I dag er det så synd på Balder at han skal få sitt eget blogginnlegg. Balder er altså golden retrieveren til mamma og pappa, og han er veldig glad i mat. Så glad i mat er han faktisk, at da pappa kom hjem med båten fra Kragerø - spiste han opp alle skjellene som var festet til skråget på den. Før vi visste ordet av det hadde han gjort hele den jobben for oss, og han gikk kanskje opp noen kilo av å spise dem også.
Problemet er jo bare at de skjellene der ikke akkurat er godkjent for spising av mattilsynet. De kiloene han eventuelt gikk opp i går, det har han definivt mistet i dag. Pluss en god del til....
Bilder av det anliggendet fraholdes offentligheten...
Det som er så rart med utvikling, er at man aldri helt vet hva det innebærer, før det har skjedd. Det er en måned til jeg flytter nå, og jeg burde jo egentlig ha satt igang med pakkingen allerede. I stedet sitter jeg og ser på bilder fra "gamle dager".
Herremann, som jeg gleder meg til å flytte til Berlin! Jeg tror det kommer til å bli helt fantastisk, men samtidig kjenner jeg at jeg er veldig veldig spent på om det kan måle seg med de siste årene mine i Stavanger. Jeg har hatt det så gøy der borte. Alle vennnene mine, skolen, opplevelsene, kafèene, turene.... Kommer jeg til å bli like stolt av å være en del av det, som jeg har vært av Stavanger?
Det venter sikkert mye nytt og kjempe spennende i Berlin, men kommer det til å være like pent der?
Denne statuen står på torget i Stavanger, og er laget av Arne Vinje Gunnerud.
I dag var siste dagen Eidsvollsbygningen holdt oppe før restaureringen frem mot 200-årsjubileumet i 2014. Det måtte selvsagt markeres med champagne i vestibylen etter stengetid. Det hele varte i kanskje 20 minutter, men det var utrolig god stemning, og ut fra bildene kan det jo nesten se ut som om vi var der til de sene nattestimer. Egentlig har vi bare hatt det utrolig gøy sammen på jobb i år...
Og de siste som signerte gjesteboken før hele bygningen blir renovert, det var oss.
Farvel til tidenes beste arbeidsmiljø, jeg håper vi treffes igjen!
Det er mye som endrer seg for tiden, det skjer så mye spennende i livene til flere av dem jeg kjenner nå. Uten at jeg liker å innrømme det, tror jeg vi er i ferd med å bli litt voksne av oss. To av venninnene mine har nettopp har kjøpt seg hver sin leilighet i Tønsberg og Bergen. Jeg har kommet inn på skole i Tyskland, en annen venninne av meg reiser i dette nu til Manchester.
For ikke å snakke om alle dem som reiser enda lenger: til Kina, USA og Singapore. Tre gode vennner av meg er i ferd med å levere inn masteroppgavene sine. En barndomsvenninne av meg ble nettopp gift, en annen venter sitt andre barn. Shit man, verden utvikler seg så raskt. Jeg liker det jo, men samtidig lurer jeg på hva som egentlig venter der fremme.
Kommer vi til å klare å holde kontakten alle sammen? Hvem er det jeg sitter og drikker vin og prater om livet med om fire år? Hvor i landet kommer jeg til å være, hvis jeg er i Norge i det hele tatt? Hvilket ansvar kommer jeg til å sitte med? Kommer jeg til å klare å bemanne det enorme studielånet som venter etter syv års studier?
Jeg liker tanken på å bli voksen, litt i alle fall, men jeg er utrolig glad for at jeg får noen år til nå, til å "finne meg sjæl". Det kan godt hende dette er den siste gangen i livet mitt det bare er meg å ta hensyn til, og jeg skal leve det fullt ut.
Jeg gleder meg så sykt til å sitte på en kafè i Berlin, med nye studievenner, forelesningsnotater og skolebøker. Jeg gleder meg til å flytte til et land der guttene inviterer jentene på ordentlige dater for å bli kjent. Til å bestille mer brie med chilli, mørk sjokolade og til å drikke rødvin hele tiden. Til å kjøpe verdens største seng og et enormt klesskap som rommer alt jeg eier. Til å finne en måte å bli enda bedre i presentasjonsteknikk og ha det gøy med det. Jeg gleder meg til å starte den neste etappen i retning voksenlivet, men en liten stund til skal jeg bare være student. (I Berlin, nevnte jeg det?)
Det er mye som aldri kommer til å gå akkurat som man vil her i verden, men er det noe man virkelig vil - er det som oftest verdt å kjempe for. Det har tatt nesten fire måneder. Jeg har sendt i alle fall 30 mailer. BI har utsatt fristen min for å takke ja eller nei til studieplassen min ved fire ulike anledninger. Kunnskapsdepartementet hjalp meg med å dokumentere saken min frem til en time før bomben gikk av i regjeringskvartalet.
Det har vært en god del frem og tilbake, men det fungerte. I går kveld fikk jeg verdens herligste mail i innboksen min: jeg har kommet inn på masteren på handelshøyskolen i Berlin!! Eller Berlin School of Economics and Law på engelsk, eller Hochschule für Wirthschaft und Recht Berlin - på tysk, som jeg skal lære meg nå. Jey!
Masteren jeg har kommet inn på er i International Business and Consulting, med spesialisering i Strategic Management. Masteren er bygget opp av et års vanlig undervisning, et halvt års internship i en bedrift og til slutt et halvt år til å skrive masteroppgaven. Det går an å lese mer om det her. Herremann som jeg gleder meg! Jeg hadde nesten gått tom for håp om at det kunne komme til å gå, det har vært så utrolig mye som har gått galt i søknadsprosessen. Heldigvis har det vist seg å være verdt alt arbeidet det har vært å få det til.
Her står jeg da, relativt stressa utenfor skolen, etter å ha reist ned til Berlin for å møte en av rådgiverne ved skolen forrige uke.
Så hvordan gikk det egentlig til at jeg fikk endret et "nei, skolen din kvalifiserer deg ikke til studiet du har søkt på" til "du er hjertelig velkommen"? Det kan hende dere må klikke dere inn på dette bildet for å se hva som står, men under er malen for hvordan man kommer inn på master studier i Tyskland. Dersom man er maks uheldig, men ikke finner seg i et avslag man ikke er enig i altså.
Trykk på bildet for å se hvordan man kommer inn på master i Berlin
Den siste tiden har jeg kommet over to nye herligheter jeg herved vil dele med verden rundt forbi meg:
1. Forfatteren Helene Uri
Helene Uri er vel opprinnelig språkforsker så vidt jeg vet, og når hun ikke holder på med det, skriver hun fantastiske bøker. Eller, fantstisk bok da, i alle fall, jeg har bare lest denne her til nå. Likevel har hun allerede rukket å snike seg inn som favorittforfatteren min. Hun skriver vanvittig bra! I helgen gikk jeg til innkjøp av neste bok i rekken, og gleder meg allerede til å åpne den.
Hvis du liker bloggen min, så vil jeg med en relativt stor sikkerhet påstå at du kommer til å like det hun skriver. Jeg syntes i alle fall selv at skrivemåten ligner veldig på hvordan jeg eventuelt ville skrevet, dersom jeg skulle blitt forfatter. Deilig ukomplisert sarkasme blandet med nerdete kunnskap, flere kleine "the office" øyeblikk, merkelige tilfeldigheter, og små røde tråder du kan gjette på gjennom hele boken. Anbefales!
2. Choco Bloc
OK: jeg har oppdaget verdens beste sjokolade! Fant den på flyplassen i Berlin, og var heldigvis smart nok til å smake litt på den før vi satt oss på flyet. Endte med å kjøpe aaalle de hadde igjen. Sveitsisk kvalitetsjokolade sådan. Den minner litt om toblerone, både i utseende og i innhold: mandler og honning. Digg!
Så der forsvant flere hundre kroner ut av visakortet mitt - til sjokolade. Jada. Og det var verdt hver eneste krone. Jeg kjøpte den med 72% kakao, men den finnes i fem andre versjoner også, blant annet med melkesjokolade og hvit sjokolade. Har ikke sett den i Norge noen gang, men fra nå av kommer alle jeg kjenner til å bli sendt på leting etter denne når de er i utlandet. Love it!
Noen ganger snubler jeg over ting jeg er litt usikker på, men håper håper håper at er ment ironisk fra alle de involverte partene. Særlig de partene som går på samme skole som meg.
Noen typer maur kan bære opp til 50 ganger sin egen vekt. De tåler femti ganger så mye som de ser ut til, femti ganger mer enn de på en måte gir uttrykk for når vi ser dem. Maur kan bære uendelig mye mer enn vi gir den æren for - fordi den må. Fordi det er et behov for det. Flokken dens trenger at den holder seg oppreist, bærer sin del av børen og holder ut. Flokken dens trenger at den er rak i ryggen gjør det som trengs, i hvilket som helst vær, og helt frem til flokken har kommet i mål.
Vi har en statsminister vi, som jeg tror ligner litt på en maur. Den siste måneden har han stilt opp i TV-programmer og intervjuer, han har holdt taler, gitt klemmer og stått støtt. Dag ut og dag inn har han vært statsminister. Jens Stoltenberg har vært den beste statsministeren Norge kunne ha drømt om gjennom den siste måneden. Etter angrepet på regjeringsbygget og Utøya har han vært der. Han har sovet for lite, han har snakket til folket og verden. Han har sagt akkurat det vi trengte å høre alle sammen. Samtidig som han har vært den perfekte statsministeren etter terrorangrepet, har han også hatt sine egne ting å arbeide seg gjennom.
Jeg lurer på hvordan han kan ha klart det. Statsministerens arbeidsplass ble angrepet, øya han har tilbragt uendelig mange somre på ble angrepet. Han mistet kolleger og venner. Han har fulgt venners familiemedlemer til graven, holdt taler til barn som så opp til ham, barn han kjente godt og som han skulle ha arbeidet med senere. Noe så for jævelig. For en styrke. For en utholdenhet.
Det er ikke min historie å fortelle, den er din. Jeg har ingenting med å fortelle noe om hva jeg møtte, men i dag fikk jeg et lite innblikk i hva du har vært igjennom. Det er så mange inntrykk. Jeg forstod litt mer av hvordan det må ha vært, og det var flott å se hvor godt de tar vare på dere. Hvordan dere tar vare på hverandre. Det var forferdelig, men samtidig var det litt fint å få være med deg ut dit i dag.
De er ikke mine traumer, de er dine. I dag fikk jeg oppleve en liten del av hvordan Norges mest omfattende terrorhandling faktisk var. Jeg fikk se noe av all den jævelskapen som fant sted på Utøya 22. juli 2011. Mens du var der. Jeg tror aldri noen av oss som ikke var der noen gang kommer til å forstå.
De var ikke mine venner, de var dine. Du er en av mine, og i dag skjønte jeg nøyaktig hvor heldig jeg er som fortsatt har deg i hverdagen min. Herregud, så glad jeg er for at jeg fortsatt har deg. Selv om jeg ikke var der selv, kjente jeg i dag hvor preget jeg har blitt av dette. Det var som jeg skrev helt forferdelig, det som møtte meg, men det satt så mange brikker på plass. Jeg håper jeg fikk vært der for deg, på den måten du trengte.
De er ikke mine opplevelser, de er dine. Jeg er utrolig takknemlig for at du tok meg med, at du valgte meg av alle, som den du tok med deg ut på Utøya i dag. Det er kanskje det aller tøffeste jeg har vært med på - og jeg har vel ingen forutsetninger for å forstå hvor vanskelig det må ha vært for deg. Det var så flott å legge ned roser med deg der for de tre fra Rogaland. De som på en måte var våre. Og at du midt i alt sammen ble med meg for å legge ned en rose der han fra Eidsvoll - min egen hjemkommune - ble funnet også.
Det er ikke jeg som må arbeide meg gjennom alt sammen, det er du. Jeg håper jeg klarer å være der på alle måtene du trenger meg.
Hvis du er i ferd med å bevege deg inn i et nytt semester, kan det kanskje være på tide å tenke litt på hva du egentlig har lyst til å få ut av dette studielånet du er i ferd med å pådra deg? Bor du i tillegg i Stavanger, kan du denne uken finne meg på forsiden av Stavanger Aftenblads Jobb og Utdanningsmagasin, som står utstilt rundt på høyskolene og universitetet. Der har de laget en flott oversikt over ulike muligheter man har til å få det lille - men kanskje avgjørende - ekstra ut av din studiehverdag.
Løp og... vel... les!
Var vel ikke akkurat superheldig på det bildet der,
men det er jo ikke akkurat det som er poenget med artikkelen heller da.
Gjett om ikke jeg har rukket å være et døgn i Berlin siden sist også da. Der har jeg vært sammen med pappaen min og i løpet av denne dagen rakk vi å besøke Kulturbryggeriet, TV-tårnet, Handelshøyskolen i Berlin, shoppe på Berlins mest kjente kjøpesenter Ka De We, ro med en båt i Neuer See i Tiergarten og å spise og drikke utrolig mye god mat.
Her er noen glimt:
Noen av de gode smakene Tyskland hadde å by på denne gangen
Alexanderplatz
Parkering på tysk...
Utsikt fra TV-tårnet. Litt til venstre i bildet kan man se Unter den Linden, og bak der er Brandenburger Tor og den enrome hagen bak der igjen er Tiergarten.
Midt i mitt kreative rot, mens vi prøver å finne ut hvor vi skal
Inne i et av de mest kjente jødiske kvartalene. Det var kjempe fascinerende, det virker som om man kan gå gjennom portrom i all evighet, og alltid finne en ny bakgård.
Dette er stedet vi spiste lunsj på, ved Neuer See midt i Tiergarten. Kjempe kjekt.
Der kunne man leie robåt og ro rundt ute på vannet, så det måtte vi jo så klart prøve.
Javel. Da har i alle fall jeg vært ute og reist en ukes tid. Hva har du gjort? Neida, jeg skal ikke gni det inn at jeg har "ferie" og du må jobbe Sara. Siden det var opprør i London sentrum, ble på en måte denne ferien litt annerledes enn planlagt også da, men den var definitivt en fantastisk ferie likevel. Ikke at jeg egentlig hadde planlagt så mye, men vi holdt oss stort sett til å gjøre morsomme ting i bydeler vi visste var trygge da. I alle fall frem til vi traff på mr. Wine på onsdagen. Etter det ble vi litt tøffere. Her kommer det noen bilder av litt av det jeg har gjort mens jeg var i London:
Jeg har vært turist, og tatt bilder ved steder man bør ta bilder i London
Litt flere bilder fra det jeg har gjort i London denne uken:
Svidd av en del kroner i Camden Market. Loved it!
Vært litt mer turist...
Blitt med Nina på neglesalong og fått fransk manikyr
Mh, det var helt fantastisk!
Hva gir man vel ikke for tretti minutters dulling med hendene?
Vært på musikal. Vi så altså Chicago. Der hadde de fotoforbud, så det er ikke så mye å vise frem sånn i etterkant.
Hvis man tar t-banen til Leicester Square, finnes det et utsalgssted som selger rabatterte billetter til musikalene i London. Det er jo veldig ålreit! Vi fikk våre billetter til halv pris, og plassene var kjempe bra. Pass på at du ikke går til en av de mange "falske" bodene i begynnelsen bare. De har billetter til musikalene, men du risikerer å få plass rett bak søylene eller lignende. Musikal er jo liksom morsomst når man ser scenen da.
Jeg ble litt overrasket over at de advarer mot barn, og ikke hunder i bakgårdene sine i England. Vel, sett fra den andre siden, så var det 11/12-åringer med på opprørene i London mens jeg var der da, så det er kanskje et behov...?
Vi har tatt metroen
Og selvfølgelig vært på Starbucks. Masse masse masse
Jeg stiftet enda flere bekjentskaper
Og shoppet litt til. Jepp, jeg har med fem nye par sko hjem. Elsker hvert eneste par
Ser det ut som om jeg har hatt en bra uke eller? Det har jeg altså. Tusen takk for en fantastisk uke Nina!
