om å grue seg og sånt..

I morgen tidlig skal jeg gjennom det nærmeste jeg har vært major surgery så langt i mitt liv. Skal ikke knekke opp brystet, eller sette inn noen knær eller noe, men jeg må innrømme at jeg er relativt anspent når jeg sitter og skriver her nå.

Noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig har hatt det litt for godt i oppveksten min. Jeg har jo egentlig aldri hatt noen kjempe store moralske utfordringer, hatt alvorlige sykdommer i familien eller opplevd å ikke ha råd til mat. Det er rart hvor skjermet livet egentlig er, og hvordan jeg likevel har endt opp med så mange rare nykker og ting jeg engster meg for.

Da jeg var liten var jeg ikke redd for en ting i denne verden. Jeg fikk til det jeg ville og ingenting fikk vippet meg av pinnen. Nå er jeg redd for torden, tannlegen og til tider vekkerklokken. Ting som for mange i verden er luksuss. Herregud, så godt man har det når man i det hele tatt kan gå til tannlegen. Hvor heldig er jeg ikke egentlig når jeg kan ligge i min egen leilighet og være redd fordi det buldrer litt ute?

Men det hjelper ikke en millimeter å tenke at ting er verre andre steder, når det lever et lite dyr i magen som innimellom beveger seg litt opp i halsen. Et lite dyr som skriker at nå er det ikke lenge igjen før en settes på prøve og må være tøff for å gå inn en dør.

En dag skal jeg bli noe stort og være et forbilde- om ikke for hele verden, så i alle fall for en liten Gunnerud - og jeg håper ikke mine barn får større bekymringer enn høyst nødvendig. Men er det sånn at man aldri er helt bekymringsløs? Håper jeg en dag opplever en like lykkelig dag som 5 år og snøhule på gårdsplassen igjen.....