Det er en utbredt greie det at jenter misforståes til tide og utide. Virker som om det bare er to forskjellige verdner vi er oppdratt i. Jeg tror ikke akkurat at menn er fra Mars og kvinner fra Venus, men at det er en viktig forskjell er jeg hellig overbevist om.. Eller.. jeg bør vel heller si, "jeg har lært". For mens noen krangler så det fyker har jeg stort sett vært veldig... eh.. konservativ.. når jeg kommer dit.
Jeg hater å avklare personlige problemer.
"Syntes du det er drit at oppvasken ikke ble tatt?
- Hvorfor gjør dere det bare ikke sånn i stedet? "
Jeg prøver ikke å finne en løsning på det jeg sliter med.
Jeg vil snakke om det.
Og vil vi ikke snakke om det, da kan du banne på at det er mye som egentlig vil ut. Venninna mi og jeg snakker i evigheter i telefonen. Ikke om de problemene vi vet er årsaken til at den andre ringte, men om alle små detaljer som har skjedd siden sist. For det er terapi uansett, bare det å åpne munnen, la ord om alt mulig flyte ut i det som for alle andre må høres ut som en konstant lydstrøm uten mening.
Det er en grunn til at mens jeg snakker med mamma sikkert fire timer i uka, kan det hende jeg sender tre meldinger med pappa. Gutter leter etter løsninger, jenter leter etter samtaleemner. Før jeg fikk mobilen min fikk jeg telefonforbud hjemme en ukes tid, etter å ha sittet konstant i telefonen med ei venninne i fem timer. Tre ganger på rad. Bare avbrutt av middag, kvelds og frokost.
Og jeg skjønner det godt, at gutter sliter med å forstå oss. Det er ikke til å forstå. Mens jeg kan mene førti ting med et ord, betyr "bra" nettopp "bra" for dem. Men men, er de glade nok i oss får de finne seg i det. For som jeg så i bokkafeen i dag: "vi skal ikke forstås, vi skal elskes" ;)
No comments:
Post a Comment