8 gode bøker fra India

Noe av det beste jeg vet når jeg er stressa, er å sette meg ned med et ullteppe og en god bok. Likevel blir jeg alltid frustrert når jeg er halvveis i boken og ikke har fått noe ut av den. Derfor pleier jeg å lese bøker som noen jeg liker godt har anbefalt meg. På den måten tenker jeg at jeg øker sannsynligheten for at jeg liker bøkene jeg åpner også, samtidig som jeg får helt ny input til hva det kan være verdt å lese. Derfor tenkte jeg å komme med noen anbefalinger til bøker du kanskje / kanskje ikke har hørt om før, til noe jeg jo har vært så heldig å lære litt om etterhvert; indisk litteratur. Vær så god, her kommer min uferdige liste om:


  Gode bøker man kan lære litt om India fra:

_________________________

God of Small Things fikk jeg anbefalt flere år før jeg flyttet til India, og selv om den er utrolig trist og tragisk gir den et fantastisk innblikk i livet som fattig i Sør-India. Denne boken er kanskje den jeg vil anbefale aller først for alle som vil oppholde seg i India over lenger tid. 

Boken handler om en familie som forsøker alt for å holde famileæren ved like, noe som jo selvfølgelig gjør ting enda verre for hvert steg de tar. Boken gir også en liten smak av hvor sterkt kastesytemet i India står, eller i alle fall har stått, noe som gjør at boken har lagt igjen et inntrykk hos alle jeg kjenner som har lest den. Et definitivt must for de som liker realismen, men det er ikke akkurat noen happy ending, for dem som liker sånt.

_________________________

The White Tiger er en av de morsomste indiske bøkene jeg har lest. Den har vunnet priser for måten den beskriver kastesystemet i India, og jeg er enig - man lærer faktisk ganske mye om dette uten å måtte konsentrere seg veldig. Den er rett og slett deilig å ha liggende ved sengen.

Boken handler om en mann som hele livet drømmer om et bedre liv, og hvordan han sakte, men likevel usikkert jobber seg mot dette, på tross av alle problemene han møter underveis. Med en litt indisk holdning om at det som skjer, det skjer, får han et innblikk i hvordan de rike lever og tråkker på dem rundt seg, noe som etterhvert gjør det uimotståelig for ham å ikke la seg friste. The White Tiger ble jeg anbefalt å lese av onkelen min før jeg reiste, og som med alt han anbefaler er også denne noe som underholder og legger igjen et inntrykk. Hvorvidt historien ender godt, avhenger av akkurat hvem du spør.

_________________________

Life of Pi er en helt fantastisk bok, uavhengig av om man leser den for å lære om India, eller bare fordi man vil lese en bok man vil vite er bra før man begynner. Boken er hverken skrevet i India eller av noen inder, men historien begynner i Sør-India og veldig veldig mye av det som skjer underveis forklares med hovedpersonens indiske verdier. 

Man får med andre ord lært litt om hvordan indere tenker, nesten helt gratis. Som med så mange andre "book turned movie"s er denne boken enda bedre enn filmen, men du bør kanskje ha et opphold på noen måneder før du angriper den, dersom du allerede har sett den. For, ja, den er veldig annerledes. Boken handler om en ung indisk gutt som skal flytte fra India for å søke et bedre liv med familien sin. Underveis forliser skipet og Pi blir isolert på en livbåt med en tiger i månedsvis. Herlig urealistisk, med plass til masse fantasi underveis. 

_________________________

Midnights Children ble jeg anbefalt av en i klassen som en bok jeg burde lese hvis jeg "ville forstå en ting eller to om oss" - og det inderne selv har et skikkelig elsk/hat forhold til den. Det tror jeg kanskje jeg har også, men antageligvis av andre grunner enn dem.


Boken handler om en ung gutt som blir født samme natt som India blir erklært uavhengig, og ved å lese denne boken får man forklart utrolig mange betydningsfulle historiske øyeblikk i India. Det er jo ganske spennende å lære slikt uten å måtte sette seg ned med en ren historiebok. Boken er både morsom, spennende og godt skrevet. Likevel syntes i alle fall jeg at Salman Rushdie bruker unødvendig mye tid på å komme til poenget. Jeg tror at dersom du leser den for å forstå litt mer om indisk historie og tankegang, får du en del ut av den, men som ren underholdning kan den bli litt for langtekkelig.

_________________________

I too had a love story er favorittboken til romvenninnen min i India. Med god grunn. Dette er en nydelig bok med en tragisk historie, basert på - åh, ja! Kjærligheten og hvor trist utfallet kan bli. En skikkelig "er det verdt det eller er det ikke, å blottlegge følelsene sine" bok. 

Kanskje ikke så mye å lære om India, men det er lett å forstå hvorfor den legger seg tett inn på hjertet til noen. Pass på at dersom du kjøper boken, bør den være oversatt i Europa, ellers er faktisk mye av den skrevet på Hindi, et språk som er vakrere dersom man skjønner hva som står der.   

_________________________

Shantaram kom som en storm over verden for noen år siden, og har du ikke lest den ennå, burde du virkelig lure på hva du har holdt på med. Ikke bare er boken skrevet utrolig bra, men den har lurt veldig mange av vennene mine til å ta turen til Mumbai. Det er jo selvsagt grunnen til at jeg syntes alle bør lese den nå, slik at jeg kan bli med de som reiser.

Shantaram handler om en tidligere narkoman som rømmer fra fengsel i Australia, og skjuler seg i en av Mumbais største slumområder. Livet der er ikke akkurat noen dans på roser, og man får et innblikk i mye av den forferdeligheten man kan møte i India av fattigdom og urettferdighet. Likevel beskriver boken også noe av det flotteste jeg vet med India; hvordan ingen der borte klager over hvordan de har det - og heller gjør det beste ut av den situasjonen de er i. En åpenbar pageturner, og det er om å gjøre å lese den nå, før Johnny Depp dukker opp på lerretet i filmen.

_________________________

Last man in Tower er skrevet av samme person som Hvit Tiger, og liker man den første, vil man antageligvis like denne også. Kanskje ikke den første av alle disse bøkene jeg ville gått løs på, men for de som har lest mye av det andre kan den være fin å ta med seg i solen.

Handlingen er lagt til Mumbai, og beskriver den indiske nysgjerrigheten og samholdet / nabokjerringholdningen utrolig godt. Likevel tar den litt for gitt av man forstår hvordan India fungerer og kan kanskje sett fra norske øyne bli litt i overkant.Indere derimot elsker den, noe som kanskje betyr at det er blant de mest realistisk forklarende bøkene på denne listen.

_________________________

We are like that only er ikke en roman, men en bok skrevet av en inder litt på humor, og litt seriøst, for å forklare den indiske konsumentens måte å tenke på for utenforstående - og for inderne selv. "It`s like that only" er en talemåte i India, som de ofte bruker når noe bare må aksepteres, selv om man ikke liker det man ser eller opplever.

Verdens mest irriterende setning, men også etterhvert noe som sier veldig mye om hvordan indere er. For de er rare hvis man kommer utenfra - helt til man forstår dem. De tenker annerledes, de snakker annerledes og de aksepterer helt andre ting enn jeg stort sett gjorde før jeg bodde med dem. Det er en viss sannsynlighet for at jeg likte den fordi jeg har bodd i India og studert markedsføring, men dersom du liker bøker som Breakout Nations, Black Swan, Blue Ocean Strategies og så videre, kan det godt hende du syntes den er verdt tiden.

_________________________

Lykke til med lesingen, og for all del: du er hjertelig velkommen til å anbefale neste bok til nattbordet. 

______________

Hvordan går det med masteroppgaven din da?

Det å være hjemme i sommer og skrive herfra virket som en utrolig god idé, da jeg satt i India og hadde hjemlengsel. Det virket som om det skulle bli så godt å ha kjente omgivelser og de samme gode vennene som alltid. Sik kunne jeg slappe av og konsentrere meg om å skrive, heller enn å farte rundt og prokrastinere på kafèer i Mumbai, eller Berlin, som jo helt sikkert hadde vært det mest fornuftige valget, siden både biblioteket og veilederne for oppgaven min er å finne der.

Inne i det kanskje litt for naive hodet mitt trodde jeg faktisk at jeg kom til å sette meg ned i det jeg kom hjem til Norge og klare å konsentrere meg om denne ene oppgaven jeg har i sommer. La fint vær, være fint vær, jeg hadde jo noe jeg skulle få gjort. Og det skulle gjøres raskt. Det var bare det at først skulle jeg bare...

Dessuten er det jo så fint vær, og...

Nå har jeg vært hjemme i over en måned, og jeg har "surprise" ikke kommet spesielt langt. Til mitt eget desperate forsøk på et forsvar kan jeg vise til utallige artikler og research jeg har gjort, men jeg friker antageligvis ut dersom en eneste person til spør meg hvor langt jeg har kommet på selve skrivingen. Dette innlegget her, dette blogginnlegget fylt med bokstaver og ord, har tatt meg ca fem minutter å skrive - men når jeg setter meg ned for å gjøre det samme på masteroppgaven min, er bare det å skru på PCen vanskeligere enn vanlig. Eller, vanskeligere er det ikke, men det tar i alle fall mye lenger tid.

For mens det tok ca et halvt minutt å skru på PCen og sette seg ned, da jeg skulle sjekke skatteoppgjøret i dag tidlig, var det så innmari mye som bare måtte gjøres før jeg kom igang med mastern; jeg trengte for eksempel en kopp kaffe. Naturlig nok. Og jeg frøs litt på føttene, så jeg måtte nesten finne noen tøfler, som kanskje var i gangen, eller på soverommet. Og siden jeg skal på spinning i kveld og ikke skal vise meg offentlig før det, var det jo en veldig god anledning til å sette i en sånn langtvirkende hårkur, som uansett bare kan sitte i mens jeg skriver. Kanskje det hadde vært greit å ha litt snacks også, sånn stående ved siden av i tilfelle jeg fikk lyst på noe. Da ville det jo være lurt å ha et sunt alternativ som var klart allerede i så fall, så jeg ikke fikk lyst på sjokolade i stedet liksom. På en eller annen måte går det derfor bortimot en time fra knappen er skrudd på, til Word har kommet opp på skjermen min. Det er rart det der. Jeg er stygt redd for at jeg er i ferd med å bli min egen verste fiende.

Men så er det ikke bare selve det å sette seg ned som er problemet. Det er det å få fingrene igang. Denne masteroppgaven er jo egentlig det aller største og viktigste jeg noen gang har skullet skrive i mitt liv, og jeg har de siste ukene blitt utrolig godt kjent med den innebygde jantelov-stemmen inne i hodet mitt. Den som gjør at hver eneste setning ser ut som den blir for dårlig formulert allerede før den er ferdig. Jeg setter meg ned, skriver et par ord om "the importance of acknowledging..." bla bla bla, og det som kanskje virker fornuftig før det kommer ned, blir helt krise og må fjernes før jeg rekker å trykke lagre.

Herregud, Hva kommer det av??

Vanligvis kan jeg jo presse ut en avhandling uten å tenke over det. I India spydde jeg ut titalls sider med pensum i løpet av en halvtime, fingrene fløy over tastaturet og jeg tenkte ikke et sekund over hvor bra det var eller ikke. Jeg bare gjorde det. Og det gikk helt fint. Nå, når jeg har hele sommeren på å skrive 15.000 ord om et tema jeg har fått velge selv, sitter jeg helt fast. Er det prokrastinasjon, fordi jeg plutselig har så uendelig god tid i forhold til det jeg har blitt vant til? Perfeksjonisme, fordi jeg plutselig vet at det jeg skal levere blir evaluert av tyske professorer igjen? Nerver for hva som kommer etterpå? Er jeg egentlig litt redd for hvordan det blir å ikke være student lenger? For at det ikke skal være noen vei tilbake til studentlivet i Berlin eller internatet i India dersom jeg leverer nå? Er det alle tingene jeg plutselig ser at jeg kunne ha gjort i Oslo hver dag, og som jeg ikke vil gå glipp av fordi jeg sitter inne? Har jeg lyst til å gjøre for mye annet, lyst til å være med de gamle vennene mine, lyst på gode samtaler over nedkjølt hvitvin, lyst til å danse på bordene på Youngstorget før jeg er for gammel, lyst til å ta igjen de uendelige mengdene med søvn jeg aldri fikk i India?

Jeg tror det er alt sammen. Jeg er hjemme igjen, men jeg skal jo egentlig ikke være hjemme. Jeg skulle sittet på et bibliotek i Berlin, nedgravd i litteratur og tomme kaffekopper. I stedet sitter jeg i Norge, med en million ting jeg får lyst til å finne på hele tiden. Det er sol, det er ferie og det hele er 100% selvforskyldt.

Jeg har bedt om det. Den store styrkeprøven; testen av min egen selvdisiplin.


Jeg er hjemme i kjente omgivelser, jeg har tilgang på alt jeg trenger, det er meldt regn de neste to ukene. Måtte den som vet hvordan - gi meg evnen til å gjennomføre, for jeg kommer ikke til å ha en eneste god grunn for ikke å ha klart det. Med mindre det blir sol ute igjen da. Da får vi se. Det er jo tross alt ikke ofte man får en skikkelig bra norsk sommer. Ikke sant.....



_____________

Norwegian Wood, isn`t it good

Den siste halvannen uken har stort sett gått med til å falle pladask for alt det vakre Oslo-by har å by på når det er pent vær. Norwegian Wood gikk nemlig av stabelen, og jeg har jobbet som frivillig på min aller første festival. Og for en fantastisk bra uke det ble. I løpet av uken har jeg jobbet fire vakter, noe som gjorde at jeg kunne komme inn gratis selv, og invitere med meg noen de dagene jeg selv hadde en vakt. For meg som lever på restene av en særdeles innskrumpet studentlån, var det en genial løsning. Først fikk jeg jo være meg og ordne i stand til alt som skulle skje, noe jeg jo elsker å være med på. Så kunne jeg ta med meg noen inn og dele kvelden med. 

Jeg pakket bagen med støvler og bergansbukse før jeg dro, men til min og de aller aller fleste andres overraskelse og glede, var det ikke bare opphold, men også strålende sol nesten hele tiden. Med nydelig vær, og skikkelig bra selskap har jeg nytt hver sekund. Hvis det er sånn det skal være, så kommer jeg til å være å finne på hver eneste festival fra nå av. 

Dette er noen av bandene som spilte:

Band of Horses

De jeg gledet meg mest til, skuffet gjorde de heller ikke,

men de har kanskje flere sanger jeg ikke kunne enn jeg var klar over

Nick Cave and the bad Seeds
De som ble den store overraskelsen for meg, de viste seg å være et enormt bra live-band
Det var forresten noe alle andre visste enn meg, det var vel derfor det var 9000 mennesker der

Manic Street Preachers

Jonas Alaska

ah, hva gir man vel ikke for å lytte til en mann som kan synge og spille gitar som ham?

Maria Mena
 Hjerte. Definitivt den beste konsertopplevelsen hele helgen. Herregud, så flink hun er til å synge

Rod Steward

Morsomt å ha sett, men kanskje ikke for senere gjentagelse

Og så klart, bildene som beviser hvor god stemning det var:

En arm fylt med beviser:

I løpet av festivalen falt jeg også pladask for alle de små barna som løp rundt og samlet glass og pantet dem. Herregud, de var så skjønne med de store øreklokkene og de målrettede blikkene sine der de gikk rundt og håpet å pante nok glass til både popcorn og brus. Jeg gleder meg søren meg litt jeg, til jeg kan ta med en sånn liten en på festival selv. 

_____________

Norwegian Wood - isn`t it good

Dette er noe av herligheten man kunne høre i Frognerparken denne uken:

   

Band of Horses - Is there a ghost

  
Nick Cave - Push the sky away

   

Jonas Alaska - In the backseat

Maria Mena - Just hold me

  Keane - Somewhere only we know

Ine Hoem - Get it off

Bilder kommer

______________