Så du vet hvem jeg er altså?

Noe av det verste jeg vet er når folk jeg ikke kjenner plutselig har "funnet ut hvordan jeg er". Noen ganger skal det bare et par setninger til før folk vet hvem du er, hvordan du tenker, hva du syntes er morsomt og hvilke verdier du har. Jeg har en tendens til å ikke tenke lenger, enn til at jeg gjør det jeg er komfortabel med der og da. Og det er slik det egentlig skal være, er det ikke det da?

Innimellom blir det faktisk et problem at dersom man er seg selv, er det alltid noen som har en mening om det, noen som oppfatter det annerledes enn en gjør selv. Med mindre man alltid er helt politisk korrekt, er det alltid noen som tolker det en gjør eller sier negativt. Vi kan være så utrolig forutintatte. - For hvem er vi egentlig som kan anta at vi vet alt om noen? Og hva vet vi egentlig om noen ut fra et par detaljer? Hvordan noen er kledd eller en uheldig kommentar kan for mange jeg kjenner være mer enn nok til å gå ut fra hvordan vedkommende er. Jeg håper virkelig ikke jeg legger igjen noe inntrykk hos noen om at jeg vet hvem de er, for jeg vet at det er så mye mer ved mennesker enn det man ser.

Jeg møter stadig på ulike holdninger når folk finner ut at jeg er interessert i politikk - alle skal skyte inn et eller annet om hvorvidt de er enige med meg, hva de tenker om det, eller diskutere det. Og ja, jeg mener faktisk at det er kjempe spennende! Ofte kan jeg diskutere et tema i timesvis og være like engasjert i etterkant. Likevel er jeg ikke en gjennomsyret politiker, og jeg syntes ikke det er morsomt når noen går ut fra at fordi jeg mener noe, er jeg garantert sånn eller sånn. Det er mange flere sider ved meg enn politikk, og har du ikke sett dem, har du faktisk ikke noe grunnlag for å vite hvordan jeg fungerer. Det hender stadig vekk at noen bryter av en diskusjon med setninger som "ja, men du tar feil, fordi du er politiker". Da kan du banne på at jeg er halvveis opp i taket før de er ferdige med å si det. Problemet mitt med mennesker jeg ikke kjenner, er at jeg syntes det er kjempe vanskelig å si ifra dersom det er noe jeg er ukomfortabel med. Dersom det er noen som ikke tar hintet om at jeg ikke liker det de sier, tar det ofte litt tid før jeg klarer å sette ned foten. Ganske rart kanskje, siden jeg enkelt kunne gått opp til en politiker og sagt rett ut hvor uenig jeg er med noe som betyr noe for meg. Ting er så mye vanskeligere når det føles personlig.

Jeg syntes det er helt forferdelig når jeg møter nye mennesker og de spøker med rasisme, terrorisme eller forteller meg jødevitser - for så å forvente at jeg skal le. Samme hvordan de ser ut, eller hvilken religion de har, er jeg aldri komfortabel med å le av slikt første gangen jeg snakker med noen, ikke senere heller for den sakens skyld. Hva i all verden får deg til å tro at jeg syntes det er morsomt? Ser jeg sånn ut? Det er greit at noe er ment ironisk, og jeg elsker ironi, men noen ting er bare ikke morsomt å spøke med. Uansett; Selv om jeg syntes situasjonen er helt forferdelig, går jeg ikke rundt og tror det er fæle fæle mennesker allikevel.

Hvis du av en eller annen grunn leser dette, så gjør meg en tjeneste og tenk på deg selv neste gang du er ute blant noen. Viser du noen gang hele sjelen din første gang du møter noen? Hvis ikke, er det ganske urettferdig å forvente noe annet av noen andre. Man ender ofte opp med helt andre mennesker rundt seg enn man forventer og graver man litt dypere inn i noen, finner man alltid noe man er enige om, eller har til felles. Finner man det, skal det ofte ikke så mye til før man har det hyggelig sammen likevel.


___________