13 x 4 = 52

Det slo meg nettopp at det er lenge siden jeg har spilt kort nå. Spilt kort som i at jeg har holdt kortene i hånden, stokket om og delt dem ut til de andre menneskene som sitter rundt bordet. Jeg har vokst opp med kortspill, med en mamma som var opptatt av at man må lære at spill er spill, og en pappa som helst bare ville ha det hyggelig med alle mens vi satt der. Jeg har lært mye av begge.

Husker jeg spilte ”fem kort, siste stikk” med farfaren min. Uavhengig av hvilke kort man hadde på hånden, dreide egentlig hele spillet seg om hvem som klarte å vinne den siste runden. Jeg likte aldri det spillet, for jeg hadde det aldri gøy underveis. Jeg hater å tape, men så lenge jeg har det gøy frem til det skjer, går det som regel over ganske fort. Syntes jeg selv da. Man kan jo alltids spille en runde til.

Jeg spilte ”stress ”og ”krig” med brødrene mine i det uendelige. Det var mye action, man måtte følge med hele tiden, og alle andre gikk lei bortsett fra meg. Jeg digget det. Jeg digget utfordringene og det at man ikke kunne slappe av et sekund, fordi det kanskje skjedde noe viktig i mellomtiden.

Tror aldri jeg har vunnet en eneste runde i ”idiot” eller poker. Med to brødre rundt seg, får man mildt sagt høre det når man taper også, så jeg hatet de spillene da jeg var liten. Nå er det en fantastisk måte å bli kjent med nye mennesker på.  Det blir alltid diskusjoner, og man lærer raskt å kjenne de andre medspillerene. Man blir kjent med mennesker på en annen arena enn vanlig, men samtidig lærer man mye om hvordan de fungerer til daglig også. Jeg liker at man må tørre å satse, hvis man skal ha sjanse til å vinne, samtidig som mye allerede er gitt.

Alt i alt vet jeg egentlig ikke helt hvilket spill som er favorittspillet mitt, men det de spillene jeg liker best har til felles, er at de har med jokere alle sammen. At det kan dukke opp uforutsette ting, som kan gjøre at spillet endrer seg. De spillene hvor man legger uendelig mange planer, samtidig som man vet at det alltid er en risiko.

Jeg har lært mye av mamma og pappa gjennom å spille spill. Jeg vet at jeg ikke vinner hver gang. Ganske sjeldent egentlig, siden mye er opp til andre, og at de fleste seirene blir ganske likt fordelt mellom de som er med og spiller. Jeg har lært at det ikke nødvendigvis er de kortene man tror gjør at man vinner runden, som viser seg å føre en nettopp dit. I tillegg har jeg lært at jeg i alle fall ikke vinner hvis jeg sitter på siden og ser på, bare fordi jeg er redd for å tape.

Det viktigste jeg har lært er allikevel at jeg ikke er villig til å gi hva som helst for å vinne. Etter å ha spilt kortspill helt siden jeg var liten, har jeg lært at det å ha det hyggelig er mye viktigere enn å bli stående igjen som den eneste vinneren. Hvis det er det man risikerer, da vil jeg heller spille noe annet. Det er tross alt mange måter man kan få de kortene man har, til å strekke langt nok.

Ja, dette er sangen fra Relax-reklamen på TV, har den fullstendig på hjernen, så da tenkte jeg at alle som leser bloggen min kunne få det også. Omtenksomt, eller hva? Kyss mer!

"We don`t waste no precious time"
Adrian Lux - Teenage Crime


__________

Hvorfor man ikke bør få selvangivelsen tre måneder før pengene kommer...

Dersom noen har makt nok til å ta fra meg bankkortet, hadde dagen i dag vært en god anledning.....

_____________

Vårball og revy hos BI Bergen

I helgen har jeg altså vært i Bergen, en by jeg får mer og mer sansen for. Jeg digger de gamle bygningene, stemningen som var i byen i finværet og at det er så mange nye inntrykk hver eneste gang jeg kommer dit! Denne helgen hadde BI Bergen vårball, med årets revy som underholdning. Flere av oss i sentralstyret var på plass for å se, og godt var det - for de var utrolig flinke!

Revyen var fyllt med "NHH vs BI"vitser, imitasjoner, imponerende dansing og en del intern humor. Det er rart å se revyer i andre byer, for man skjønner fort hvilke ting alle andre forstår. Likevel er det tydelig at BI-humor er ganske lik overalt, den timen gikk kjempe fort!

Hud og Paradise Hotel-vinnere

Axel og Jonas på bildet til venstre var konferensierer gjennom hele kvelden.

De var kjempe flinke!

Håvard hjelper Nilsen å knytte slips på vorspiel

Ballet ble arrangert på Radison SAS BLU på bryggen i Bergen, og det var en herlig kveld. Vi ble fikk tapasbuffet, det var forholdsvis hyggelige priser i baren og blitzlys over alt. I løpet av kvelden begynte jeg å innse at det snart er et år siden vi ble valgt inn, og jeg skal virkelig passe på å få det meste ut av de siste månedene vi har sammen i sentralstyret. Vi har det utrolig gøy sammen,  I love theese guys! Og jeg selv om jeg er helt utslitt her jeg ligger på sofaen, kan jeg ikke se for meg at denne helgen kunne blitt bedre noe annet sted. 

God stemning!

____________

Solen skinner i Bergen!

BIS Sentralstyret er på plass i Bergen, og i anledningen fint vær og gode klær har Nilsen og jeg vært på Sight-seeing i Bergen by. For en fantastisk by dette er når solen skinner!

_________

Næringslivsdagen i Nydalen

En av de aller beste tingene med å være engasjert i BIS, er at jeg får se hvordan alle de andre BI-skolene har sine arrangementer. Rett før helgen var jeg på Næringslivsdagene i Nydalen - det samme arrangementet som vi hadde i Stavanger i februar - men med en målgruppe av studenter som kanskje var 100 ganger så stor. Foredragene ble holdt av blant annet Atle Brynestad, Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og Christian Ringnes.

Jeg var mektig imponert av det programmet allerede på forhånd, men da jeg gikk inn på BI og så alle de rosa ballongene, trodde jeg jeg skulle dø av misunnelse på de som går der. BI Nydalen er et imponerende bygg, og det så plutselig helt fantastisk ut der nå. Fy søren for en jobb det må ha vært å henge opp alle!

I løpet av dagene ble det også arrangert to debatter, der det ble debattert late studenter i den ene, mens den andre handlet om situasjonen i Japan. Jeg deltok på begge selvfølgelig, som den nerden jeg nå en gang er, og det var utrolig kjekt! Under den første debatten ble jeg til og med bedt om å stille spørsmål. Vet nå ikke helt hvor godt jeg rodde meg ut av akkurat det, men den timen den varte gikk i alle fall kjempe fort. Den timen debatten varte altså, ikke spørsmålet.

Japan-debatten ble sendt direkte på NRK, og ja mamma; jeg var på TV! Herlig! Bare som publikummer altså, men det var faktisk opp til flere som sendte melding og lurte på om det var meg. Snakker om 15 sekunder som kjendis, hæ? Neida, det var utrolig spennende å høre mer om hva som egentlig skjer der borte. Selv om jeg har slukt det jeg har funnet i avisene, var det veldig kjekt å høre hvordan både myndighetene og ulike hjelpeorganisasjoner egentlig ser på situasjonen. Det som skjer der borte er jo helt forferdelig, men samtidig er det så rart å sitte her i Norge å bare lese de sensasjonene nettavisene plukker opp. At de alltid blåser alle katastrofer opp til det ultimate, gjør at jeg nesten blir litt apatisk til det de skriver og de fæle bildene som vises.

Under begge disse debattene trakk arrangørene ut vinnere av en iPad. Jeg hadde ikke store forhåpningene i den trekningen kan du si, siden jeg ikke har vunnet noe mer i noe slikt enn 25 kroner på flaxlodd siden jeg var åtte. Så da de plutselig leste opp nummeret mitt under den andre debatten trodde jeg jeg skulle klappe sammen. Jeg har rett og slett blitt den stolte - fremtidige - eier av en iPad 2. Den må bare komme i butikken først. Snakker om å ordne seg rett før jeg skal avgårde og ta master. Jeg har ikke helt skjønt hva man bruker den til ennå, men jeg har alltid hatt likt at man kan laste ned pensumbøker på den og lese på kafe. Og at man kan se super intellektuell ut mens man leser nettaviser på flyplassen. Meg og Trygve Lund liksom.

I den glade lykkerus gikk turen videre til BI Kroa, eller Shnas som den heter i Nydalen. Der kostet alt man ville ha i baren 25 kroner, og av åpenbare grunner kommer det derfor ikke til å bli lagt ut bilder derfra. I tillegg til lykkerusen over at uflaksen min er over kjente jeg plutselig alle. God stemning!




Jeg har vunnet en iPad jeg rett og slett....
Noen som vil spille angry bird med meg?

______________

Stand up til å bli forbannet av

Denne uken går studentuken Ugå 2011 av stabelen her i Stavanger, og i den sammenhengen var det stand up show på Folken i går. Jeg hadde gledet meg som en unge i ukesvis, for den morsomte mannen jeg vet om i hele verden skulle komme. Nemlig Dagfinn Lyngbø. Dagfinn var like morsom som alltid han, og jeg holdt på å dø av latterkrampe flere ganger i løpet av showet hans. Grunnen til at jeg likevel er forbannet etter kvelden i går, er takket være en av de tre stand up komikerne som varmet opp for ham; Fred Kåre fra Jørpeland.

Jeg har aldri likt humor på andres vegne spesielt godt. Særlig ikke når de man ler av ikke kan forsvare seg. Greit, i noen tilfeller ler man jo av at noen snubler eller av at noen parodierer kjendiser på TV, men når man har humor på bekostning av noen som ikke er i rommet og kan forsvare seg, er man sjelden morsom i mine øyne. Særlig ikke når det handler om noen som er svakere enn en, og spesielt ikke når det går så langt som det gikk i går.

I går stod Fred Kåre fra Jørpeland på scenen på Folken og langet ut mot alkoholikere og unger med Downs syndrom. Han syntes det var kjempe morsomt at han hadde en teori om at grunnen til at mennesker får stygge dobbeltnavn er fordi foreldrene håper de kommer til å ta sitt eget liv raskere dersom de blir mobbet mer på skolen. Det var ganske stille i salen kan du si.

Jeg har ikke særlig store problemer med å si at dette ikke passer inn på noen scene på en stand up-kveld under studentuken. Kjente jeg fikk vondt langt inn i hjertebarken av å høre på ham, og til slutt måtte jeg bare gå ut av salen.Hadde vi levd i en annen tidsalder, hadde jeg gledelig deltatt i tomatkasting mot scenen. Hvordan kan det ha seg at ikke Folken og studentuken ha kvalitetssikret disse menneskene for sånt på forhånd? Gudene vet hvor mange mennesker som satt i den salen som enten har rare dobbeltnavn og ikke minst hvor mange som kjenner noen som tatt selvmord.

Det kommer ikke til å bli mange stand up show fra Fred Kåre fra Jørpeland jeg reiser for å se fremover i alle fall. Dagfinn derimot, han må bare komme oftere. Han var som vanlig genial.

Showet var utsolgt, men jeg vet ikke om Dagfinn likte oppvarmningen han fikk heller...

___________

Sånn en søndag kveld...

Det er lenge siden jeg har hatt tid til å sitte stille nå, og mens jeg sitter her nå, med et glass melk, en skoleoppgave og en mops med det som etter alt å dømme er kennelhoste, begynner det å synke inn over meg hva jeg egentlig har vært med på de siste ukene.

Herregud, jeg har vært på den andre siden av jorden og konkurrert med mennesker jeg aldri hadde trodd jeg kunne måle meg med. Jeg har kommet hjem igjen og forstått at jeg ikke er verdensmester likevel. Det er mye jeg ikke er verdensmester i, men i fare for å bli for drømmende: det er ting der ute et sted som bare jeg kan få til også. Det handler bare om å finne dem.

Nå i helgen deltok vi i KPMG case competition på Losby Gods utenfor Oslo. Vi vant ikke, men vi hadde det utrolig gøy. Vi fikk minglet masse, og enda en gang tror jeg faktisk jeg har knyttet kontakter jeg vil ha med meg en lang stund fremover - bare i løpet av tre døgn. Vi har festet, løst case, snakket om alt og ingenting, hørt på foredrag fra flere av lederne i KPMG Norge - og best av alt: vært på scavenger hunt med eventbyrået som skapte 71 grader Nord for mange år siden. Kjempe gøy!

Det var ikke mer enn to uker siden vi kom hjem fra Canada, og jeg tror vi alle egentlig er litt glade for at det var siste caset for våren nå. Mye annet skal ordnes denne våren også, så vi får heller se hvordan det blir når vi har fått hver våre fremtider sikret med hver våre bacheloroppgaver. Jeg er utrolig heldig dersom jeg får muligheten til å samarbeide med disse guttene igjen senere, og jeg tror vi alle kan tenke oss å jobbe med noe lignende fremover - enten i casesammenheng eller på jobb. Men akkurat nå, må vi nesten gå litt på skolen også.

Før KPMG konkurransen, skulle jeg en tur til Drammen på Næringslivsdagen ved BI Drammen også. Etter planen skulle jeg vært i Drammen ca klokken ti om morgenen på onsdag, men siden det var snøvær på Gardermoen, ble flyet to timer forsinket. Da vi endelig landet, fikk jeg skaffet meg en billett til flytoget, klar for å få med meg de siste tre timene med foredrag i alle fall. Vel, det var litt for mye å håpe på. Da jeg snudde meg rundt fra billettautomaten, ble jeg nemlig møtt av dette:

Absolutt alle togene var innstilt! 2 timer senere, og utallige sekunder stående i kø senere fikk jeg endelig plass på en flybuss til Oslo, og jeg rakk til slutt den siste halvtimen med foredrag i Drammen. Sorry guys... Nå har jeg i alle fall lært at jeg bør reise dagen før dersom det er avtaler jeg ikke har råd til å gå glipp av. Jeg håper jeg har lært det i alle fall.

  

Vel hjemme fra helgens drubuljer, kom jeg hjem til hus, kjæreste og hund. De så ut til å være i god behold, dersom man ikke regner forkjølelsen til mopsen da vel og merke. De som trodde det var ille med gutter som syntes synd på seg selv når de er syke - de kan umulig ha hatt en syk mops å ta hånd om. Det er en baby uten like! Ikke bare går han rundt med verdens største bambi øyne - han skal ligge i fanget til enhver tid - og hoster på all maten som kommer i nærheten. Han har tross alt fortjent å få den siden han er syk. Han er litt sånn som den nye leken hans fra Canada er, etter at de har kjent hverandre i to uker:

Denne gangen har ikke Mario ekstraliv...

___________

Mine nye retningslinjer for egen oppførsel

Fra nå av skal dette være mine 5 leveregler:

- tørre å ta flere sjanser

- ikke tenke så mye på hva andre tenker om det som føles riktig for meg

- være ærlig med meg selv og si nei dersom det er noe jeg ikke har lyst til

- holde av nok plass i kalenderen min til å være sammen med de jeg er glad i

- være 100% positiv til de tingene jeg sier ja til

_________

Mitt nye favorittsitat

 

______________

Slutten på Canada

Nå har jeg endelig fått satt meg ned i sofaen hjemme, etter 14 timers reise, 9 timers søvn og 8 timers forelesning og gruppearbeid. Det går litt i ett med en gang man kommer tilbake til hverdagen igjen. Vi har altså kommet oss hjem igjen nå, etter 10 relativt intense dager i Montreal. Vi er utrolig fornøyde med turen, men jeg kjenner jeg har savnet selskapet jeg har her i sofaen litt også. Så langt har jeg vel ikke helt forstått hva som har skjedd der borte, men jeg får prøve å sette det i system likevel.

Fredag morgen fikk vi utdelt siste del av casekonkurransen. Et case om hovedkonkurrenten til Tiffany`s i Canada. De selger altså diamanter, klokker og andre smykker for flere milliarder i året. Etter at finanskrisen slo Canada med storm, har de tapt en betydelig sum penger - og oppgaven vår ble å finne en måte å snu krisen fra trusler om å gå konkurs, til å finne en måte å ekspandere internasjonalt på. Kanskje til Norge til og med?

Vi tilbragte dermed de neste 24 timene sammen innelåst på hotellrommet, der vi ble veldig veldig godt kjent. Vi hadde aldri prøvd oss på et så omfattende case før - hallo, vi hadde aldri i våre villeste fantasier trodd at vi kom til å ha noen sjanse for å gjøre det så bra der borte - så da vi tok fatt på oppgaven skulle det vise seg å være ganske store utfordringer å ta tak i. Store nok til at vi sov ca 50 minutter hver det neste døgnet. 24 timer senere sto vi foran dommerpanelet og skulle presentere det vi hadde kommet frem til. Derfra var det vinn eller forsvinn. De sammenlagt beste 6 lagene de 24 lagene skulle kåres, og disse ville senere bli bedt om å fremføre foran styret av bedriften, alle nysgjerrige studenter fra skolen - og alle de andre deltagerne.

Etter fremføringen ble vi slukøret plassert inn i et rom sammen med alle de andre deltagerne. Det å presentere et case vi hadde lagt så mye krefter ned i var litt av en påkjenning - særlig foran dommere som avgjorde hvorvidt vi skulle bli blant topp seks eller ikke. Hvem har vel ikke lyst til å bli det, når man er så nærme? Vi ble sittende i det rommet i fire timer før resultatet ble lest opp. Og da erklærte de at vi kom til finalen! Det var helt sinnsykt - og ikke mer enn tretti minutter senere skulle vi plutselig frem på scenen som første lag ut. Foran mer enn 150 mennesker. Vi rakk så vidt å utveksle noen gledestårer og å hoppe i været før vi plutselig stod der med mikrofoner og utallige kameraer foran oss. Snakk om nerver!

De andre lagene i finalen var Singapore Management University, Univeristy of Hong Kong, University of Alberta, University of British Columbia og Carleton University. Siden vi var første laget på scenen, fikk vi se de andre lagene etterpå. Det tok ikke lang tid før vi forstod at vi nok ikke fikk noen pall-plassering, for flere av de andre lagene var utrolig flinke. Det var ganske tydelig at flere av disse lagene hadde trent på caseløsning tidligere kan man si. Så da resultatene ble offentliggjort på festen den kvelden leste de opp Alberta, UBC og Singapore MU som topp tre.Vi kom på delt fjerde med Hong Kong og CU og vi var kjempe fornøyde.

Middagen på kvelden endte i en kjempe fest, med amerikanske collegesanger, vin til langt opp over ørene våre og utveksling av alle mulige kontaktadresser. Mange av dem har allerede dukket opp på facebookprofilen min, og forhåpentligvis ser jeg flere av dem igjen senere også.

Imorgen tror jeg jeg må sette meg ned og google arabiske TV-kanaler. Da vi ventet på å presentere foran styret på lørdagen, ble jeg nemlig intervjuet. Har ikke akkurat fått sjekket det opp, men for alt jeg vet kan jeg ha fått mine 15 sekunder med kjendisstatus i Dubai nå. Snakker vi lunsj?

Vel hjemme igjen er det tilbake til hverdagen. Jeg skulle på forelesning i dag klokken tolv og tenkte naivt nok at jeg jo kom til å våkne av meg selv lenge før den tid. Hvem forsover seg til forelesning klokken tolv på dagen liksom. Vel, det gjør jeg. Til mitt forsvar var hodet mitt fortsatt halvveis i Canada, og der var klokken halv syv da jeg våknet. Best jeg kommer meg i seng i alle fall, slik at dette ikke fortsetter utover uken.

___________

The vikings are back

Du vet du har vært stengt inne i et rom med tre gutter for lenge når humoren din stort sett består av John Fredriksen sitater. Nå er til og med veggen på hotellrommet mitt prydet med teambuilding i form av plakater som denne:

Vi har det utrolig gøy her borte. Jeg har plutselig fått venner fra alle kanter av verden, og jeg kjenner at jeg har utrolig godt av å bli satt litt ut av den vanlige hverdagen og oppleve andre kulturer på kroppen. Når man er på byen med en gruppe kinesere, en gjeng finner, amerikanere og irer samtidig, må hodet kverne litt hardere enn vanlig for å holde tritt med språkene, talemåtene og de ulike tingene folk syntes er morsomt.

Likevel er det ganske fascinerende hvor mye jeg egentlig har til felles med mennesker som har vokst opp på den andre siden av jorden. Vi går jo aldri tom for ting å snakke om!

I går var vi på det største bryggeriet i Quebec: The John Molsom Brewery. Den mannen har jo navnet sitt på alt i denne byen! På bryggeriet var det fri bar, buffet og endelig kunne vi nyte baren som vi ville - siden vi har fri nå i dag. De hadde utrolig mye god øl der også, vi kunne velge mellom i alle fall 15 typer, og flere av dem var smakstilsatt slik at det smakte nesten som drinker man får på byen. Min nye favorittøl er herved lys øl med sitronsmak. Nesten som Corona med lime, bare enda litt lysere og med mindre ettersmak.

Så.. Konkurransen i går? I går møtte vi et lag fra Elon University i USA. Caset handlet om en kjent kleskjede i Canada som holder på å gå konkurs. Oppgaven var dermed å komme opp med en løsning som ville gjøre at butikkene tjente nok penger til å betale alle kreditorene innen juni, og samtidig hjelpe dem å reposisjonere seg slik at de kunne klare seg på lang sikt. I tillegg besto budsjettet for markedsføring i hele Canada av bare 100.000 dollar, noe som hadde vært lite selv i lille Norge. Et utrolig spennende oppgdrag! Vi lagde et skikkelig kult forslag med opplegg med bloggere og konkurranser inne i butikkene, og når vi kom ut følte vi oss som kongene på haugen. Det gikk kjempe bra! 

Juryen kjøpte ideen vår, og dermed var vi sikret enda en seier - et stort skritt nærmere en finaleplass på lørdag. Sykt eller hva? Når vi reiste hit håpet vi intenst at vi i alle fall ikke skulle komme på siste plass. Til nå har vi vunnet alt som har vært mulig. Det er en utrolig følelse å innse at man er flink i noe. For nå begynner vi virkelig å føle oss flinke. Jobben til Hege (coachen vår) har med andre ord blitt ganske forandret i løpet av de siste dagene. Fra å prøve å oppmuntre oss på søndag når vi satt og leste om de andre uovervinnelige deltagerne, må hun nå prøve å få oss litt ned på jorden igjen.

Men hallo: vi har vunnet over tre anerkjente handelshøyskoler fra to ulike kontinenter.

Det skal jo egentlig ikke gå an.

In action

Midt i gledesrusen i går begynte vi å forberede oss på den neste utfordringen vi skal få. I morgen tidlig får vi nemlig utdelt et case vi har 24 timer på å løse. På forhånd fikk vi beskjed om at alle hjelpemidler var tillatt, og at vi fritt kunne kontakte alle vi ønsket å få hjelp fra underveis. Caset skulle være så likt virkeligheten som mulig, og derfor var også det å kontakte andre tillatt. Flere av lagene gikkd derfor igang med å engasjere medelevene hjemme. Vi laget en gruppe på facebook i går, som i løpet av kvelden fikk over 200 medlemmer som sa seg villige til å hjelpe oss med research underveis.

At det skulle bli så mange tilhengere ante ingen av oss. Det gjorde heller ikke arrangørene, som nok innså at det på mange måter var hele skoler som deltok i stedet for de fire deltagerne på hvert lag. Derfor bestemte de seg for å endre reglene av caset.

Gruppen må legges ned, og kontakt med omverdenen er strengt forbud mellom klokken ni i morgen og lørdag. Det blir litt av en utfordring! Heldigvis er Thomas, Georg og Mats antageligvis de beste lagkameratene jeg kan få, så jeg tror nok vi skal komme oss gjennom det likevel.

Det blir spennende å se hva resultatet av caset vårt blir, i forhold til de Asiatiske maskinene vi konkurrerer mot. Vi har aldri løst et så stort case før, så vi er veldig spente på hvordan det egentlig blir. I tillegg til innsamling av informasjon til caset, blir det derfor en del ordning med anskaffelse av mat, kaffe og sinnsro etter 24 timer låst inne på 30 kvadratmeter. Synd det ikke er lov å kommunisere, ellers skulle dere fått sett det på live TV - snakker om realityserie!

Ønsk oss lykke til!

Rescent news - Canada #2

Dag to er overstått, men før jeg legger meg kommer en liten oppdatering på hvordan det har gått i dag. Vi kom nettopp hjem fra cocktailer og et fantastisk akrobatshow litt utenfor Montreal. Showet var utrolig imponerende, men etterhvert begynte jeg å kjenne at klokken faktisk er fire om natten hjemme nå. Vet ikke om jeg kan skylde på jetlag, mangel på søvn eller bare all spenningen - til sammen blir jo det en passe god miks av forklaringer på hvorfor jeg er helt utkjørt nå.

Vi er forsidesak på nettsidene til konkurransen for øyeblikket

Så hva har skjedd i konkurransen i dag? Vel, i dag møtte vi National University of Singapore - et av de lagene vi har vært aller mest spente på å møte. De er jo kjent for å være maskiner, og vi så dem presentere på mandag. Vi var med andre ord ganske sikre på at dagen i dag gjalt det bare å holde seg flytende, siden de jo har trent på dette i årevis på forhånd.  

Caset handlet om et firma som ønsket å reposisjonere seg i et marked som allerede var overfylt med konkurrenter, uten at markedet viste tegn til videre vekst. Et skikkelig markedsføringscase med andre ord, så jeg hadde litt av hvert å sette fingrene i. Guttene fikk en del å gjøre de også, i og med at mye av deres jobb måtte fylles inn med "myke verdier og kreativ langsiktighet".

Femten minutter før tiden gikk ut hang plutselig PCen vi brukte seg opp. Vi hadde lagret ca ti minutter før, så vi mistet ikke så mye, men en del av de aller siste forandringene våre ble ikke med. Foilene var ikke dårlige likevel, men du vet den følelsen du får rett før du skal prestere noe, og du ombestemmer deg og gjør noe annet i stedet? Vel, alle de tingene vi gjorde om ble borte. Så da var det bare å stå der og late som om vi var superfornøyde med det vi hadde, prøve å holde pokerfjeset på og å vise hva vi hadde å komme med.

Det virket som om presentasjonen varte en evighet. Rekkefølgen på foilene var ikke som planlagt, og de engelske glosene ble værende igjen i det rommet vi forberedte oss. Da vi gikk ut etter presentasjonen, var vi ikke spesielt høye i hatten noen av oss.

Hege stakkars, som alltid er positiv og prøver å få oss til å se fremover hadde litt av en jobb med oss de 45 minuttene det tok fra vi var ferdige, til vi fikk vite resultatet. Og på et eller annet magisk vis slo vi Singapore med et hårstrås lengde. (!!) Jeg har aldri blitt så satt ut i mitt liv, som da jeg innså at vi hadde vunnet igjen. Over de som var de store heltene våre på forhånd. Det skal egentlig ikke være mulig.

Vi er vel egentlig litt satt ut ennå, men det er fortsatt flere case å løse før vi vet hvordan det går. Allerede har vi jo kommet mye lenger enn vi trodde vi kunne på forhånd, og vi har lært utrolig mye. Spesielt må vi nok jobbe med å psyke hverandre opp når verden faller litt sammen.

Godt vi har noen case til å prøve oss på!

__________



So far in Canada

Siden vi landet i Montreal på fredag, har tingene gått ganske i ett. Nå har jeg akkurat kommet på rommet etter den første av i alt fire runder med konkurranser. Så langt har tiden gått med til å bli kjent med det området av Montreal vi bor i (hovedgaten når det kommer til shopping i denne byen), sosiale aktiviteter (byturer, restuaranter og diverse cocktailing) med de andre deltagerne og til å takle en viss jetlag - som tross alt kunne vært verre. Livet er med andre ord helt overkommelig her borte.

I går ble de 24 lagene som deltar i konkurransen delt inn i seks ulike divisjoner. Vi ble altså satt inn i en divisjon med tre andre lag, og det er lagene i denne divisjonen vi skal konkurrere mot de neste fem dagene. Vi blir med andre ord målt opp mot et lag fra NSU - Singapore, et fra Elon (USA) og et lag Charlottetown(Canada).

Disse er konkurrentene våre i tre case som løses i løpet av tre ulike dager, uten hjelpemidler og til slutt i et case vi skal løse på 24 timer der alt er lov. Hver dag kåres vinnere av casene, der alle lagene får poeng. Vi får vite hvilket lag som vinner, men ikke hvor mange poeng hvert lag får før alt er over. Det betyr at selv om man får vite hvilken plassering man får, aner man ikke hvor likt man ligger an i forhold til de andre lagene.

Dette er de andre skolene som deltar:

Til slutt kåres en vinner internt i de seks ulike divisjonene - ut fra hvor mange poeng man har sammenlagt fra alle de ulike casene. Disse seks lagene skal til en finale, der disse skal presentere løsningen de laget på det siste caset foran hele styret i den aktuelle bedriften. Det blir ganske spennende å se hvem det blir! Imens kan vi bla frem og tilbake i brosjyrene og lage våre egne teorier på nettopp dette, vi har nemlig fått en full oversikt. Dette er oss:

Og dette er Thomas en gang til,
sammen med laget han snek seg inn på, i tilfelle vi ikke klarte oss så bra...

Caset vi løste i dag handlet om en matvarekjede som ønsket å opprettholde markedsandelene sine, selv om Wal-Mart nå skal entre Montreal og Quebec. Det kule med caset var at dette faktisk kommer til å skje om fire måneder, og en av lederne i selvskapet satt i juryen mens vi fortalte hva vi mente var den beste strategien.

Etter å ha presentert løsningen i 20 minutter, hadde juryen ti minutter til å stille oss spørsmål. Meningen med spørsmålsrunden er at juryen skal klare å finne hull i undersøkelsene våre, så det er om å gjøre å holde tunga rett i munnen - og å holde pokerfjeset.

En litt sliten gjeng, rett etter at vi har presentert.

Vi ante ingenting om hva vi egentlig skulle til å møte her. Vi har hørt rykter om lagene som deltar fra Singapore og Kina, men aldri egentlig sett noen andre presentere, så vi var veldig spente. Etter at vi presenterte fikk vi tibakemeldinger fra juryen - som tross alt var ganske positive.

Vi hadde hatt litt vanskelig for å forstå de ulike konkurrentene i markedet, men det syntes jeg ikke er så rart da, med tanke på at vi ikke kjenner de Canadiske kjedene noe særlig. Det synter nok dommerne også, for da vi ble sendt inn igjen neste gang fikk vi verdens beste beskjed: Vi vant caseløsningen etter dag 1!!!

Så ja, så langt er livet fullstendig overkommelig i Montreal. Nå skal vi ut og spise med de andre lagene, så jeg må kaste av med dressen og få på meg noen nye filler. Lykke ønsker til i morgen taes imot med takk! Jeg kjenner på nervene at det kan komme godt med.

__________

Herlige Næringslivsdagen

I dag ble Næringslivsdagen ved BI Stavanger arrangert, og før jeg sier noe annet, må jeg få si at dette var en braksuksess! Det er lenge siden jeg har sett så mange mennesker på skolen, ledd så mye - og blitt så inspirert på en og samme dag. Formålet med dagen er at studentene på BI skal få en smakebit på hva næringslivet i Stavanger har å by på - i en setting der man har det kjekt og får muligheten til å bli kjent med aktørene der ute.

Dagen blir arrangert av studentene som går på BI - gjennom næringslivskomiteen - og jeg kjente jeg ble utrolig stolt av å være student ved BI Stavanger i dag. Dette er noe av det NLD Stavanger inneholdt i år:

Kjempe mange spennende bedrifter - alle på jakt etter nye arbeidstakere. Det passet jo meg perfekt, siden jeg blir ferdig med bacheloren nå denne våren. Forhåpentligvis.

Noen av bedriftene som holdt stand var Ernst and Young, DnB Nor, Optium, Subsea7, Eiendomsmegler1 og GE Money Bank. Og det var bare noen av dem! Til sammen må det ha vært over 20 ulike stands inne i aulaen på BI.

Mange, mange engasjerte og spente studenter! Selv stod jeg på stand for BIS Sentralstyret, sammen med Stian og Kristoffer. Landsmøtet er jo om to måneder, og BIS har nå landstournè for å rekruttere neste års styre.

Kjempe flinke og interessante foredragsholdere: blant annet dem en fra ledelsen i Accenture, lederen av Rogaland Eiendomsmeglerforening, styrelederen i Acta, Jan Fredrik Karlsen og gründeren bak JustMoosing

Og kanskje det aller beste: en helt fantastisk konferensier!

Konferensieren var som du kanskje ser på bildet: Håvard Lilleheie. En mann jeg kommer til å anbefale til et hvert seminar og arrangement fra nå av. Han var kjempe morsom, og hadde tydeligvis gjort en grundig research av alle som skulle frem og snakke. Kjempe flink!

I tillegg kom han rett fra gårdsdagens innspilling av Manshow, med en hårfarge fra helvete. Det visste han, og han var forberedet på å shave hele manken før NLD var over. Derfor fikk flere og flere studenter lov å barbere en stripe av den stadig mer synlige skallen hans, mens de filmet til neste TV2-sending. Jeg fikk også prøve - så det er ikke umulig at det dukker opp et lysglimt av meg på Manshow denne uken! Må nesten få noen til å ta det opp, siden jeg jo reiser i morgen tidlig.

  

Alt i alt var altså arrangementet en kjempesuksess, det satt standarden for hva vi skal klare på BI fremover for å si det sånn. Ingen annen vei enn fremover nå! Vi er tross alt morgendagens ledere, er vi ikke?


__________

Forberedelser, forberedelser, forberedelser...

Nå er det to dager til vi skal sette oss på flyet mot Montreal, og det er utrolig mye som skjer. Vi har løst og presentert utallige case, vi har fått presentasjonsteknikkurs, vi har brukt utallige timer og blitt intervjuet av det som etterhvert har blitt en del journalister også. Det er utrolig spennende alt som skjer nå, men jeg merker det skal bli deilig å bare komme dit, og å komme i gang.

Vi har fått så mange innspill, og alle har sine meninger om hvordan disse casene kan bli løst best. Alt man vet er feil, og alle mener forskjellige ting. Det er nesten så jeg ikke husker hva jeg syntes var best selv lenger en gang. Heldigvis er de som tipser og råder oss plukket ut nettopp fordi de vet hva de snakker om, og de resultatene vi produserer nå, er ganske mye mer avanserte enn de var i begynnelsen.

I dag er vi på forsiden av Jobb og Utdanning i Stavanger Aftenblad. Gjett om det skal skrives hjem om dette. Hvis du er interessert, kan du finne en  kortversjon av artikkelen her.

I går fikk vi det endelige programmet også, så nå skal det ikke være noe tvil om hvor vi skal befinne oss et eneste sekund mens vi er i Montreal. Vi reiser jo nå på fredag, så vi har en ekstra dag i Montreal til å kvitte oss med det verste jet-laget, før de andre deltagerne kommer. Er vi heldige, rekker vi til og med å se litt av byen på lørdagen også.

Godt er det - for det blir ikke mye tid til sight-seeing underveis. Ikke shopping heller. Det siste der kan jeg visst bare innfinne meg med at det uansett ikke kan bli noe særlig av, ettersom vi har fått en ganske strict liste over antrekk til de ulike eventene i løpet av uken. I tillegg til disse plaggene, er det jo i tillegg klær til fem presentasjoner, og klær til å gå i utenom disse arrangementene - som jo virker helt vilt. Alt sammen skal da altså pakkes ned i en eneste koffert, som ikke kan veie mer enn 23 kilo. Høres det ikke så ille ut?

Vel, her er et lite utdrag av det vi får være med på i løpet av uken, listen er egentlig på nesten syv sider:

Jada, her skal det altså pakkes til ti ulike antrekk i offentlige settinger. I en koffert?? Det kan trygt sies at jeg tar alle pakketips imot med takk.

Mer om konkurransen kan du lese her

____________

Den nye BI-reklamen

Syntes faktisk den nye BI-filmen er utrolig bra. Sangen er Do The Stomp av The Snowdroppers. Ikke forbli en junior!



Så gjenstår det å se nå da, om det holder for å få meg videre i riktig retning.
I`ve been working hard...



_____________

Dagens visdomsord

Sitat: Beates facebookstatus i går
Opprinnelse: ukjent

________________