Jeg husker jeg pleide å lese om hvordan ungdommer gikki demonstrasjonstog i gamle dager. Hvordan de lagde faner og plakater og kjempet for "saka". Jeg drømte om å bli med i redaksjonen i en av gratisavisene på 70-tallet, der alle stod og skrek til hverandre og diskuterte så argumentene flagret om ørene på de gamle damene som gikk forbi ute på veien.
En gang for lenge siden var det kult å bli super-engasjert, det var lov å hoppe opp og ned - rope til hverandre og være fundamentalt uenig om viktige ting, fordi man mente det var den måten verden gikk fremover. Man var totalt åpne og ærlige om at man ikke var enige om noen ting, kom til en enighet og gikk og drakk pils sammen etterpå. Det var den måten man trodde man bidro til å løse verdensproblemer på i gamle dager. I dag starter popstjerner og kjendiser veldedige organisasjoner for å bygge image, folk snøfter over de som går i første-mai-tog og kvinnegruppen Ottar er kanskje det styggeste skjellsordet man kan komme med på BI.
Jeg skulle ønske jeg vokste opp på den tiden da man reiste på dannelsesreiser og studerte i København. Tenk deg å sitte på en kro der på 1800-tallet og diskutere hvordan demokratiet burde bli seende ut i den verdenen vi vokser opp i idag. Hva var det egentlig de så for seg?
Vi har plutselig all verdens muligheter foran oss når vi vokser opp i dag, og allikevel sitter folk rundt meg med hendenee i håret og vet lite om hva de vil vie livet sitt til. Jeg er der selv også, herregud, annenhver gang jeg tenker over det - aner jeg ikke hva jeg vil bli.
I det ene øyeblikket blir jeg kjempe-engasjert i tingene rundt meg, og i det neste virker det ikke som om noen syntes det er verdt å kjempe for. Som om verden ikke trenger det mer. Det er så mye elendighet der ute, at man glemmer det som var fælt før det er ordnet opp i igjen. Hvor mange hadde egentlig tenkt over ofrene i Japan nå, hvis ikke Lady Gaga stod på MTV i beste sendetid og syntes synd på dem? Æsj, hvordan endte vi opp der, at Lady Gaga ble den som vekker samfunnsengasjementet hos folk? Flott at hun tar ansvar, men er det noen som klarer å holde følge med hvordan det går med Osama, Gadaffi, Lybia og som ser sammenhengene? Hvor finner man de forrykende diskusjonene og vår tids fredsdemonstrasjoner?
Jeg tror ikke vi er mer apatiske i dag enn før, men jeg savner de store samlingene jeg leste om da jeg var liten. Muligheten til å bli sint der og da, og at det var glemt etterpå. Den opplevelsen av at det går an å være enig om å være uenig, og at det var en positiv ting at man stod for noe eget - nesten samme hvilken setting man var i. Ja, jeg vet jeg er naiv.
Ja, jeg skjønner jo også at det var miljøer der alt skulle være A4 i gamle dager også, og jeg vet at dersom jeg ville - hadde jeg funnet slike miljøer som jeg drømmer om inne på en eller annen bule i sentrum. Det virker bare ikke som om det har samme effekten i dag. Du blir fremstilt som en tulling hvis du gjør det de huskes for i skolebøkene. Hvor man kunne være klin uenig og ingen tok seg nær av å tape en ordentlig diskusjon, om den var konstruktiv eller ikke. Jeg vil bli som dem. Jeg skal bli sånn jeg nå, og hjelpe de jeg kan med å bli sånn også - for det er i de gode diskusjonene det ligger.
Queen - Is this the world we created?
_________
No comments:
Post a Comment