Bilder fra Delhi #2 - Millioner av sjelefrender

Flere bilder fra denne sinnsyke byen, som jo mer jeg prater med folk om det, virker å ha etterlagt ulike inntrykk hos alle. For en by altså, så uendelig mange mennesker, rikdom, fattigdom, glede og fortvilelse overalt. En fantastisk by på mange måter, samtidig som det var veldig overveldende å være der. Bussene, metroene, rickshawene, de er stappfulle alle sammen - og det er selvsagt slik der som alle andre steder, at det er uendelig mange av dem når du ikke trenger dem, og ikke en eneste en når du faktisk vil ha tak i noen. 

Siden jeg bodde hjemme hos to venninner, fikk jeg jo et lite innblikk i det skikkelige Delhi-livet og ikke bare det jeg hadde klart å lese meg til på egenhånd. Det var fantastisk kjekt! De viste med bydeler og markeder jeg nok aldri hadde begitt meg ut på på egenhånd, og jeg var med på slakterier, bakerier og restauranter jeg aldri hadde gått inn på på egenhånd - for så å oppdage at det jo var fantastiske opplevelser rett bak dørene. 

Litt av en tur!

____________

Bilder fra Delhi #1 - Diwali

Jeg har tilbragt den siste uken i Delhi, en fantastisk uke fyllt med festival, sightseeing, venner og shopping - blant annet. Det er uendelig mange bilder å vise frem, og google syntes det ble for mange å laste opp på en gang. Derfor har jeg prøvd å sortere dem litt etter tema, og litt etter når de ble tatt. Første runde: bilder fra Diwali, en av de aller største festivalene i India. Jeg tilbragte dagene under festivalen hjemme hos to av jentene på internatet mitt: Radhika og Aparna - noe som var utrolig kjekt, jeg fikk bli med i tempel, jeg fikk spise hjemmelaget indisk festmat og jeg ble litt skremt ihjel av ungene som lekte med fyrverkeriene i hendene. For en fest!

 

Indiske søtsaker: 

Feiring og bønner:

____________

Hårkur for blonde piker i India - og kanskje hjemme også?

Siden jeg kom hit har håret mitt bare blitt tørrere og tørrere, uten at det har virket som om det var noe å gjøre med det. Jeg har lufttørket håret, skiftet shampoo, brukt leave-in kurer og det ene og det andre. Ingenting har fikset det. Før jeg nå for noen dager siden kjøpte noe som endelig ser ut til å gjøre en forskjell, eller om ikke annet så har det i alle fall en ellevill placeboeffekt. Håret mitt ser endelig litt nærmere likt ut som før.

Ulempen med India er altså at luften er veldig annerledes enn hjemme, noe som ser ut til å tvinge meg til å kjøpe flere hårprodukter - men fordelen er jo at det er veldig mye billigere å kjøpe dem her enn hjemme. Nå har jeg kjøpt denne hårkuren, og så langt er jeg veldig fornøyd i alle fall. Den taes i om kvelden, og vaskes ut morgenen etter. Ta-da: shiny og mindre pistrete hår, Just like that.Håret blir ikke kjempe klissete eller noe sånt, noe som gjør at det ikke går ut av håret og videre inn i sengetøyet eller noe. I like it.

______________

Jakten på den forsvunnede vesken

Jeg skrev jo for en stund siden om vesken min som ble ødelagt og hvor trist og forferdelig livet ble etter det. Det var på det tidspunktet jeg innså at jeg er et materialistisk vesen, men at jeg i motsetning til det vi lærer om materialistiske mennesker på skolen - så har altså den vesken i mange år fulgt med meg og gjort meg overfladisk lykkelig uten at jeg visste det. Så falt den fra hverandre, og siden har den tilbragt dagene ved siden av sengen min til irritasjon for alle bortsett fra meg, som syntes det er det minste jeg kan gjøre etter alle gledene og sorgens vi har delt sammen.

Jeg har brukt ukevis på å finne en ny. Eller, egentlig har jeg jo studert til de 18 eksamnene jeg har hatt på 20 dager, men jeg har tenkt at jeg skulle lete og prokrastinert på et nytt nivå over hvordan den nye vesken måtte bli. I går fant jeg den. Den er sort, enkel, stilren og kostet ikke så alt for mye. Den har plass til det meste, men ikke alt - noe som i tillegg til at den er skikkelig fin, etterlater et behov for å kjøpe en til når jeg skal på shopping i Delhi neste uke. Perfekt med andre ord.

Jeg ble litt motvillig dratt inn i en butikk kalt Accessorize (typisk indisk), og jeg så den og visste at vi var ment for hverandre. Det var ikke noe å lure på og med hjem ville jeg ha den. Så jeg kjøpte den - og var overmåtelig fornøyd.

Så begynner historien.

De siste to dagene har jeg nettopp hatt besøk her i Pune, av Nina og Maren -Nina fra jentekveldene hjemme i Stavanger og Maren som bodde med Nina i Kingston og bor i Stavanger og gikk på BI rett før meg. Det var vi som var på shopping, og det var vi som senere endte opp med å rase rundt i gatene i en Rickshaw på jakt etter en annen Rickshaw med en helt nyglemt veske i. Skikkelig "follow that car" øyeblikk, bare med trehjulte rickshawer i stedet.

Vi reiste fra kjøpesenteret og skulle spise på Hard Rock Cafe, da vi underveis fant ut at vi trengte en stopp på veien for å plukke opp enkelte ting til senere jentekvelds-lykke. I all ståheien ble posene flyttet på i alle retninger og vesken og jeg ble skilt ad uten at jeg la merke til det - før vi var ute av rickshawen igjen. Det var et litt sånn panikken brer seg i deg øyeblikk da vi skjønte hva som skjedde - samtidig som vi så den lille sorte og gule kulen bli mindre og mindre i horisonten. Vi løp litt halvhjertet etter, iden den allerede var flere kilometer unna, men det virket ikke som om det var noe håp - før en annne Rickshaw sjåfør plukket opp hva som skjedde og stilte til disposisjon.

Dam-tada-da! Vi råkjørte gjennom hele byen, gjennom trange gater og travle kryss i full fart - og mistet ham. Shit.

Vi endte med å hele veien tilbake til kjøpesenteret vi var på, hvor vi ble møtt av en hel gjeng med sjåfører som var kjempe gira på å hjelpe, og som alle mente han måtte dukke opp igjen der like etterpå. Og guess what? Det gjorde han! Fem minutter etter kom han tilbake og posen med vesken kom tilbake til sin ennå lykkeligere nye eier - meg. Snakker om eventyr.

Den rickshawsjåføren har antageligvis aldri fått så mye tips i sitt liv. Og antageligvis fortalte han litt av en historie i det han satte seg ved middagsbordet den kvelden. Historien om hvordan han kjørte byen rundt på tre blonde jenter på jakt etter en veske.

Jaja, han får bare fortelle. Jeg endte jo opp med å blogge om det jeg også.


__________

Dag XY

Dette kommer til å bli et av de litt for åpne og ærlige innleggene tror jeg. Jeg må bare få si på forhånd at jeg trives utrolig utrolig godt her, men det er jo ikke sånn at ting er super bra absolutt hele tiden. Så nå skal dere få høre litt om hva som kanskje er litt mer slitsomt en morsomt med å studere i India. Det landet som angivelig er det tyngste landet i verden å studere i. Eksamensperioden er i gang her nå, og hodet går litt i spinn. I dag hadde jeg den åttende eksamenen, noe som hjemme stort sett ville betydd at det var over for litt siden.

Her gjenstår det ni til til før det er over 10.november. Så akkurat nå vil jeg ikke akkurat argumentere imot den påstanden om at det er krevende å være student her. Det er litt sånn inn med hodet først og informasjonen du har pugget hengende etter. Fingrene krysset for at det du har rukket å pugge ikke blir forvekslet med den du skal ha halvannen time senere, eller den fra dagen før. Søvnmangelen sniker seg inn bak i nakken, sammen med det litt halvtapre smilet du sender i alle retninger sammen med lykkeønsker til de 1500 andre du møter på vei inn. Og for første gang i mitt liv kjennes det ut som om lykken faktisk kan være alfa omega når jeg entrer eksamenslokalet. Jeg har alltid vært godt forberedt til eksamen, eller i alle fall trygg på at jeg kunne nok til å svare noe skikkelig, uavhengig av hva de skulle finne på å spørre om. Nå kjenner jeg  pulsen presser litt i brystet de siste øyeblikkene før eksamensoppgaven legges foran meg. For det er bare ikke mulig å ha full oversikt over alt, ikke bare det, men oppgavene spør på en helt annen måte enn jeg er vant til hjemmefra,  noe som gjør at jeg alltid trenger litt mer tid bare på å analysere hva de egentlig er ute etter å få svar på, og hvordan jeg kan svare på en god måte.

Herregud, hva er det jeg har begitt meg ut på? Jeg kan ikke forstå at dette er hverdagen medstudentene mine har forholdt seg til i årevis. At de har holdt ut. For meg er det virkelig helt uforståelig at noen kan kreve så mye av studentene sine som skolene gjør her. Likevel er det noe med det at alle andre går igjennom akkurat det samme som deg. Det at alle andre også er helt utslitt, så lei av kantinematen at de ikke spiser nok, at de også bommet på utregningen som hadde vært kjempe enkel hadde du bare sovet nok... og så videre... det hjelper deg litt videre på veien. Vi gråter litt sammen, kaster eksamenspapirer i veggen og hjelper hverandre videre. For det er ikke tid til å bekymre seg for det som har skjedd. Man er nødt til å se videre frem mot den neste.

Den kortsiktige motivasjonen som holder meg oppreist akkurat nå er de 7 dagene med fri som venter i midten av november. Bare tanken på en natt uten noe som burde vært gjort bedre til dagen etter - det virker helt himmelsk. Jeg skal bli med romvenninnen min til Delhi og endelig endelig se noe av dette landet jeg har hørt så mye om, men som jeg egentlig ikke merker så mye til at jeg bor i. Vi skal feire Deewali - den største festivalen i India, vi skal spise foreldrelaget mat, og bare slappe av. Jeg er allerede i god gang med å planlegge alle stedene jeg vil se, bøkene jeg vil lese og de lange morgenene uten vekkerklokke.  Kanskje jeg til og med får tilgang på trådløst nett som slipper meg inn her, sånn at jeg kan få vist dere noen bilder? Hallo, luksus.

Jeg gleder meg veldig, men fy søren så misunnelig jeg er på de som skal hjem til foreldrene sine også. For første gang i mitt liv er jeg så langt unna hjemme at jeg ikke har råd til å reise hjem, og bare å vite akkurat det gjør det jo selvsagt en million ganger lettere å tenke på det i stedet for alle de kjekke tingene jeg kan gjøre her. Tenk at jeg ikke kanskje ikke skal feire jul i år, hvor trist er ikke det? Ingen ribbe, ingen gaveåpning med gjettelek, ingen famile, ingen snø! ææh.. det kommer jo til å være tretti grader her da, om ikke mer. Jeg vil hjem!

Det er mye å holde hodet opptatt med for tiden med andre ord. Det er ikke bare bare å bo så langt hjemmefra. Likevel er det innmari spennende. Jeg kjenner jeg forandrer meg litt hver dag, ting jeg syntes var skikkelig rart i begynnelsen, er i ferd med å bli til daglige vaner. Jeg begynner å forstå deler av det folk snakker om når de snakker Hindi og jeg kjenner at jeg får til ting på samme nivå som de rundt meg. Det er rett og slett ganske kult å merke på kroppen at man begynner å skli inn i en kultur fra den andre siden av jorden. Borte bra, men hjemme best - defintivt.

Men det er ikke så verst borte heller.
Når det kommer til stykket



__________________

Access denied

Til de av dere som lurer på hvorfor jeg ikke gir så mye lyd fra meg om dagen, så har jeg laget en liten kolasje  som dere kan kose dere med frem til jeg er ferdig med eksamnene 10.november - og igjen har tid til å komme meg ut av campus. 

______________

Profil

Navn: Karen Marie
Alder: 25 (uhh..)
Fra: Eidsvoll Verk
Bosted: Pune, India

Medlem av:
ANSA India
Econa
Eidsvoll Høyre
Norsk Petroleums Forening
Skolens Svømmelag
Og Skolens Marathon lag....? What?

Ja, det stemmer visst
Mer om det senere



________

Nytt røyksignal fra India

Siden det er flere som har etterlyst flere bilder på denne bloggen i det siste, så har jeg gjort selve selvfoppofrelsen av selvoppofrelser - og lastet opp noen bilder via mobilnettet. Skolen har nemlig blokkert bloggen min på linje med andre sosialt uakseptable nettsider som facebook.com, dagbladet.no, og andre ufyselige ting som det, noe som er mye av bakgrunnen for at det har blitt mer tekst og færre bilder her i det siste. 

Jeg er i alle fall heldig som får bloggen min kategorisert som bare en kommunikasjonskanal, noe som den jo er. Sara sin blogg derimot får jeg ikke tilgang til fordi den kommer under kategorien porno. Det er det jeg har sagt hele tiden Sara. Det er alt for mange bilder av hester og sko der inne. 

Tilbake til det jeg egentlig tror er grunnen til at du klikket deg inn på denne bloggen: livet i India. I dag har jeg forelesningsfri og som dere ser bruker jeg altså dagen til å være fornuftig og effektiv student. Akkurat nå har jeg ikke dårlig samvittighet et sekund for at jeg blogger i stedet. Jeg har blitt mer og mer klar over hvor viktig det er for meg å bestemme meg for å ta pauser fra skolen og gjøre noe annet - som for eksempel det å blogge om å gå på skolen i stedet. 

Her kommer i alle fall noen små lysglimt fra den siste tiden: 

Gatelangs i Pune Sentrum. Det finnes ikke en brostein i denne byen som ikke egner seg som butikkutsalg

   Festival oppvisning, med tradisjonelle Sareer fra Bengal. Hvert område i India har sin egen tradisjonelle Saree som brukes til fest, omtrent på samme måte som bunadene hjemme. 

Monsoon gjennom lupen. Det er jo nesten akkurat som hjemme i Stavanger

Håndlaget festivalpynt i korridoren på skolen. Guden i midten er Ganesh, en av de viktigste Hindu-gudene i området vi bor i. Det har nettopp vært en ukes festival til ære for den her. 

Nå får jeg nesten komme meg tilbake til studiene. De neste ukene blir fyllt opp med eksamener - det er en eller to nesten hver eneste dag nå frem til 11.november. Da er det endelig fri en stund. Noe som betyr at jeg ENDELIG har muligheten til å reise litt rundt i dette store landet. Første stopp blir New Delhi, der jeg skal ferie Deewali hjemme hos romvenninnen min. Hva Deewali er og hvordan det er skal jeg fortelle mer om senere når jeg vet mer. Jeg feiret det i Berlin hjemme hos Praveen og Abhimanyu ifjor også, men denne gangen blir det på rent Indisk vis. Jeg gleder meg som en unge. 





_____________

Jeg lever ennå!


Det er så mye som skjer her nå, jeg leser, går på forelesninger og pugger. Det tar ca 18 timer om dagen. Det er travelt, hard og jeg er helt utslitt på slutten av hver eneste dag. Likevel har jeg det skikkelig fint, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor til de som spør hjemmefra. Det gjør ikke noe, for jeg kjenner det jo på meg selv.

Det er lite annet å snakke om, så for nå er det beste jeg kan melde om herfra, at denne filmen er verdt å se:







__________________

9 to 5?

Det er Gandhis bursdag i dag, og for første gang på tre uker har jeg en forelesningsfri dag. Jeg har hatt alle mulige planer klare for hva jeg skulle bruke denne dagen på i en evighet, men nå som den har kommet har jeg visst endt opp med å bruke hele formiddagen foran PCen likevel. Man blir nesten litt apatisk når det kommer et rolig øyeblikk her. Kroppen og hodet tror nesten ikke på at det er sant.

I tillegg har Gandhi, som det ellers virker som var en forholdsvis fredfylt og likevel effektiv fyr, forsikret seg om at absolutt alt er stengt til ære for ham. Det er helt ærlig verre enn første påskedag hjemme. Treningssenteret og svømmehallen er stengt, kiosken er stengt, bussen til byen har fri og til og med biblioteket er stengt for dagen. Så det er liksom ikke overveldende mange muligheter til å komme seg rundt og ta igjen det tapte. 

I morgen har vi en eksamen og to presentasjoner, så det er jo nok å gjøre likevel. Og ikke nok med deg, la meg få presentere, trikset å snik-mopsifisere enhver presentasjon: 

Livets små gleder har kanskje aldri vært så gledesfylt før.

I tillegg til prøven og presentasjonene i morgen, bruker jeg dagen på i alle fall å komme litt i forkant av det som venter de neste to ukene også. Her er listen over hva som kommer av eksamener i oktober:  

Ser ikke så verst ut denne i forhold til den for september, eller hva? Ferdig allerede den 19. står det. Etter det er det ikke flere små eksamener i alle fall. Tre dager senere begynner nemlig den egentlige eksamensperioden. Noen av dere husker kanskje denne fra tidligere?

Alt av studieteknikker, motivasjonstips og lignende taes for øyeblikket imot med takk. For å si det sånn. Men stemningen er god. Det er mye å glede seg over også, som at jeg husket å ta med Bergansjakken min hit, og at mamma har sendt meg makrell i tomat. De to tingene gjør at jeg kan 1: gå ut litt oftere enn de andre her når det regner som verst og 2) At jeg strengt tatt har alt jeg trenger for å være lykkelig inne også.

Tilbake til arbeidet. Herfra går det bare fremover. 

________________

Inertia - reluctance to change

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18. Jeg har reist på casekonkurranser. Jeg har sittet i den nasjonale studentforeningen. Jeg har en master fra Berlin og er i ferd med å ta en MBA her i India. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg var glad i og åpen for enhver forandring,og at samme hva som kom, så ville jeg lære å like det. Det var før denne lørdagen.

Vi har vært sammen i syv år nå. Den var med meg da jeg stod foran utdanningskomiteen, den var med meg da vi kom til finalen i JMUCC, den har vært med på utallige hytteturer, byturer, impulsturer til London og forelesninger. Selvsagt har jeg hatt andre også, men ingen har liksom kunnet måle seg med den noen gang. Jeg har jo sett det komme en stund, men jeg har ikke villet innse det. Og nå er det for sent. På lørdag falt favoritt vesken min fra hverandre, og det er absolutt ingen ting som kan fikse den igjen.

I går tilbragte jeg derfor fem timer på to av Punes aller største kjøpesentre for å finne en ny. Det er jo helt umulig selfølgelig. Ingenting kan måle seg emd den. Jeg gikk inn i butikk etter butikk, og kom tomhendt ut hver eneste gang. Stakkars Abhimanyu, han ble lurt til å være med, mot at jeg spanderte middag på ham. Jeg tror ikke han sier ja neste gang. Ikke bare tilbragte vi hele ettermiddagen på eting uten å lykkes; da vi hadde gitt opp var Monsoonen så sterk at det var helt umulig å kjøre sykkel hjem. Vi var fanget i timesvis, før vi ga opp og fant oss et krypinn på den andre siden av byen i forhold til der vi skulle ha forelesning i dag tidlig klokken ni.

Og akkurat nå vet jeg ikke hva som sjokkerer meg mest; det at jeg Rett og slett har blitt så emosjonelt knyttet til en ting at jeg kan grue så mye med å finne en ny, eller det at jeg tilbragte syv timer på et kjøpesenter uten å kjøpe noe.
Noen innspill?

___________

Dag 62

Jeg har bodd i India i to måneder allerede. To måneder. Helt ærlig, så har jeg ikke hatt tid til å legge merke til det. Til nå har jeg hatt over 200 forelesningstimer, hatt 32 evalueringer jeg har fått karakter på og fått matforgiftning fire ganger. Og jeg nyter det aller meste av det. Det er enkelte øyeblikk, selvfølgelig, hvor det er ting jeg skulle ønske var annerledes; som når det siste punktet slår til, og det bor to til på rommet mitt som våkner hver gang noen går inn på badet. Rent bortsett fra sånne ting, så er livet her innmari bra.

Mange skulle sikkert ønske at jeg blogget mer om fancy steder og attraksjoner jeg besøkte, men så langt har det ikke vært spesielt mye tid til det. Jeg flyttet jo hit for å lese som alle andre også, ikke for å dra på oppdagelsesreise.

Selvsagt håper jeg jo at det blir tid til å reise litt rundt i dette landet også, men liver som inder inneholder ikke impulsturer over landegrenser og fantastiske opplevelser hele tiden. Mange av studentene her har aldri vært utenfor India i hele sitt liv. Det er både fordi India er et ganske så stort land i seg selv, men også fordi det er innmari dyrt for dem å reise. Sammenlignet med hjemme er det jo fortsatt ganske billig for meg å reise rundt, men for dem er det kjempe dyrt. Når medstudentene mine planlegger å reise hjem i ferien, er det flere av dem som planlegger å ta toget, selv om det tar over et døgn å komme frem.

India er utrolig annerledes enn hjemme, men på en eller annen måte er jeg i ferd med å venne meg til det. Jeg begynner sakte meg sikkert å føle meg som hjemme. I alle fall litt. Jeg holder for eksempel fortsatt på å falle sammen etter å ha hatt 12 timer med forelesning og fire evalueringer på en dag, men jeg begynner å slå meg til ro med at det er helt greit også. Det er fortsatt frustrerende å ikke kunne gjøre alt absolutt maksimalt enormt imponerende bra hele tiden, men jeg begynner å innse at det er greit å levere noe som kunne vært bedre, så lenge jeg har gjort så godt jeg kan.

Jeg begynner også, tro det eller ei, å venne meg til innetidene. Jeg mener, jeg liker dem absolutt ikke, men nå klarer jeg stort sett å signere meg inn før den forferdelige røde streken kommer under navnet mitt. Alle andre må jo forholde seg til det også, så det er jo bare en del av pakken på en måte.

Og det er mange ting jeg har begynt å sette skikkelig pris på. Som måten indere virker å være åpne for å akseptere ting (og hverandre) akkurat slik de er. De er seg selv hele tiden, de er ekte og det er aldri noe behov for å prøve å analysere hva de mente med det de nettopp sa. Hjemme hender det jo at vi pakker ting inn i høflige fraser, vi er litt redde for å være frekke på offentlige steder, eller å plage kelneren dersom han ikke gjør jobben sin. De konseptene finnes ikke her. Et av resultatene av det er at man kommer innmari tett innpå hverandre veldig fort. Rommet mitt er fyllt med mennesker til enhver tid, noe som av og til driver meg til vannvidd, men det har også tvunget meg til å bli mye tydeligere på ting. Når klokken for eksempel er to om natten og jeg har tre prøver dagen etter kan jeg nå be folk pelle seg ut, i stedet for å be pent og håpe på det beste som jeg pleide å gjøre. Og du er ikke frekk et sekund. Herlig!

Jeg har ganske sikkert blitt tøffere på flere punkter. Jeg maser mer og jeg er blitt flink til å være skikkelig skikkelig tydelig på hva jeg mener. Jeg bor i et land der folk stort sett sier ja, eller bare lar være å svare - og det er ingen garanti for at noe skjer. I Tyskland smalt jo folk ting rett opp i fjeset på meg når de var uenige eller ikke ønsket å gjøre noe. så det har vært litt av en forandring. Her kommer du ikke særlig langt med å være høflig og vente på tur når du trenger noe. Du kommer til å vente i hele evigheten.

Det er skikkelig rart å merke at disse endringene setter seg i meg. Så langt syntes jeg er takler det sånn middels bra alt sammen. Minst. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at Abhimanyu og Praveen er her og kan oversette noen av sjokkene til mine europeiske ører. De vet litt om hvordan det er på "den andre siden". De skjønner hvorfor jeg blir frustrert av å ikke få svar på ting, av å spise vegetarmat hele tiden, av alt sukkeret som er i absolutt alt og av at alle stirrer på meg. De lar meg klage litt over ting, forklarer hvorfor det er sånn, for så å løfte meg opp igjen. Hvis det ikke var for dem, er jeg ganske sikker på at jeg hadde gått på veggen.

Ah, jeg er nødt til å komme meg i seng nå. Jeg hadde ti timer med forelesninger, to presentasjoner og en eksamen i dag. Dagen i morgen ser nesten helt lik ut. Uah. Litt av et liv, eller hva? Noen sier at man bare lever en gang, og hvis det er sant, så er det helt sikkert en positiv ting at dagene blir fylt godt opp, eller hva?

________________

 

 

Jeg møtte nettopp romvenninnene mine i døren. De på vei til forelesning, og jeg vei i seng etter å ha studert gjennom natten. Alarmen ble satt til å ringe om tre timer og tjue minutter. Da venter en eksamen, tre presentasjoner og en innlevering på rekke og rad. Hva jeg skal når forelesningen er over halv ni i morgen kveld?

Sove





___________

Er jeg en.... Feminist?

Jeg har aldri tenkt tanken før en gang. Eller, jeg mener... Det ordet var jo nesten et banneord da jeg var med og tøffet meg i Unge Høyre for mange år siden. Feminist. Det var noe de i SV var, de jentene med dreads og stripete lange sokker til opp over knærne. Vi visste godt hvem de var. Jeg visste det kanskje best av alle. Man vet best av alle når man er 16. Herregud så gammeldagse de var, og såhardt de misforstod verden. Feministene. Jeg visste best av alle da jeg var 16, men etter at jeg flyttet hit, har jeg begynt å innse hvor feil det kan være jeg har tatt.

De første ukene sa jeg til meg selv at jeg bare innbilte meg det. Klasserommene på skolen er fyllt med ca 70 prosent gutter og 30 prosent jenter tror jeg, noe jeg tror (uten å ha sjekket det opp noe sted) er et ganske ok tall unsett hvilket land man sjekker en klasse på MBA nivå. Så noen har nok mange av de samme drømmene og mulighetene som jeg er vant til hjemmefra. De er minst like kapable, og de vet godt hva de er i ferd med å få til. Men jeg lever i en litt innpakket pluss-side-boble-versjon av India.

Utenfor skolen, i gatene, i butikkene og på restauranter har jeg litt etter litt innsett at det ikke bare er en ny trassalder jeg går igjennom selv. Mange menn her faktisk har en annen holdning til jenter enn de har hjemme. Ikke de på min alder, de "voksne". På restauranter forholder servitørene seg konsekvent til guttene i gjengen jeg er ute med. Selv når jeg betaler hele regningen med kort kommer de tilbake til bordet og sier "thank you, sir" og "have a good day, sir". Jeg blir rett og slett ganske sint på innsiden.

Selv på skolen merker jeg det noen ganger når jeg rekker opp hånden i timene. Jeg er stort sett ganske sikker på det jeg skal til å si før jeg gjør det her, men likevel blir argumentene avfeid som feil nesten før jeg har begynt. Det gjøres til alle jentene, og noen ganger har jeg bare lyst til å reise meg å gå.


Mye av grunnen til at jeg syntes feminister var rare og utdaterte hjemme, er nok fordi de allerede har ført oss uendelig langt.Nå som jeg tråkker i fotsporene til andre jenter og kjenner på kroppen hvor frustrerende det er å bli oppfattet og behandlet på en bestemt måte, begynner jeg virkelig å kjenne på verdien av den jobben som allerede er gjort hjemme. Det var ikke noen forskjell på folk lenger i den boblen jeg vokste opp og tøffet meg i. Og hvem skulle jeg ha takket for det?


______

27,5 timers bursdag

En av fordelene med å bo i et land som er så langt unna hjemme, er tidsforskjellen på bursdagen din. Nå på torsdag hadde jeg nemlig bursdag, og den varte på en måte i 3,5 timer ekstra denne gangen. Ikke bare varte den lenger, den ble feiret på skikkelig indisk vis også. Og hvordan det gjøres? Med kake i håret, kake i fjeset, på armene, i magen og på alle de andre som er der.

 

I tillegg til bursdag, inneholdt torsdagen en eksamen og ti timer forelesning, så det ble ikke helt den elleville feiringen med ut på byen, eller fancy middag, men måten det ble feiret på var likevel utrolig hyggelig. Jentene i gangen på internatet kom alle ned på campus sammen med de tre guttene fra double degree programmet, og en herlig gjeng fra klassen min - med en hel haug med kake som ble kastet på alle, og dynket på meg.

 

Burdagssanger ble sunget på engelsk og hindi også fikk jeg pakker og klemmer og det som bedre er. Inne på rommet vårt på kvelden da jeg fyllte 25 (uæh) ventet enda mer kake, og denne gangen fikk vi spist litt også. Romvenninene mine hadde pyntet delen av rommet mitt med plakater og giljandere, og det var herlig stemning.

 Plakaten på rommet mitt, med bursdagshilsen på hindi. Skal spares på i all fremtid

 

Meg og (nesten) alle jentene i gangen min. Herlige, eller hva? 

 

Nydusjede, og nesten uten glitter og kake i håret

 

 Ringerunde for å takke for herlige presenter

 

 

Feirings

 

 

Selve dagen ble altså stort sett feiret på skolebenken, og med flere eksaemener dagen etter, ble det en rolig kveld på internatet på kvelden også. Vi bestilte pizza til alle sammen, og spiste på gulvet på rommet. Og gjett hva? I India får bursdagsbarnet regningen, det visste alle unntatt jeg. Flaks det er en viss prisforskjell fra hjemme, siden jeg ikke har fått stipend ennå.


__________

Klassen min og jeg

Her er vi, alle studentene på markedsføringslinjen. Til sammen er vi 53 stykker, og på hele masteren er det tre linjer til; HR, Logistikk og finans. Vår er jo helt åpenbart den vakreste.

For første gang i mitt liv (tror jeg, kanskje) ble jeg ikke bedt om å stille meg på første rekke for å syntes. Ah, jeg elsker dette landet.



__________

Om å studere i India

Jeg skrev det første innlegget om hvordan det var å studere i Tyskland sånn ca etter en måned der, og uten at jeg kan forstå hvordan det har skjedd, har jeg visst bodd her i India såpass lenge allerede også. Dagene flyr virkelig avgårde uten at jeg rekker å legge merke til det.

Uansett, så tenkte jeg å skrive litt om hvordan det er å være student i India da, sånn i tilfelle det er noen av dere som lurer på å gjøre det samme. Eller kanskje det bare treffer de som er her for å snoke i hva som skjer i livet til hun der blondinen som plutselig reiste til India. Det er helt ok det også, jeg vet at Big Brother kan se meg hvis han vil uansett. Særlig her, for her borte er man virkelig aldri alene.  Nå går jeg jo bare ut fra at alle skjønner at det er store forskjeller på hvor og hva man studerer i India, akkurat som det er hjemme, men dette er altså hvordan det er for meg mens jeg studerer ved Symbiosis International University, i utkanten av den lille byen Pune med bare 3,7 millioner innbyggere.

Symbiosis International University er en fellesnevner for flere skoler eller college
underlagt stiftelsen Symbiosis,  et av dem kalles Symbiosis Institute of International Business. Der studerer er det omtrent 1500 MBA studenter, og en av dem er altså meg. Og for ordens skyld: jeg endte altså opp her, fordi jeg tar en double degree mellom skolen jeg studerer ved i Berlin (BSEL) og denne. Hva det innebærer kan jeg kanskje komme tilbake til en annen gang.

Først kan dere heller få høre om hvordan det egentlig er å studere her. For det at jeg er helt ny i India, betyr ikke akkurat at jeg behandles annerledes som student på skolen. Fra dag en har var det forventet at både jeg og Wowa, den andre tyske studenten som reiste hit, deltok i presentasjoner, på prøver og levte innleveringer som alle andre. Og de er det en del av. Nedenfor kan dere jo få se en liten smak av hva jeg har på planen av prøver de kommende ukene. I tillegg til dette kommer det innleveringer og presentasjoner i forelesningene:

Ganske annerledes enn livet som student hjemme i Norge. Og hva kommer det av? Jo, hjemme er jo gjerne hvert fag verdt mellom 5 og 10 studiepoeng, noe som fører til at man har 3-6 fag i semesteret. Her er hvert fag verdt 1 eller 2 studiepoeng, og dette semesteret tar vi 35 studiepoeng. Altså har jeg 18 fag. Og hvert fag har egne forelesninger og i gjennomsnitt fire evalueringer som til sammen utgjør sluttkarakteren man får.


Forelesningene går på engelsk, og det gjør det aller meste av utdanningen i India. De har jo over 20 offisielle språk her, og selv om de aller fleste indere lærer Hindi på skolen, er det flere indere som studerer her som bare kan kommunisere med hverandre på engelsk. Det er flere som har spurt meg hvordan det går å følge med i forelesningene med den aksenten inderne har når de snakker engelsk, og jeg må innrømme at det innimellom er litt vanskelig å følge. Særlig fordi noen av dem snakker så utrolig fort når de blir ivrige. Stort sett er det ikke noe problem, dessuten snakker jeg jo ikke akkurat perfekt Oxford-engelsk jeg heller, så jeg prøver bare å venne meg til det.

De aller fleste foreleserne våre jobber i fancy jobber utenfor universitetet og kan derfor fortelle mange gode historier om hvordan verden egentlig fungerer. Det er kjempe spennende å høre på, men selv de beste foreleserne klarer ikke alltid å holde meg lys våken i timen lenger. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er laget for å sitte og lytte til informasjon over så lang tid hver dag, men heldigvis er jeg ikke alene om det:

Men det er ikke aaaall work and no play. Selv om det er innmari mye work. Som jeg har nevnt tidligere også, er jeg utrolig imponert over energinivået til medstudentene mine. Vi har forelesninger åtte-ti timer hver dag og enormt mye å lese, likevel er de blide hele tiden og gjør utrolig mye ved siden av skolen når de kommer tilbake på rommet.

For ja, vi bor på internat på skolen. Jentene har sitt internat og guttene har sitt. Vi er tre på hvert rom, og kanskje seksti jenter i hver etasje. Døren er ikke lukket lenge av gangen for å si det sånn. Livet som student på internat er ganske så ok, det blir mye mer prat og mye mindre studier enn hva som skal til for å komme skikkelig godt forberedt til forelesnignene, men jeg har jo faktisk ikke reist helt til India bare for å lese heller. Jeg vil bli kjent med indiske mennesker også, på godt og vondt.

Og hvordan det er å bo så tett på andre mennesker etter å ha bodd alene så lenge? Det er ganske uvant, det må jeg innrømme. Noen ganger er hodet mitt så fullt av tanker jeg ikke rekker å få tid til, at jeg ikke orker å snakke med dem en gang, men jeg har vært innmari heldig med de to jeg bor med, de er kjempe søte og åpenbart godt vant til å ta hensyn til mange flere mennesker av gangen. 

Og godt er det, for det er jo alltid noe som skulle vært gjort. I løpet av en vanlig uke har jeg kanskje fem innleveringer, to presentasjoner og to prøver. Jeg tror kanskje ikke jeg overdriver hvis jeg legger til et "minst" på slutten heller. For det dukker alltid opp noe på slutten. Noen ganger tror jeg at jeg er i ferd med å bli gal, som i går da jeg etter en helg med innlevering satt i en forelesning som skulle vare til halv syv, for så å lese til eksamen i dag tidlig; da en annen foreleser plutselig sendte oss en mail med en fem siders innlevering som skulle være inne klokken ni på morgenen i dag den også. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, men på et eller annet magisk vis gikk det jo bra, og når man er ferdig er man skikkelig på høygir.

Det er mye som er omtrent akkurat sånn som vi har lært på skolen at indere er. For eksempel forholdet både studentene og foreleserne har til tid. Alle, med unntak av en av foreleserne våre begynner notorisk minst et kvarter etter tiden, gjerne en halvtime også. Hver lørdag morgen får vi strenge mailer om å møte klokken senest 10:40 til timen, men stort sett sitter jeg der alene til klokken elleve. Da kommer de andre studenene, og foreleseren dukker gjerne opp 15-20 minutter etter det også. 

Nå begynner jeg å bli vant til det, og kommer litt for sent jeg også. Det går alltid helt fint, bortsett fra i et fag, der foreleseren låser døren nøyaktig klokken 15.00. Det skjer også på lørdag, og etter all tiden jeg har tilbragt med å vente på alle andre tidlgere på morgenen, klarer jeg allikevel aldri å komme på tiden. Så langt har jeg kommet et minutt for sent tre ganger. Jeg er ikke alene om  det heller, og jeg har fungert som det perfekte alibi for de andre forsentkommerne som den stakkars lille utvekslingseleven som ikke vet bedre, og derfor blir sluppet inn. Og når han slipper meg inn må han jo nødvendigvis slippe inn de andre også. 

Kafeen på skoleområdet.
Jeg har blitt skikkelig god på å bestille "black coffee, no sugar Pe-lis".

Skolens Roll of Honor nevner den beste studenten fra hvert kull som har gått ut. Den kan man se med en gang man kommer inn på skolen. Snakker om motivasjon. 

Vel, jeg tror egentlig det er det jeg kommer på om det å være student i India akkurat nå. Jeg vet det høres hardt ut, og det er det også. Men mest av alt er det utrolig kjekt og spennende og givende og rart og lærerikt å leve midt i hverdagen til en kultur som er så annerledes enn hjemme. Jeg skal prøve å melde mer om det senere.



Ha en fin uke imens


___________

Indian MBA: Verdens tøffeste utdanning

Jeg husker tiden da jeg var fagansvarlig ved BI Stavanger, og jobbet med å hjelpe de studentene som fikk to eksamener satt opp to dager på rad. Jeg husker jeg argumenterte sammen med de andre fagansvarlige fra de andre skolene om hvor tøft det kom til å bli å lese og hvor mentalt slitsomt det ville bli å ha det presset så tett opp til hverandre. Jeg husker at BI alltid flyttet en av eksamenene for å sikre at studentene kom seg hele igjennom det.

Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å tenke tilbake på de tre ukene i oktober/november når de avsluttende eksamenene holdes her:

_____________