig stas å lage den, snakker, er det der sånt gryende morsinnstinkt eller noe?
Jeg har gått på kurs. Mange kurs, og jeg liker det. Det er utallig mange ting å lære seg som ny på kontoret mitt, slikt som risikorutiner, klientbehandling, dokumentering, prosjektledelse, metodikk, consulting-skills, regnskapsføring.... De første tre ukene jeg var ansatt var vi på kurs. Vi er over 100 nyansatte på landsbasis, så det var en utrolig bra start på arbeidslivet - en felles opplæring så vi vet hva alle kan, samtidig som vi rakk å bli skikkelig godt kjent med hverandre.
På kontoret her i Stavanger var vi 17 stykker som startet samtidig, alle i samme aldersgruppe og mer enn nok til å bli en slags klasse her også. Ikke noe problem å komme tilbake til en by de aller fleste studiekameratene har flyttet fra, når det tar ca tre minutter å finne en kollega som også går igjennom noe av alt det forvirrende en går igjennom som ny på en arbeidsplass. Jeg tror faktisk det er det aller beste med å jobbe der, det at det alltid er noen å snakke med. Noen ganger føler jeg kanskje at jeg snakket litt for mye og lytter alt for lite, men det er rom for det også. Så langt i alle fall, vi får nå se hvordan det utvikler seg.
I tillegg gjør vi så mange ting sammen utenfor jobben. Vi har spilt golf, skutt på leir-duer, surfet, startet curling liga, vi har vinlotteri, julebord, går på stand-up-show og konserter og vi har fredagspils i kantinen. Alltid noe å finne på, jeg føler meg så uendelig heldig som får starte arbeidslivet mitt på denne måten.
For ikke å snakke om at vi er flinke: nå i helgen vant vi nyansatte på consulting denne enorme pokalen der for beste underholdningsbidrag.
Utenfor jobben begynner jeg å kjenne at jeg har blitt eldre. Jeg liker fjellturer, rolige kvelder med god mat og rødvin, kaker og godt selskap. Det har blitt mindre fyll, men flere gode samtaler. Jeg hadde liksom aldri forestilt meg at jeg skulle bli eldre, men jeg merker jo at det har skjedd. Jeg har, skremmemde nok, blitt litt roligere av meg. Kanskje er det på grunn av jobbingen? Jeg er jo sliten etter å ha jobbet og trent, den tidligere ekstreme trangen til å finne på nye ting hele dagen er ikke der, og den delen som er der får jeg stort sett utløp for gjennom jobben. Det å være konsulent handler jo mye om å være kreativ og finne på nye løsninger, så hodet har jo på mange måter spunnet i de banene i timesvis allerede før jeg kommer hjem. Jeg liker det også.
Jeg bare håper så inderlig at jeg får det til også. Innimellom er jeg ikke alltid like sikker på om jeg er flink nok. Det skjer ganske ofte at jeg føler meg som mopsen min på bildet over, det virker som om alt er så mye bedre for alle andre, at andre på jobb får ting til så mye bedre enn meg. Jobben er fyllt med positive mennesker som får til ting, og jeg merker at det er skikkelig uvant å være ny, usikker, og plutselig ikke blant de flinkeste i "gjengen". Innimellom føler jeg at jeg er så langt unna intelligensnivået til de andre på kontoret, at jeg er nærmere ham her enn noen andre:
Det kommer nok til å være en prosess det å skulle venne seg til at andre får til ting jeg ikke klarer. Det at jeg ikke klarer alt, og det å ikke kunne prokrastinere vekk ting jeg ikke ønsker å innse at jeg ikke får til med en gang. For på jobb er det jo forventninger til meg over alt. Som student var det jo stort sett bare mine egne forventninger jeg måtte møte - nå har jeg jo, som jeg sa, sjefer, kollegaer og kunder som jeg aller helst skulle sett at ble 100% fornøyd med alt jeg gjorde.
Det er umulig er det mange som sier, men jeg har liksom ikke forholdt meg til at ting har vært umulig så langt i livet mitt jeg. Hallo: unge, naive blondine, kanskje. Det har vært ting som har vært vanskelige, men jeg har stort sett klart de tingene jeg har bestemt meg for. Nå står jeg ovenfor en verden av kunnskap jeg ennå ikke har. Herregud, jeg håper virkelig de syntes jeg er flink nok. Er det en del av det å bli eldre dette også? Det å måtte forholde seg til virkeligheten? Bli realistisk til egne evner kanskje? Og å lære å koble av. Ta livet med ro, og lære å slippe tanken på hva andre tenker, og bare være fornøyd med å ha gjort så godt man kan. Noe sånt som dette:
_____________
No comments:
Post a Comment