my life in a nutshell

Det jeg likte best med å flytte til Stavanger, var å begynne helt på nytt. Jeg skulle bli bedre til å trene, ta mer ansvar og endelig være noe mer enn en Gunnerud. Var ganske lei av å være "søstera til ..." eller "Dattera til ...". Det har sine sider og jeg liker det jo kjempe godt, ikke misforstå meg der, men jeg har alltid gledet meg til at folk skulle forholde seg til meg som den jeg er, ikke fordi jeg står i relasjon med noen andre.

Tanken på at endelig skulle jeg kunne være meg uten at andre på forhånd trodde jeg var sånn eller sånn fordi "hun er jo søstera hans, så hun må jo syntes det er kult hun også". Nå har jeg bodd her et halvt år, og begynner å se at det kanskje var en ønskedrøm.
Man har bestandig en forestilling om hvordan andre er. Har du sett en person en gang, tror du du vet litt om personen. Og mens jeg har vært så opptatt av at alle skulle bli kjent med meg som nettopp meg, har jeg glemt alle som har vært rundt, de jeg ikke har snakket med, de jeg ikke har sluppet innpå meg. Jeg har tenkt at de kjente meg jo ikke, så hvorfor skulle de ha en forestilling om hvem jeg var?

Men det er ikke slik verden fungerer. De siste ukene har jeg gang på gang løpt rett inn i situasjoner der det at jeg er meg har gitt meg dilemmaer jeg virkelig ikke har ønsket å ta stilling til. Det at det forventes at jeg skal oppføre meg slik og slik, mene det ene eller andre og si ting på bestemte måter - det møter man visst samme hvor man er. Skal man trenge å bestandig nikke og smile pent for å lykkes her i verden?

Jeg liker å engasjere meg, jeg liker å vise at jeg duger til ting, jeg liker å hjelpe andre, jeg liker å skille meg ut, jeg liker å være sosial og jeg liker meg selv. Alt dette til tross, jeg trenger å kunne være litt usynlig innimellom, å kunne sette meg bakerst i rommet og oppleve at verden går videre likevel.

Mamma har prøvd å få meg til å prioritere i en evighet. Finne ut hva som er viktigst, og fokusere på det. Så hva er problemet? Hallo?
Nå skal jeg ordne tingene mine, begynner tross alt å bli litt eldre. Selv om jeg er en unge på innsiden er det å tide å bevise at jeg klarer det jeg setter meg fore - om ikke for noen andre, så i alle fall for meg selv.

ingen løsning takk

Det er en utbredt greie det at jenter misforståes til tide og utide. Virker som om det bare er to forskjellige verdner vi er oppdratt i. Jeg tror ikke akkurat at menn er fra Mars og kvinner fra Venus, men at det er en viktig forskjell er jeg hellig overbevist om.. Eller.. jeg bør vel heller si, "jeg har lært". For mens noen krangler så det fyker har jeg stort sett vært veldig... eh.. konservativ.. når jeg kommer dit.

Jeg hater å avklare personlige problemer.
"Syntes du det er drit at oppvasken ikke ble tatt?
- Hvorfor gjør dere det bare ikke sånn i stedet? "

Jeg prøver ikke å finne en løsning på det jeg sliter med.
Jeg vil snakke om det.

Og vil vi ikke snakke om det, da kan du banne på at det er mye som egentlig vil ut. Venninna mi og jeg snakker i evigheter i telefonen. Ikke om de problemene vi vet er årsaken til at den andre ringte, men om alle små detaljer som har skjedd siden sist. For det er terapi uansett, bare det å åpne munnen, la ord om alt mulig flyte ut i det som for alle andre må høres ut som en konstant lydstrøm uten mening.

Det er en grunn til at mens jeg snakker med mamma sikkert fire timer i uka, kan det hende jeg sender tre meldinger med pappa. Gutter leter etter løsninger, jenter leter etter samtaleemner. Før jeg fikk mobilen min fikk jeg telefonforbud hjemme en ukes tid, etter å ha sittet konstant i telefonen med ei venninne i fem timer. Tre ganger på rad. Bare avbrutt av middag, kvelds og frokost.

Og jeg skjønner det godt, at gutter sliter med å forstå oss. Det er ikke til å forstå. Mens jeg kan mene førti ting med et ord, betyr "bra" nettopp "bra" for dem. Men men, er de glade nok i oss får de finne seg i det. For som jeg så i bokkafeen i dag: "vi skal ikke forstås, vi skal elskes" ;)