Det kan visst virke litt som om jeg bare reiser rundt og oppdager India ut fra de siste innleggene på bloggen, så jeg tenkte det var på tiden med en liten oppdatering fra skolefronten her. Det er en grunn til at jeg ikke blogger så mye om den delen da, og det er fordi det rett og slett er ganske heftig, det er alt det andre vi finner på som gjør at det å være i India er kjekt.
Nå er det mindre enn en måned igjen av skoleåret i her, så innspurten er virkelig igang. Vi hadde de siste 11 timers forelesningene denne uken, så nå er det bare innleveringer og eksamener igjen før det er over. Jeg kjenner at det skal bli utrolig deilig å bli ferdig. Ikke at jeg ikke kommer til å savne alt sammen, jeg har blitt ubeskrivelig glad i både menneskene her og i landet (særlig været, det regner seriøst aldri), men det er måte på hvor mange 13 timers dager med undervisning jeg kan holde ut. Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til faste rammer, der bussen faktisk går i løpet av den timen det blir påstått at den skal gå, og hvor eksamensresultatene kommer ut tre uker etter innlevering.
Denne uken - fire måneder etter at vi leverte - fikk jeg vite resultatene fra forrige semester. Og jeg har for første gang i mitt liv strøket på en eksamen. Eller, jeg strøk på to eksamener. Den ene var jeg egentlig veldig klar over at jeg lå tynt an i, den andre smalt rett i ansiktet på meg da jeg så resultatet i. Jeg strøk i et av favorittfagene mine. Stort sett pleier jeg å være ganske stolt av at jeg er så sterk og flink til å ta utfordringer på strak arm og alt det der, men fy søren for et nederlag det kjentes ut som å oppdage det. Jeg gikk rett fra "verdensmester i studieteknikk" modus, til et mer nøkternt "hva er egentlig meningen med livet mitt" i løpet av et halvt sekund.
Da kan det være ganske ganske heftig å være student så langt hjemmefra. Særlig når man er den eneste. For absolutt alle de som bor i gangen min er vant til dette skolesystemet, de kan det utenat og står med glans. Og indere som de er diskuterer de oppturer og nedturer høylytt og alle vet alltid alt om hva som har skjedd deg lenge før du har fortalt det til noen. Med 1500 mennesker som deler alt, er en god dag utrolig god, for det er 1500 mennesker som er glade på dine vegne. Men... På en dårlig dag kjennes det egentlig litt mer ut som om det er 1500 mennesker som er overalt og dukker opp hvor enn du går. Det er helt umulig å finne et sted å være alene. Og jeg trenger å være alene innimellom, eller i alle fall bare med noen få mennesker som forstår hvordan det er. Heldigvis har jeg blitt voksen og selvstendig nå, så i stedet for å reise hjem og spise sjokoladeis foran TVen - sjekket jeg inn på hotell, der jeg la meg ned i et badekar og drakk hvitvin. Jeg følte meg mer melodramatisk enn damene i frustrerte fruer, men det fungerte.
Jeg er tilbake i India-modus. Tilbake og litt sterkere enn før; klarer å snakke åpent om hvor kjipt det var å stryke, og å be om hjelp fra de som har noe å bidra med, heller enn å kjenne meg klein og lete etter første mulighet til å stikke av fra enda en samtale om "hvordan kunne du stryke, du virker jo så..." Innleveringer leveres i raskt tempo nå, og akkurat nå går det etikk. Temaene er etisk markedsføring av forbruksvarer til slumbefolkningen i Mumbai, og analyse av bedrifter som driver strategisk rekruttering. Det er kjempe spennende å ha etikk i India, de har jo et helt annet utgangspunkt enn oss.
Jeg gikk for eksempel og diskuterte det enorme nivået av "kreativt samarbeid" under eksamnene her, hvor jeg endte opp med beskjeden om at jeg var en idiot fordi jeg velger å studere selv, heller enn å stille på eksamen og få svarene fra sidemannen. Da hjelper det lite å argumentere for at det er det eneste moralsk riktige, når alle andre rundt meg bestod eksamen, og jeg strøk. Til slutt er det bare å innse at vi kanskje ikke blir enige, og heller snakke om noe annet. Uansett er det interessant å diskutere det en stund, for jeg får jo muligheten til å forstå hvorfor de handler annerledes enn meg, heller enn å bare bestemme meg for at alt de gjør annerledes enn meg er feil - stort sett har de jo helt andre grunner til å ha endt opp med sine standpunkt enn det jeg tror når vi begynner.
Jeg har også presentert min siste case-studie her i India. Jeg aner ikke hvor mange presentasjoner og fremføringer jeg har hatt her, men denne uken hadde vi altså den siste. Vi bestod med glans. Etter å ha presentert på skolen i Norge, der det stort sett handlet om forståelse, presentasjonsteknikk og helhet, for så å ha vært i Tyskland, der det handlet om perfeksjonisme til siste fingerspiss, til så å være i India, der det hele handler om å arbeide så raskt som mulig og bare bli ferdig - kjenner jeg veldig på hvor mye jeg har forandret meg som person.
Jeg stoler mer på at de rundt meg vet hva de driver med nå. Jeg har mer tålmodighet til å ta et steg tilbake og se hva de rundt meg har å komme med, fordi jeg har innsett at forventningene og kravene kan være så ulike på forskjellige steder. Hjemme i Norge var jeg alltid veldig bestemt på at jeg visste hva som var bra, mens jeg nå begynner å innse hvor mange versjoner "bra" kan komme i. Det er fortsatt litt utenfor komfort-sonen min å godta noen andres forslag til fordel for mine egne, men det er innmari gøy også, når jeg ser på resultatene og skjønner at det ble bedre enn jeg ville klart alene.
Herremann, det nærmer seg slutten av livet i India. Jeg tror ikke jeg helt har innsett det, før jeg begynte å skrive dette nå. Det er tungt, men lærerikt og kjekt å være i India. Etter å ha vært her en stund, vet jeg helt ærlig ikke om jeg tør å komme med noen generell anbefaling om at alle burde studere et år i India - for det er heftig. Men det å leve i et land som fungerer så annerledes enn hjemme, det er noe alle kan ha nytte av.
India har et annet klima enn hjemme, det lukter annerledes her, folk har helt andre verdier enn meg, de prioriterer annerledes, takler nederlag på en annen måte, de feirer mer, de skriver annerledes, rydder annerledes, dusjer og går på do på en annen måte, pusser tennene på andre tidspunkt enn meg, de spiser annen mat enn meg, drikker varmt vann når det er 38 grader ute, kler seg annerledes og trener på en annen måte. Det er noe å oppleve og lære for enhver som kommer hit.
Nå er det mindre enn en måned igjen av skoleåret i her, så innspurten er virkelig igang. Vi hadde de siste 11 timers forelesningene denne uken, så nå er det bare innleveringer og eksamener igjen før det er over. Jeg kjenner at det skal bli utrolig deilig å bli ferdig. Ikke at jeg ikke kommer til å savne alt sammen, jeg har blitt ubeskrivelig glad i både menneskene her og i landet (særlig været, det regner seriøst aldri), men det er måte på hvor mange 13 timers dager med undervisning jeg kan holde ut. Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til faste rammer, der bussen faktisk går i løpet av den timen det blir påstått at den skal gå, og hvor eksamensresultatene kommer ut tre uker etter innlevering.
Denne uken - fire måneder etter at vi leverte - fikk jeg vite resultatene fra forrige semester. Og jeg har for første gang i mitt liv strøket på en eksamen. Eller, jeg strøk på to eksamener. Den ene var jeg egentlig veldig klar over at jeg lå tynt an i, den andre smalt rett i ansiktet på meg da jeg så resultatet i. Jeg strøk i et av favorittfagene mine. Stort sett pleier jeg å være ganske stolt av at jeg er så sterk og flink til å ta utfordringer på strak arm og alt det der, men fy søren for et nederlag det kjentes ut som å oppdage det. Jeg gikk rett fra "verdensmester i studieteknikk" modus, til et mer nøkternt "hva er egentlig meningen med livet mitt" i løpet av et halvt sekund.
Da kan det være ganske ganske heftig å være student så langt hjemmefra. Særlig når man er den eneste. For absolutt alle de som bor i gangen min er vant til dette skolesystemet, de kan det utenat og står med glans. Og indere som de er diskuterer de oppturer og nedturer høylytt og alle vet alltid alt om hva som har skjedd deg lenge før du har fortalt det til noen. Med 1500 mennesker som deler alt, er en god dag utrolig god, for det er 1500 mennesker som er glade på dine vegne. Men... På en dårlig dag kjennes det egentlig litt mer ut som om det er 1500 mennesker som er overalt og dukker opp hvor enn du går. Det er helt umulig å finne et sted å være alene. Og jeg trenger å være alene innimellom, eller i alle fall bare med noen få mennesker som forstår hvordan det er. Heldigvis har jeg blitt voksen og selvstendig nå, så i stedet for å reise hjem og spise sjokoladeis foran TVen - sjekket jeg inn på hotell, der jeg la meg ned i et badekar og drakk hvitvin. Jeg følte meg mer melodramatisk enn damene i frustrerte fruer, men det fungerte.
Jeg er tilbake i India-modus. Tilbake og litt sterkere enn før; klarer å snakke åpent om hvor kjipt det var å stryke, og å be om hjelp fra de som har noe å bidra med, heller enn å kjenne meg klein og lete etter første mulighet til å stikke av fra enda en samtale om "hvordan kunne du stryke, du virker jo så..." Innleveringer leveres i raskt tempo nå, og akkurat nå går det etikk. Temaene er etisk markedsføring av forbruksvarer til slumbefolkningen i Mumbai, og analyse av bedrifter som driver strategisk rekruttering. Det er kjempe spennende å ha etikk i India, de har jo et helt annet utgangspunkt enn oss.
Jeg gikk for eksempel og diskuterte det enorme nivået av "kreativt samarbeid" under eksamnene her, hvor jeg endte opp med beskjeden om at jeg var en idiot fordi jeg velger å studere selv, heller enn å stille på eksamen og få svarene fra sidemannen. Da hjelper det lite å argumentere for at det er det eneste moralsk riktige, når alle andre rundt meg bestod eksamen, og jeg strøk. Til slutt er det bare å innse at vi kanskje ikke blir enige, og heller snakke om noe annet. Uansett er det interessant å diskutere det en stund, for jeg får jo muligheten til å forstå hvorfor de handler annerledes enn meg, heller enn å bare bestemme meg for at alt de gjør annerledes enn meg er feil - stort sett har de jo helt andre grunner til å ha endt opp med sine standpunkt enn det jeg tror når vi begynner.
Jeg har også presentert min siste case-studie her i India. Jeg aner ikke hvor mange presentasjoner og fremføringer jeg har hatt her, men denne uken hadde vi altså den siste. Vi bestod med glans. Etter å ha presentert på skolen i Norge, der det stort sett handlet om forståelse, presentasjonsteknikk og helhet, for så å ha vært i Tyskland, der det handlet om perfeksjonisme til siste fingerspiss, til så å være i India, der det hele handler om å arbeide så raskt som mulig og bare bli ferdig - kjenner jeg veldig på hvor mye jeg har forandret meg som person.
Jeg stoler mer på at de rundt meg vet hva de driver med nå. Jeg har mer tålmodighet til å ta et steg tilbake og se hva de rundt meg har å komme med, fordi jeg har innsett at forventningene og kravene kan være så ulike på forskjellige steder. Hjemme i Norge var jeg alltid veldig bestemt på at jeg visste hva som var bra, mens jeg nå begynner å innse hvor mange versjoner "bra" kan komme i. Det er fortsatt litt utenfor komfort-sonen min å godta noen andres forslag til fordel for mine egne, men det er innmari gøy også, når jeg ser på resultatene og skjønner at det ble bedre enn jeg ville klart alene.
En av klassekameratene mine, Akash og meg etter siste presentasjon. Slitne, men fornøyde
Herremann, det nærmer seg slutten av livet i India. Jeg tror ikke jeg helt har innsett det, før jeg begynte å skrive dette nå. Det er tungt, men lærerikt og kjekt å være i India. Etter å ha vært her en stund, vet jeg helt ærlig ikke om jeg tør å komme med noen generell anbefaling om at alle burde studere et år i India - for det er heftig. Men det å leve i et land som fungerer så annerledes enn hjemme, det er noe alle kan ha nytte av.
India har et annet klima enn hjemme, det lukter annerledes her, folk har helt andre verdier enn meg, de prioriterer annerledes, takler nederlag på en annen måte, de feirer mer, de skriver annerledes, rydder annerledes, dusjer og går på do på en annen måte, pusser tennene på andre tidspunkt enn meg, de spiser annen mat enn meg, drikker varmt vann når det er 38 grader ute, kler seg annerledes og trener på en annen måte. Det er noe å oppleve og lære for enhver som kommer hit.
Romvenninnene mine, Radhika og Aishwarya og meg
No comments:
Post a Comment