13 x 4 = 52

Det slo meg nettopp at det er lenge siden jeg har spilt kort nå. Spilt kort som i at jeg har holdt kortene i hånden, stokket om og delt dem ut til de andre menneskene som sitter rundt bordet. Jeg har vokst opp med kortspill, med en mamma som var opptatt av at man må lære at spill er spill, og en pappa som helst bare ville ha det hyggelig med alle mens vi satt der. Jeg har lært mye av begge.

Husker jeg spilte ”fem kort, siste stikk” med farfaren min. Uavhengig av hvilke kort man hadde på hånden, dreide egentlig hele spillet seg om hvem som klarte å vinne den siste runden. Jeg likte aldri det spillet, for jeg hadde det aldri gøy underveis. Jeg hater å tape, men så lenge jeg har det gøy frem til det skjer, går det som regel over ganske fort. Syntes jeg selv da. Man kan jo alltids spille en runde til.

Jeg spilte ”stress ”og ”krig” med brødrene mine i det uendelige. Det var mye action, man måtte følge med hele tiden, og alle andre gikk lei bortsett fra meg. Jeg digget det. Jeg digget utfordringene og det at man ikke kunne slappe av et sekund, fordi det kanskje skjedde noe viktig i mellomtiden.

Tror aldri jeg har vunnet en eneste runde i ”idiot” eller poker. Med to brødre rundt seg, får man mildt sagt høre det når man taper også, så jeg hatet de spillene da jeg var liten. Nå er det en fantastisk måte å bli kjent med nye mennesker på.  Det blir alltid diskusjoner, og man lærer raskt å kjenne de andre medspillerene. Man blir kjent med mennesker på en annen arena enn vanlig, men samtidig lærer man mye om hvordan de fungerer til daglig også. Jeg liker at man må tørre å satse, hvis man skal ha sjanse til å vinne, samtidig som mye allerede er gitt.

Alt i alt vet jeg egentlig ikke helt hvilket spill som er favorittspillet mitt, men det de spillene jeg liker best har til felles, er at de har med jokere alle sammen. At det kan dukke opp uforutsette ting, som kan gjøre at spillet endrer seg. De spillene hvor man legger uendelig mange planer, samtidig som man vet at det alltid er en risiko.

Jeg har lært mye av mamma og pappa gjennom å spille spill. Jeg vet at jeg ikke vinner hver gang. Ganske sjeldent egentlig, siden mye er opp til andre, og at de fleste seirene blir ganske likt fordelt mellom de som er med og spiller. Jeg har lært at det ikke nødvendigvis er de kortene man tror gjør at man vinner runden, som viser seg å føre en nettopp dit. I tillegg har jeg lært at jeg i alle fall ikke vinner hvis jeg sitter på siden og ser på, bare fordi jeg er redd for å tape.

Det viktigste jeg har lært er allikevel at jeg ikke er villig til å gi hva som helst for å vinne. Etter å ha spilt kortspill helt siden jeg var liten, har jeg lært at det å ha det hyggelig er mye viktigere enn å bli stående igjen som den eneste vinneren. Hvis det er det man risikerer, da vil jeg heller spille noe annet. Det er tross alt mange måter man kan få de kortene man har, til å strekke langt nok.

Ja, dette er sangen fra Relax-reklamen på TV, har den fullstendig på hjernen, så da tenkte jeg at alle som leser bloggen min kunne få det også. Omtenksomt, eller hva? Kyss mer!

"We don`t waste no precious time"
Adrian Lux - Teenage Crime


__________