Årets sommer-dille: Hjemmelaget iskaffe

Innimellom blir jeg helt hekta på ting, og de siste ukene har jeg blitt helt avhengig av iskaffe. Flaks at været er så fint, og at den er så lett å lage selv. Dette er åpenbart egentlig en oppskrift på statshemmlighetsnivå, men jeg deler den under tvil med dere etter litt vennlig press fra en venn i nøden. 

Det du trenger er: 

1 kopp litt sterk kaffe

2 dl lettmelk

1/2 ss kardemomme

10 dråper vaniljeekstrakt

4-x isbiter

Sett kaffen i kjøleskapet noen timer før du skal lage herligheten, 

Deretter blandes alt sammen i en kopp som virker litt for stor til at man tror man kommer til å orke å drikke alt sammen, men det er bare bra, for da kan den holde gjennom en mye lenger jenteprat i solen (eller det som for tiden er mest kjent som; enda en god unnskyldning for å utsette masterskriving).

_______________

Kjære du

Tenk at det har gått to år allerede. To år? Det har gått utrolig fort, og utrolig sakte på en gang. Hadde du trodd det? At det skulle gå? For å være helt ærlig , så var det en stund jeg ikke var sikker på om vi kom til å klare å komme hit. Om du, jeg, eller noen av oss ville orke det. Er det ikke litt rart at det har gått bra? Det er egentlig er mirakel for oss alle tror jeg. Du har blitt mirakelet vårt.

Vi to, vi bestemte oss for å være sånne som spurtet i oppoverbakkene. Og jeg er så utrolig imponert over hvor sterk du har vært som har klart deg så bra. Noen ganger har det vært ubeskrivelig tungt, men alle sier at trening skal gjøre vondt hvis det skal ha noen virkning. Kanskje har de rett likevel.

To år. Og igjen kommer artiklene, historiene og diskusjonene. Har Norge glemt det? Har jeg vært der nok for deg? Har vi gått videre? Lagt det bak oss? For meg er det både bak meg og i meg fortsatt i alle fall. Noe inni meg har blitt sterkere, akkurat sånn som de sier og tid og sår og alt det der. Og vi har faktisk fått noe sammen, som vi ikke hadde før. Har du lagt merke til hvordan vi alle sammen snakker mye mer åpent om ting nå? Hvordan vi kjenner hverandres komfort-soner bedre, tør å utfordre hverandre mer, mens vi samtidig vet bedre hvor hverandres grenser går. Vi kan drikke vin uten å si noe, vi kan se på hverandre og vite når noe trengs, eller det kan være en tekstmelding. En tekstmelding uten noe egentlig innhold, kan være nok til å vite at nå, nå er det noe.

Jeg kjenner fortsatt at det går litt opp og ned med den "kulhetsgraden". Det skal mye mindre til nå før adrenalinet pumper sånn som den dagen for to år siden. Den uendelige hjelpeløsheten ved å ikke vite hva jeg kan gjøre. Noen ganger kan fortsatt et anrop jeg ikke får svar på være nok til at jeg er sikker på at noe har skjedd i den andre enden. Jeg må liksom gripe meg selv i armen og minne meg selv på at "Hallo, dette er antageligvis ingenting" men det er ikke alltid like lett, for en gang så var det jo noe. Noe skikkelig alvorlig galt, og jeg visste det. Uten å kunne gjøre noe... Innimellom tar jeg meg selv i å være så direkte med folk jeg er glad i, at jeg må unnskylde meg etterpå. Men hva skal jeg si? "Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har deg her skjønner du, så jeg vil bare komme til poenget med en gang...." 

Vi var så utrolig heldige som fikk beholde deg. Samtidig mistet vi, du, alle, så mange. Det har vært så mange ganger jeg bare har villet kaste meg på et fly og komme tilbake. Bare for å gi deg en klem. For å få en klem tilbake. Få bekreftelsen på at vi klarte oss. At du har det bra. Jeg tenker så mye på alle dem som ikke er her mer, og på deg som vet det så godt. Så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg kommet til et punkt hvor det er litt fint å tenke på det også. Det er ikke bare vondt lenger, men litt nostalgisk også å tenke på alle de flotte menneskene som en gang var blant oss. I dag er en sånn dag syntes jeg, en sånn dag som det ikke bare er lov, men til og med meningen at vi skal gjøre akkurat det; stoppe opp og tenke på alt det fine de fikk til mens de var her.

To år. Det kjentes ut som verden kom til å stoppe. Tiden stod bom stille den ettermiddagen, og likevel har vi kommet videre. Fire skritt bakover, et til siden, et til, noen stopp underveis bare for å puste litt... men til slutt... nå...? Nå tror jeg vi er på vei fremover.

____________

Hodet over vannet

12.august. Det er mindre enn en måned igjen. Mindre enn en måned til jeg er nødt til å være ferdig. Ferdig med masteroppgaven min. Den oppgaven som for øyeblikket virker så uendelig langt unna å bli ferdig om en måned, at jeg vurderer å bare flytte til en øde øy og ikke komme tilbake igjen. Det ville for så vidt løst mange andre bekymringer også, som det faktum at jeg sikkert har bidratt til å hugge en hel skog i prosessen med å skrive ut artikler, eller det at jeg jo egentlig ikke aner hva det siste året med skriving egentlig har ført til, etter at jeg i dag - igjen - leste en artikkel med et helt nytt perspektiv jeg var fullstendig enig i. Dessverre var det perspektiver spesielt uenig i det aller meste jeg har lest til nå. Som vanlig. På`n igjen. 

På den andre siden er det etter hvert en del ting jeg ikke bekymrer meg for lenger. Jeg er for eksempel ikke lenger i tvil om hvorvidt jeg er blitt avhengig av kaffe, etter at jeg tok meg selv i å vurdere å løpe til butikken 5 kilometer unna, for å kjøpe ny dose, heller enn å bare åpne en av pakkene i skuffen tre meter unna. Det kunne jo uansett være greit å få ut noe av den energien som hadde bygget seg opp fra de syv andre koppene jeg hadde drukket tidligere. Det er, helt ærlig, ganske sannsynlig at jeg må sendes på koffein-rehab når jeg har levert. Jeg er heller ikke bekymret for hvorvidt det er et behov for å vaske hyllene i kjøleskapet, siden jeg allerede har tatt meg av det to ganger de siste to ukene. For ikke å nevne at jeg ikke lenger trenger å lure på hvordan jeg skal bruke den første lønnen min, etter at jeg har satt opp verdens nydeligste budsjett i Excel, en helt nødvendig ting å ta seg av selvfølgelig, sånn... hva blir det? tre måneder før den lønna faktisk kommer inn på kontoen min. Det er godt å få gjort det liksom. 

Jeg har rett og slett blitt en handlingens kvinne denne våren og sommeren. Alt som ikke er master gjøres umiddelbart, og med den største selvfølgelighet. Jeg har perfeksjonert kunsten å lage egne knekkebrød, grovt brød, ostekake, kjøttboller... Og ja, det har faktisk skjedd flere ganger at jeg har fått en sånn "ut av meg sjæl opplevelse" hvor jeg virkelig har trodd at jeg satt og leste korrektur på oppgaven min, men i virkeligheten stod med en JIF-sprayflaske i hånden og vasket noe, eller leste noe utrolig spennende om... jeg vet ikke; effekten av å trene med bildekk hengende på slep? 

Redd meg nå. 

På en øde øy ville jeg dessuten vært i stand til å gå ut og nyte det uendelig fine været som helt sikkert ikke bare ville vært rett utenfor vinduet jeg sitter og ser ut av akkurat nå, men også der. Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på, da jeg søkte meg inn på en master hvor sommersemesteret er tiden hvor man skal skrive oppgave. Det kjennes ut som den minst gjennomtenkte avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv. Jo, takk, det kan hende jeg også skjønner at den sikkert ikke er det, men det kjennes sånn ut akkurat nå. For hver eneste gang jeg logger meg på Facebook, eller leser "nyt finværet nå" på forsiden av en eller annen nettavis, blir det litt vanskeligere å sitte her og tenke at jeg får mer igjen for å skrive, enn å legge meg ute i solen. 

Den fineste sommeren i manns minne og jeg sitter inne. Med dette kaoset her: 

  

12.august.

Det er ikke lenge igjen.
Måtte gudene, og uværet være med meg.




_____________