Du skal aldri finne deg i å bli fortalt at du ikke kommer til å klare noe. Hvis du tror det og vil det nok, er det lite som egentlig hindrer deg. Her i Norge kan janteloven noen ganger bli så stor og sterk at vi holder oss selv nede, fordi vi mister troen på oss selv også. Vi tør liksom ikke å skille oss ut og være stolte av hva vi kan få til.
Da jeg skulle begynne på videregående ante jeg ikke hva jeg ville bli. Videregående er en skikkelig rar periode i livet, du tar jo ikke nødvendigvis noen avgjørende valg for resten livet ved å velge linje, men for meg ble det nesten det likevel. Siden jeg ikke visste helt hva jeg ville, endte jeg til slutt opp på salg og service-linjen på Eidsvoll Videregående Skole. Nå går jeg jo markedsføring i dag, så det var nok et eller annet riktig med det valget allerede da, men jeg var ikke langt unna å gå på den største smellen i mitt liv. Hadde det ikke dukket opp noen som hadde troen på meg, hadde jeg antagelig sluttet på videregående etter det første året.
Jeg tror det gikk tre uker inn i det første året mitt som videregåendeelev før jeg skjønte at linjen jeg gikk ikke var noe for meg. Alle vennene mine hadde begynt på allmenn, og jeg husker at jeg pleide å sette meg med dem i fritimene og gjøre de samme leksene som dem, heller enn mine egne. Det gikk to uker til, før jeg snakket med læreren min om at jeg ville bytte linje første gangen. Han overtalte meg til å prøve en stund til, og jeg hørte på ham, selv om jeg allerede visste at det ikke ville fungere. Så jeg ventet en måned til før jeg gikk til en av veilederne på skolen og spurte hva jeg kunne gjøre.
Etter to/tre måneder inn i mitt liv som videregåendeelev fikk jeg beskjed om at det ville være for vanskelig å bytte over til allmenn nå, og at jeg kunne velge å fortsette på salg og service, eller vente til året etter og begynne på nytt. Det er rart hvordan det at noen ser deg inn i øynene og sier at du ikke kommer til å få det til kan få deg til å tro det. Jeg visste at jeg kunne få det til, men det de sa ble på en eller annen måte sant likevel. Nå har jeg vel aldri vært spesielt glad i å gi opp, så jeg gikk tilbake til timen og var dritsur, men bestemt på å fortsette. Tross alt skulle jeg da bli russ med de samme jentene som jeg hadde planlagt det med siden åttende klasse. Mange vil kanskje si at det er en litt dårlig grunn til å fortsette, men det var akkurat det målet som til slutt gjorde at jeg klarte meg gjennom videregående - etter veldig mye om og men.
Det er et eller annet med ting man gjør bare fordi man føler man må. Du begynner å slurve der du tror det ikke blir lagt merke til, du orker ikke bry deg så mye mer og fraværet sniker seg inn fra siden. I februar hadde jeg så mye fravær at det holdt på å gå skikkelig galt. Foreldrene mine merket på meg at noe ikke var som det stemte, og plutselig hadde vi møter med skolen og det som verre var. Der satt jeg; 16 år gammel og ba voksne mennesker om hjelp til å komme meg videre i livet mitt. Rektors melding var klar: det er for vanskelig å bytte linje i februar, du kommer aldri til å klare det. Enten fortsetter du, eller så begynner du på nytt neste år. Takk for den du, hvor ofte er det egentlig noen ber om det? Jeg fortsatte jeg, og tenkte at det jo bare var snakk om noen få år. ÅR? Tuller du? Hver eneste dag på skolen var drit, og hadde det ikke dukket opp en løsning i påskeferien, tror jeg ikke jeg hadde kommet i mål den våren.
Rett før påske fikk rektoren på Jessheim videregående høre om tingenes tilstand, og kalte oss inn på kontoret så snart ferien var over. Jeg tror jeg skylder den mannen mer enn jeg noen gang vil være i stand til å betale tilbake. Siden de aller fleste fagene man tar på videregående også kan taes som privatist, er det jo ingenting i verden som tilsier at det er
umulig å klare videregående på kortere tid - det krever bare mer innsats.
Den høsten begynte jeg i andre klasse på allmennlinjen på Jessheim, jeg tok bussen en time hver vei hver morgen. Jeg hadde realfag som spesialisering, mens jeg tok førsteklassefagene som privatist. Det betød i praksis at jeg hadde fem eksamener ekstra på høsten og på våren det året, og ja - det var kjempe hardt. Og ja, det var SÅ verdt det. Hver tirsdag hele året satt jeg på biblioteket på skolen med en av lærerne på skolen, som tok seg tid til å svare på spørsmål og veilede meg og flere andre. I tillegg leste jeg andreklasse pensum, og da våren kom var jeg ajour med alle fagene jeg manglet. Det var helt fantastisk å være i et miljø der alle hadde troen på meg, og jeg fløt på en liten sky av selvtillitt i det karakterene mine steg i været i forhold til det de hadde gjort på Eidsvoll.
Vi kan ikke gå rundt og vente på at noen skal ordne opp for oss, selv om det noen ganger går bra på magisk vis likevel. Jeg er overbevist om at hvorvidt man omgir seg med mennesker som har troen på en er alfa omega. Du kan velge å tråkke de samme fotsporene hver dag fordi det virker som det eneste som kan gå, eller du kan utfordre deg selv. Selv om det kanskje kan gå galt, kan det jo faktisk hende det kommer til å fungere også.
Vi trenger å ha de menneskene rundt oss som oppfordrer oss om å ta store sjanser og sikte høyere enn vanlig. Hva skjer da? I mitt tilfelle gikk det kjempe bra. Jeg fullførte videregående på normert tid, jeg ble glad i å lære igjen og jeg fikk til det jeg ville mest der og da: jeg begynte i den tredjeklassen jeg burde ha begynt i tre uker inn i videregående og ble russ i det kullet jeg ville. Et mål som motiverte meg nok der og da til å drive meg gjennom de utallige regnestykkene og tekstbøkene. Enkelt, komplisert og jeg har ikke angret et sekund.
And the rest my darling friend is a completely different story...
_________
