Jeg har plutselig begynt å innse at verden rundt meg er i ferd med å fylles opp med voksne mennesker. Jeg har ei venninne som er like gammel som meg som har to små hjerteknusere, ei venninne som driver og planlegger bryllupet sitt og det var mange av de jeg gikk sammen med på videregående som tok bacheloren sin denne våren.
Hvem var det som introduserte meg for den biologiske klokka? Skulle likt å ha et par ord med vedkommende, for selv om jeg liker tilstanden min ganske godt akkurat nå, kjenner jeg en liten del nede i magen som sier *åå.. skulle ønske jeg også..*
Og jeg har kjempe lyst til å bli forlovet og få barn, en gang. Hvorfor er det sånn at det å se andre ha det skikkelig bra og se de du er glad i ha det bra gjør at man begynner å lete etter mangler i sitt eget liv? Jeg er jo kjempe glad på deres vegne, det er kjempe flott å se folk du er glad i ha det fint! Likevel er det litt som i den friends episoden der Monica og Chandler blir forlovet, jeg er noen få prosent misunnelig også - selv om jeg tror det hadde skremt vettet av meg om det skjedde i morgen.
Skjønner ikke hva det er som gjør at man får sånne innfall. Jeg er jo egentlig utrolig glad for at jeg kan få innfall en time før jeg vil på byen uten å skaffe barnevakt først, og jeg er ganske glad for at jeg ikke trenger å tenke på jobb midt i finanskrisa. Hva gjør at jeg tenker sånn da? Er det bare meg?
Eller er det menneskelig instinkt som gjør at så mange jenter klager over den biologiske klokka? Ligger det inni oss og guffer opp enhver annen livssituasjon vi måtte forsøke oss inn på? Hater at jeg sitter og ser tilbake på livet mitt i en alder av snart 22, med to tredeler av livet foran meg og muligheten til å gjøre masse ennå. Er det umulig å bare være fornøyd med det man har?
No comments:
Post a Comment