Hjemme fra London

Nå er jeg tilbake fra det store utland, etter en helt fantastisk uke! Endelig har jeg funnet sengen etter mye reising og en kveld med gamle kjente i Eidsvoll. Bilder fra turen kommer etterhvert, nå er jeg for sliten. Dessuten skal jeg på jobb i morgen, og tjene inn noen av de uendelig mange kronene jeg har dratt mastercardet for.

Tok et snapshot i kveld av et av røverkjøpene mine, som dere kan få se inntil videre da.
Loving it!

_________

Til min skjønne bloggleser Viola

____________

Jada så...

Your car is German.
Your vodka is Russian.
Your pizza is Italian.
Your kebab is Turkish.
Your democracy is Greek.
Your coffee is Brazilian.
Your movies are American.
Your humour is Jewish.
Your tea is Tamil.
Your shirt is Indian.
Your oil is Saudi Arabian.
Your electronics are Chinese.
Your numbers are Arabic and your letters are Latin...

...And you complain that your neighbour is an immigrant?"





_______

London-riots

Jeg kan liksom det med å velge reisemål da. I det jeg landet på Heathrow i går blusset det plutselig opp branner rundt om i hele London sentrum, og der stod jeg. Uten returbillett. Heldigvis bor Nina (som jeg bor hos mens jeg er her), et stykke utenfor sentrum i en bydel kalt Kingston. Her er det bare fornøyde mennesker tror jeg, de griller i alle fall i hagene sine fortsatt. Siden vi ikke var helt sikre på hvor trygt det er å være inne i London, har vi derfor overkompensert med shopping og kaffe ved Themsen. Fantastisk hyggelig, men jeg gruer meg litt til å komme meg inn på nettbanken da. Det er jo så gøy med butikker man aldri besøker ellers!

Det er likevel tydelig at politiet og butikkeierne er redde for at noe skal komme til å skje, for alt stengte plutselig halv seks. Hjem bar det og i kveld blir det derfor bringebær i solen og film på sengen. Passer egentlig ganske bra, det er utrolig lenge siden jeg bare har hengt med Nina, sånn som da hun bodde hjemme i Stavanger. På kartet under kan du se hvor opptøyene er, også ser du Kingston nede i venstre hjørne. Hallo, det er i alle fall femten minutter unna her, ikke noe problem dette her?




Bilder fra shopping og kos dukker opp når jeg kommer hjem og alle fortsatt er like hele.

_______

Påvirkelige meg

Noen ganger er det et helvete å leve i en verden fyllt med reklame, andre ganger er det helt fantastisk. Som når SAS spør på nettsidene sine om nettopp jeg er under 26 og impulsiv. Klart jeg er det? Hva gjelder det? Så nå har jeg bestilt meg en enveisbillett til London. Vil du være med, så heng på. Jeg reiser om fem timer.

____________

Lørdag kveld

I kveld skulle jeg egentlig levd det superfancy livet på Solliplass, med en smashing venninne som til vanlig studerer på NHH. Vi stod på gjestelisten og skulle bare spankulere rett inn. Kvelden skulle bli fortsettelsen på vinen, sushien og minglingen i går kveld. Åh, for et fantastisk liv jeg lever. Hadde jeg bare vært gift med en halvgod fotballspiller, hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for noe.

Jeg hadde ikke trengt å uroe meg et sekund for det faktum at jeg har min siste arbeidsdag på sommerjobben min i morgen. Sommerjobb er vel kanskje relativt akkurat nå, ettersom jeg for øyeblikket ikke aner om denne sommeren varer til neste uke, eller...vel...neste sommer. Jeg hadde en milliard planer for hva livet mitt skulle inneholde denne høsten, de har ikke blitt noe av. Jeg har gledet vettet av meg til ting som aldri skjedde, det er litt trist, men det er ok.

Det er ok å være 23 år gammel, ferdig med en bachelor og å ikke vite helt sikkert hva som skal skje nå. Det er ok å sitte og lete etter en billig enveisbillett til London, og tenke at regningene jo er betalt, så jeg kan i verste fall bli til Nina går lei meg. Jeg håper hun tåler et par dager i alle fall. Det er ok å håpe at mannen i mitt liv finnes og vil tørre å satse på meg. Det er ok å håpe at han vil være mer enn halvgod i hva det nå enn er han lever av. Og det skal jeg søren meg bli jeg også. Det er ok å være en som ikke vet alt helt sikkert lenger, for det eneste jeg har visst de siste to ukene er at det er dumt å gjøre ting fordi du tror folk forventer det av deg. Innimellom er forventningene bare innbilning, eller i verste fall helt feil.

I kveld kunne jeg løpt 13 kilometer og blogget om det. Kanskje jeg kunne fått penger av SATS på Frogner for å gjøre det også. Jeg kunne klaget over at ingen leser tankene mine når jeg er lei meg. Jeg kunne klaget over at jeg ikke aner hva jeg vil med livet mitt, eller over hvor frustrerende det er å ikke få alt det jeg ønsket meg. I det siste har jeg blitt fortalt en milliard ganger at jeg har lov til å være frustrert over akkurat det - men jeg syntes ikke det selv. I det store bildet altså, jeg vil gjerne få klage litt til folk der og da. Akkurat nå er jeg en av dem som kanskje hadde planlagt noe annet enn jeg fikk, men som likevel har store planer om å lande på begge bena.

Denne lørdagskvelden tilbringer jeg edru hjemme hos foreldrene mine. De er de beste foreldrene jeg kunne bedt om. Jeg skal kanskje ikke danse på benkene på Solliplass, men det trenger jeg ikke heller. Jeg har nemlig allerede gjort masse fint i dag. Denne lørdagen har jeg blitt solbrent på magen, flørtet med to greske turister i en park, snublet i en Jack Russel terrier, spist sjokolade, lest en halv roman av Helene Uri og lett etter mulige planer for neste år. Det er uendelig mange mulige planer. De er kanskje ikke de mulighetene jeg hadde sett for meg, men er det ikke forandringene og denne formen for usikkerhet som egentlig er livet da? Hvis man ikke uroer seg for noe, aldri trenger å bekymre seg, da blir ting fort litt for enkelt. Det er kanskje frustrerende å ikke vite alt, men ingen skal komme her og si det er kjedelig.





___________

Pepsi Max: Festival-blogge-konkurranse

Det er mye som skal klaffe før man bestemmer seg for å reise på festival. Man må ha fri fra jobb, det må skulle noen band på festivalen som man liker, man må kjenne noen som skal dit - eller som skulle ønske de skulle dit (det holder lenge), man må huske hvor det egentlig ble av converseskoene man tok av seg på forrige nachpiel, man kan ikke ha svidd av absolutt alle feriepengene på impulsturer til London samme uken som pengene kom og man må like å sove i telt. Mye skal altså falle på plass, og derfor har jeg vel egentlig aldri vært på festival.

Det er mye jeg har gjort her i livet, som på hver sine måter kanskje kan minne litt om det jeg ser for meg er festivallivet. Jeg har vært på russens landstreff. Der ble jeg nesten tråkket ihjel fordi alle ville komme nærmest mulig han som sto på scenen og sang Botten Anna. Det var ikke en festival, for det var et treff og ingen husker egentlig noen ting uansett. År etter år ble jeg sendt avgårde for å bo i et telt dekket av gjørme på ulike sommerleirer med andre relativt frivillige ungdommmer. Det var ikke en festival for vi var for unge til å vite hva fest var. Jeg trodde jeg hadde deltatt i Norway Cup, men etter å ha sett bildene nå i etterkant, er jeg ganske sikker på at jeg bare var der. Senere har jeg alltid hatt veldig lyst til å dra på festival, men et elller annet har altså kommet i veien.

Selv om jeg aldri har vært på festival, har jeg jo deltatt på en god del konserter gjennom studentavisa - og jeg har jo sett Christoffer Schau på Quartfestivalen på TV. Så helt blank kan jeg jo ikke være. Trodde jeg. Jeg prøvde å lage en liste over ting jeg visste om Øyafestivalen og egentlig festivaler generelt. Til mitt forsvar har jeg jo tilbragt de siste fem årene av mitt liv på vestlandet, men den listen ble ganske kort. For å vite hva som hadde gjort det spennende å dra, måtte jeg jo da sette meg ned og finne ut hva som egentlig venter meg på en slik festival. Etter tre års hjernevasking ved handelshøyskolen BI, bestemte jeg meg for å gjøre litt skikkelig research.

Dette skulle bli basert på mine egne forskningsanalyser gjennomført ved å:

- sjekke om noen tilfeldigvis hadde postet noe om dette på Facebook
  .... eller skrevet om det på Twitter i dag

  .... det var det ingen som hadde

- besøke nettsidene
   http://www.hvaskjerpåfestival.no/
   http://www.erdetsantatjegikkeernødttilåsoveiteltpåøyefestivalen.no/
   http://www.hvorliggeregentligdenøyadearrangererøyafestivalenpå.no/  og
   http://www.hvaerforskjellenpåfestivalerogbaremangemangekonserter.com/

   ... det viste seg at ingen av disse finnes

- søke det opp de samme spørsmålene på wikipedia

- sjekke Twitter en gang til, sånn.. bare for å være sikker 

Overraskende nok fant jeg ikke så mye nyttig. Så da får det heller bli ved mine egne antagelser. Det jeg vet om Øyafestivalen er at jeg har digget Håkan Hellstrøm siden jeg var baby. Eller i alle fall siden storebroren min skulle lære meg et og annet og lot Håkan synge bli inte som jag for meg - første gangen han lå fyllesyk på sofaen her hjemme. Jeg har hørt at både Håkan og fyllesyk kommer til å delta.

Jeg vet at jeg kanskje kan vinne festivalpass til Øyafestivalen, hvis noen jeg ikke aner hvem er syntes dette innlegget er underholdende nok. Jeg aner ikke hva de syntes er underholdende, men noe sier meg at det er forsøket verdt. For siden det er Pepsi Max som arrangerer konkurransen, kommer det sikkert til å være masse brus der.

Jeg vet også at jeg må lære meg et og annet om geografi før jeg eventuelt drar, fordi jeg ikke visste (og tviler  forstatt litt på) at det finnes noen øy i Oslo by. Viktigst av alt vet jeg at dersom jeg skal dra, tror jeg det blir verdt det å bli nødt  til å ta opp telefonen og ringe venninna mi og finne ut hvor det nachspielet egentlig var, slik at jeg kan finne igjen skoene mine før den tid.

Trang Fødsel - Hippie

Jeg trodde kanskje jeg hadde deltatt på Norway Cup en gang,

men jeg er litt usikker når jeg ser hvordan det stod til med utstyret...

__________

All about the cliche

Jeg har aldri vært spesielt bilinteressert, men den dagen jeg får muligheten til å sitte i en slik bil som denne, da tror jeg kanskje jeg dåner. Hvis det er lov si dåner, når det er snakk om biler fra femtitallet?

Dette er altså en Chevriolet Bel Air Convertible, og verdens mest sexy bil spør du meg. Tenk deg å reise på bilferie i en sånn som denne, det måtte jo vært helt fantastisk. Selv jeg ønsker meg en tur på tvers av statene hvis en sånn bil er involvert. Ja, takk. Jeg tar gjerne en sånn.

__________

Pr i dag

Det har vært så mange forferdelige inntrykk de siste dagene, at jeg bestemte meg i går for å virkelig legge merke til de bittesmå hverdagsinntrykkene som betyr noe i et løpet av det siste døgnet. Dette er noe av det jeg har lagt merke til:


Noen ganger er det fint å komme fra Norge og ikke USA:
- G.W.Bush: "We're gonna hunt you down.
- Stoltenberg: "We will retaliate with more democracy".


Jeg fikk et pussig, men for så vidt hyggelig kompliment i går:
"Karen, du har relativt lite kroppsfett i lårene dine"
- Jo, takk for det. Tror jeg

Under en av teateromvisningene mine i dag spurte et av barna:

"Mamma, jeg trodde vi skulle på et skuespill, når skal tjenestejenta ta oss med dit?"

Jeg er kanskje ikke medlem av Mensa, men det er ikke disse her heller:
http://www.barnimagen.com/forum/thread/143421779


Da kronprinsen talte under rosemarsjen i Oslo i går, fikk jeg frysninger.
Jeg er glad det er den norske kongefamilien som er "min", og ikke den i Monaco.


Men best av alt:
Jeg har utrolig mange mennesker i livet mitt som jeg er ubeskrivelig glad i.

Nordmenn kan kanskje være litt vanskelige å komme inn på,
men i går var det skikkelig flott å være norsk

___________

Kjære du

Du skulle bare visst hvor bekymrede vi var for deg. Vi ringte hverandre, meldte hverandre panisk, kontaktet alle vi kjente som kanskje kunne vite noe. For vi visste du var der. Og det var helt ubeskrivelig å sitte og bare se. Se på informasjonen som kom på TV, på internett og over radioen. En drøss informasjon, men ingenting om deg. Det var ingen lyd om deg.

Alle mulige scenarioer fløy gjennom hodet mitt. Selvfølgelig svarte du ikke. Jeg skjønte jo at du hadde viktigere ting å gjøre enn å svare oss på SMS. Vi trøstet oss litt med at det ikke er første gangen du ikke har kunnet svare, det trengte jo ikke bety at du var i fare. Den mobilen din har jo vært på ferie alene før den. Jeg hadde en puls på sikkert to hundre i de timene som føltes så uendelig lange - og den senket seg ikke før meldingen kom fra deg om at du var ok. Den eneste meldingen jeg ville ha. Den kom.

Herregud, jeg tror vi må starte kronerulling for å skaffe et ekstra batteri til deg eller noe slikt. Jeg tror ikke jeg kommer til å takle å ikke vite hvordan det går med deg hvis det skjer noe slikt igjen. Jeg håper det aldri skjer med noen jeg vet om noen gang igjen. Det var helt forferdelig. Og jeg var jo ikke der en gang. Jeg satt i en fuckings sofa og kunne ikke hjelpe deg med noe. Bare tanken på hva du har vært igjennom - det er helt sinnsykt. Jeg tror jeg må spy bare jeg tenker på det. Ingenting kan gjøre det ugjort, ingenting kan sies for å gjøre det "bra", "greit" eller noe. Jeg vil du skal vite at du har en flokk med fantastiske venninner, bruk oss. Vi var helt paniske for deg da vi skjønte du var der. Vi kommer til å være der, samme hva du trenger. Vi er glade i deg. Så uendelig glade i deg.


___________

Den som tyr til vold, er tom for ord

Fy faen, så små problemene mine har blitt. Tror ikke det fantes en bekymringsverdig bekymring i hodet mitt før fredag. 22.07.2011. En dag de sier på TV at kommer til å forandre noe ved hele Norge for alltid. Jeg vet ikke om jeg er forandret ennå. Jeg er bare apatisk. Svelger alt på TV, bildene på nettet, meldingene på radioen. Jeg klarer ikke å skru det av. Klarer ikke å snu meg vekk. Det som har skjedd er helt jævelig, og jeg aner ikke hva i all verden som skjer når jeg skrur av inntrykkene og må begynne å tenke.

Jeg hadde akkurat rukket å få oversikten over de fleste jeg trodde kunne ha befunnet seg i Oslo sentrum, da meldingene kom rullende over skjermen om hva som skjedde på Utøya. Det politiske Norge er enda mindre enn jeg hadde forestilt meg, og det virket som en evighet gikk før de kunne fortelle noe om hva som skjedde der ute. I begynnelsen kunne jeg ikke telle alle jeg trodde kunne være midt i det helvetet på to hender.

Aldri har jeg vært så takknemlig for sosiale medier (aldri har jeg vært så forbannet på mange av dem som er der heller, men det er en annen sak). Jeg fikk redegjort for de fleste av "mine", bortsett fra hun jeg sendte melding til aller først. I tillegg vet jeg at jeg kommer til å kjenne flere navn på den listen som på et eller annet tidspunkt kommer til å bli offentliggjort også. Det har vært noen av de mest nervepirrende timene i mitt liv - og jeg har ikke en gang vært der selv. Jeg kan bare forestille meg hvor jævelig de må ha hatt og fortsatt har det.

Kan ikke tro at det finnes en engasjert ungdom, en forelder, en venn, og/eller et medmenneske noe sted i Norge som ikke har sittet med hjertet i halsen, med skuldrene over ørene eller gråten pressende på de siste dagene. Verden har blitt et litt jæveligere sted. Akkurat nå tror jeg ikke det er mye annet å gjøre enn å krysse fingrene for de som er savnet. De som fortsatt behandles på sykehuset. Og viktigst av alt: gi en klem til de du er glad i. Og en til.



Pink Floyd - Wish you


_____________

Kragerø-dagene

I anledningen "fri fra jobb" blir dagene nå tilbragt uten internett, men med rødvin på hytta i Kragerø. I tradisjon tro blir det derfor lite blogging, men jeg regner med at de fleste av dere har andre blogger eller andre aktiviteter å fylle dagene med likevel.

Tysklands-styret fortsetter. Jeg har blitt fortalt før at jeg ikke kom til å klare noe jeg, og slikt finner jeg meg ikke i uten videre.Nå har jeg fått meg egen saksbehandler i Kunnskapsdepartementet som skal hjelpe meg og finne ut av om det er noe jeg kan gjøre for å få søknaden vurdert på nytt. Problemet med slike offentlige etater er jo at jeg ikke uten videre kan forvente at alt skjer på dagen, så jeg løper en ganske stor risiko med andre alternativer for høsten, dersom jeg velger å gjennomføre dette. Tips taes imot med takk.

Ellers skal jeg snart tilbringe uendelig mange timer med pappan min på Kragerø Spa Resort - det gleder jeg med til. Der er det varmt i vannet.

Ha en fin uke dere!


___________

Maybe not this time....

I dag skulle innboksen til de studentene som fikk studieplass i Berlin fylles med gode nyheter. De som kommer inn på første inntaket skulle få beskjed i midten av juli, og ifølge tysk disiplin, tilsier jo det i dag. Derfor gikk jeg og sjekket innboksen min frenetisk mellom hver eneste omvisning jeg hadde mens jeg var på jobb. Plutselig spratt det opp en mail fra Tyskland, men den inneholdt ikke akkurat det jeg hadde håpet på:

Ikke bare har jeg ikke kommet inn på det studiet jeg ville, bacheloren jeg nettopp har fullført på BI, er visstnok ikke godkjent for videre studier i Tyskland. I det hele tatt. Damnit. Kjenner det er et og annet som begynner å boble i meg, en merkelig blanding av sinnsyk skuffelse over at jeg ikke får studere i Berlin, og litt skuffelse over at jeg kan ha oversett de reglene så totalt. Jeg ante ingenting om det.

Er ikke skolen jeg har gått på godkjent? Hvorfor har det ikke stått noe sted mens jeg har sittet og lest om inntakskravene, hvorfor har ikke skolen sagt noe når jeg har sendt mailer til dem? Kjempe umodent å skylde på alle andre rundt meg selvfølgelig, men det er kjempe frustrerende at grunnen til at planene mine ikke blir noe av - er noe jeg ikke var klar over en gang. Vel, desto flere muligheter å se nøyere på fremover. Forslag taes imot med takk.

______________

As time flies by

Hvordan i all verden kan det ha seg, at det er midten av juli allerede? Det virker som om det var i går vi leverte bacheloroppgaven, og nå er det kanskje bare en måned til jeg sitter på skolebenken igjen. Det er ikke mye som skjer som får dagene til å gå så fort heller, det blir bare sånn helt av seg selv. Det er mye jobbing, men søren heller, det er en ganske herlig sommerjobb. Til tross for at vi har store bekymringer da, som alt for tykke og menneskeglade skogsdyr. Derfor har vi fått oss plakat nå:

Jepp, en helt vanlig ting å bekymre seg for da, når man jobber på museum...

_____________

Karen, naked...

Det har gått noen måneder nå, og jeg tror de fleste jeg kjenner har fått det med seg. Herregud, det stod jo i feckings Rogalands Avis to/tre dager etter at det skjedde. Jeg tror de fleste andre har hørt det også, men det dukker stadig opp spørsmål, så jeg tenkte bare jeg kunne skrive det her og bli ferdig med det. Ja, det stemmer, Morten og jeg er ikke kjærester lenger. Han har flyttet ut av leiligheten, og jeg har flyttet hjem for sommeren. Ingenting drama. Bare.... livet... tror jeg.

Hvordan har jeg det? Vel... Morten og jeg var sammen i nesten tre år, og han var bestevennen min i et år før det igjen. Selvfølgelig savner jeg ham. Det er så mange små ting som har forandret seg, som det å ha noen å fortelle noen hvordan dagen min har vært, som å bli hjemme en kveld og se på TV i armkroken til noen, og det å forholde seg til flørting og slikt på byen, jeg aner da ikke hvordan man gjør slikt. Det var ikke akkurat planen min å skulle planlegge resten av livet mitt alene heller kan du si, men slik ble det. Nå har det gått en stund, og jeg kjenner det er litt ålreit også - å skulle ta alle de valgene jeg er nødt til å ta de neste ukene, bare basert på hva jeg vil selv.

Og hva med Leif? Leif, herregud, som jeg savner ham. Jeg savner hodet hans på albuen min når jeg var syk, å bli vekket av ham i stedet for vekkerklokken, joggeturene våre, jeg savner varmen hans inntil bena da jeg sov "alene". Men Leif har blitt hunden til Morten nå. Skjønne lille Leif. Det var min avgjørelse, eller vår, jeg er ikke sikker. Det er kanskje det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, for han var liksom babyen min - og jeg ville jo ta ansvar for ham og passe på ham herfra til evigheten. Det å bestemme seg for å ikke ha ham lenger. Jeg tror jeg tok så mye ansvar jeg kunne, for både ham og meg, da jeg lot Morten ha ham. For det er ikke noe liv for den herlige krabaten å bli med en singel jente til en spennende og ukjent storby i det hun skal delta på fadderuker, få nye venner og studere hardcore for å bli voksen. Særlig ikke når han er vant til livet i Stavanger.

Verden ble snudd helt på hodet da skolen var over denne våren. Jeg flyttet hjem fra Stavanger, singel, uten planer for høsten ennå, tilbake til stedet jeg har vokst opp, tilbake til den gamle fantastiske sommerjobben min, tilbake til gamle venner, gamle rutiner og minner.

Det er nesten som om de fire siste årene er i en helt annen dimensjon allerede, som om noen satt hele den verdenen på pause, eller at jeg plutselig skiftet kanal. Nå blir det et nytt liv, på et helt nytt sted. - Et nytt kapittel, eller kanskje et helt nytt bind i serien. Karens reise del 2.


Kurt Nilsen - Rice to the occasion

____________

Hihi..

Med fare for at denne bloggen snart bare handler om kattunger, er jeg bare nødt til å legge ut litt flere bilder av de små hjerteknuserne:

Nydelige, eller hva?

Spørs om Balder er enig..

__________

Dagens visdomsord

____________

Tour de..eh...

Forrige uke hadde jeg plutselig en uke fri, og hva er vel en bedre anledning til å tilbringe tid med gamle kjente? Linn Therese, Sara og Maria er på hver sine måter blant de jeg tenker på som mine aller beste venner i tre helt forskjellige verdener, tre verdener jeg setter utrolig stor pris på å ha vært en del av. Uken ble derfor til en slags Tour-de-Sør Norge, med roadtrip til Bergen, bursdagsfest i Horten og grilling og chilling på Jar. Mange ville nok tilbragt en uke i syden dersom de hadde en til overs denne sommeren. Selv tror  jeg ikke denne uken kunne blitt noe bedre jeg.

Fantastiske dager i Bergen

Etter at vi kom frem til Bergen ble det noen rolige dager i det halvfine været. Vi så masse jentefilmer som i gamle dager, pratet sjit, sorterte tanker om gamle kjente, shoppet litt og endelig fikk jeg besøkt akvariet! Jeg har hatt lyst til å dra dit en evighet. Kall meg gjerne en unge, men jeg syntes det var kjempe kjekt jeg.

Pingvinene hadde akkurat fått unger, de fikk jeg ikke bilder av, men denne får være representanten da. Den heter Pingrid Aleksandra. Hehe

Som alle respektable serveringssteder hadde de softis, og jeg var overlykkelig da jeg fikk både sjokoladestrø ooog sjokoladesaus. Wuhu

Og jeg innså vel først hvor rar jeg er da jeg kom hjem, for jeg måtte jo ta bilder av den nye BI-bygningen i Bergen. De får nye lokaler til høsten, og ja, jeg er en freak.

Temafest hos Sara

Så gikk turen videre til Horten, der Sara hadde bursdag, og temafest. Tema: "Unnskyld, har jeg kommet feil?". Det beste teamet jeg har vært med på noen gang. Det dukket opp veiarbeidere, gutter i bare badekåpe, dimplomismenn og bursdagsbarnet selv var utkledd som feier:

 Selv kom jeg i treningstøy, og det skal bare være sagt: joggesko på fest - superkomfortabelt! Spørs om det blir en slager, men jeg skal vurdere det.

Grilling på Jar hos Maria

På lørdagen gikk turen videre til Jar i Bærum, der Maria har forankret seg for sommeren. Herregud for et fantastisk sted! Maria har nettopp kommet hjem fra Cardiff, der hun har tatt en master, og det var fantastisk å se henne igjen. I tillegg fikk jeg noen nye bekjentskaper, det ble drukket i overkant herlige mengder rødvin og kvelden var bare helt herlig. Bildene har jeg lånt av Maria, siden jeg av en eller annen grunn kom hjem uten et bilde fra kvelden. Makan...

Kjøleskapspoesi <3 Det virker liksom helt naturlig å stå foran kjøleskapet i timesvis og sette sånne ord ved siden av hverandre etter tre glass vin.

Tusen takk for en herlig uke til dere jeg har skrevet om her, og til dere andre jeg krysset den siste uken, det har vært en herlig ferie uke. Nå er det tilbake til alvoret, men det gjør ingenting, for det har vært så kjekt frem til nå - dessuten er det ganske ålreit å sommerjobbe også.

_____________

Streching is my favorite part

Det er mange gode grunner til å trene, og det er er mye som til sammen får meg gir meg den tilfredse følelsen når jeg har vært flink og løpt, eller syklet eller trent styrke. Som når jeg kan se muskelen virkelig markere territoriet sitt opp over leggen, mh, jess! Eller når jeg kommer hjem fra trening og kan gulpe i meg verdens beste sjokoladeproteindrikk - personlig stjålet fra pappan min. Det er også helt fantastisk, og en herlig liten ting som gjør at jeg gleder meg litt ekstra til å bli ferdig, men det jeg gleder meg aller mest til når jeg skal trene - er definitivt å kunne ligge ut på matten og strekke, bøye og tøye hvert ledd i kroppen.

Jeg kan ligge i timesvis og strekke på bena etter å ha løpt, og det fantes ingen bedre start på lørdagen enn de gangene jeg startet dem med yoga på SiS Sportssenter. De dagene er dessverre forbi, nå som jeg har flyttet. Nå er jeg min egen personlige trener, og det går mye i utstrekking i solen. Kan bli litt same old, same old kanskje, men det hele handler om å gjøre det avslappende og å pushe seg slik at resultatene fortsetter å syntes. Det beste trikset jeg har i boken, er likevel å lage seg en fantastisk spilleliste med de herligste rolige sangene man kjenner. Nå har jo ikke jeg spotify da (mhm, freak, I know), men dette er noen av favorittene mine når jeg strekker ut i solen:

Kate Perry - Not like the movies

 

Maria Mena - Just a little bit

Seal - Secret

Kurt Nilsen - My Street

Death Cab for Cutie - I will follow you into the dark

__________

Retur - tur

Jeg dro hjem til Eidsvoll en liten tur, men jeg drar videre igjen med en gang, for jeg fant denne på badet:






- Posted using BlogPress from my iPad

El Willy på dansegulvet

Hehe, verdens beste hundetriks?


____________

"Helt normalt, men..."

Alle elsker sånne blogginnlegg som bare er syting og klaging, gjør de ikke det? Vel, godt er det, for her kommer det visst et slikt innlegg. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skrive noe om dette i bloggen min da akkurat, for det er jo ganske personlig og utenfor gudoghvermans business. Likevel har jeg kommet frem til at hallo, det er jo faktisk min egen blogg, så jeg kan bruke den til hva jeg vil. Så da gjør jeg det.

I dag tidlig ble jeg vekket av at telefonen min ringte. Det var den første planløse dagen i ferien min, og klokken var kanskje halv åtte - null syv tretti. Det var et fremmed mobilnummer som ringte, så jeg vurderte lenge om jeg bare skulle ringe tilbake senere. Endte likevel med å ta den. (Tipper det er en yrkesskade etter å ha skullet uttale meg om ting og tang for lenge). I den andre enden av telefonen satt hudelegenes versjon av "Mona og Mikkel", de fra TOPP veit du, som uttalte seg om sånne seksuelle sykdommer og slikt. Vel, her ringte hun altså meg, nøyaktig en uke etter at jeg tok de bildene av føflekkene mine på apoteket. Jeg hadde akkurat rukket å glemme hele greia, og der var hun. Inne i telefonen min.

"Hei du, vi har tatt en titt på den ene føflekken din nå. Det er ingenting å bekymre seg for, men du burde komme deg til en hudlege". Ja, husker du hva vi tenkte om de som fikk beskjed om å kontakte legen i TOPP eller? De var fucked. Så nå er jeg lettere bekymret da. I tillegg betyr ikke så fort som mulig - i morgen - i det norske helsevesenet, men om fem/seks måneder - hvis man er heldig. Jeg prøvde å ymte frempå at "men om fem/seks måneder kan det hende jeg har flyttet til utlandet for å studere..." Vel, det hjelper liksom ikke så veldig i den verdenen der. Hun skulle visst skrive en notis om det i henvisningen da, så kunne det jo være at de hadde en liten åpning i september eller noe. Tre måneder til å gå å lure da med andre ord. Jo, takk for det.

Det er altså ingen grunn til bekymring da... sånn... rent bortsett fra at det tydeligvis ikke kan skje at jeg flytter og glemmer det hele igjen. Hallo bekymringer, stig på, er er det rom nok til alle.

__________

Follow my blog on... ehm... facebook?

Hvis du har lyst til å motta litt oppdateringer om hva som skjer inne på denne bloggen, så har jeg laget en sånn gruppe på facebook, som du kan bli med i. Jeg kommer sikkert ikke til å legge inn alle innleggene der, men noen av dem. Vil du bli med i gruppen, så kan du trykke her eller på bildet under. Gjør du det, bidrar du også til å støtte min følelse av å være et teknisk geni da. Så det er sagt.

Målet mitt var å få ca ti medlemmer, inkludert mamma da. Det har blitt med ti mennesker nå, det syntes jeg er kjempe stas. Vil du bli med, så meld deg inn!

___________

Roadtrip to... Bergen!

I dag har Linn Therese og jeg kjørt bil fra Eidsvoll til Bergen. Det tar laaang tid, men det er litt gøy også. Særlig hvis man har med jordbær. I tillegg kan man fly videre fra Bergen til utlandet, men det er morsomst hvis man husker å ta med pass. Det gjorde ingen av oss. Så da kan det jo hende vi blir her i Bergen noen dager da. Gudene vet...

___________

Jo, takk for det...

Er det en ting her i verden jeg virkelig skulle ønske jeg var flinkere til, så er det dette med komplimenter. Jeg har ofte litt vanskelig for å ta dem til meg, nesten samme hvem de kommer fra - jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal reagere når folk gir meg ekte komplimenter jeg. En ting er de komplimentene som "Hei, så fin genser, er den ny?". De kan man jo bare svare "takk, ja, den er ny, jeg kjøpte den på Risøe i går.." Da er jo genseren ny da, og du kjøpte den jo faktisk fordi du syntes den var fin for en dag siden. Hvorfor er det sånn? Jeg gir da aldri komplimenter selv, uten at jeg mener det, så hvorfor er det så vanskelig å tro på dem når de kommer fra andre?

Det er de skikkelige komplimentene, de dype, som kommer fordi noen har tenkt på det, eller de som kommer når folk legger merke til noe jeg ikke har tenkt over - da vet jeg liksom ikke hvordan jeg skal reagere. Ofte blir jeg ikke rørt av dem før en ganske god stund senere. Selv om jeg syntes de er helt fantastiske. Som når Sara sier til meg at jeg har imponert henne i år, der og da prater jeg det bare vekk. I dag, en uke senere slo det meg plutselig at det var ganske så ålreit å få høre. Gode venner av meg slenger ikke ut rare komplimenter fordi de må, de vet hva jeg syntes om sånt, og Sara er definitivt en god venn av meg.

Jeg vet ikke hva det kommer av jeg, men det er definitivt noe jeg skal jobbe med. For jeg syntes jo det er superhyggelig dersom noen tenker fine ting om meg - særlig hvis de mener det så mye at de vil si det til meg også. Jo, takk, skal jeg si. Og så skal jeg ta det til meg.

Fin pinne:  jo, takk, jeg har spikkan sjæl!
Bra!

Fin fisk:  jo, takk, jeg har fisket den selv

Bra!

Fint selskap:  jo, takk, det er min bursdag

...Fail....

___________