Lørdag kveld

I kveld skulle jeg egentlig levd det superfancy livet på Solliplass, med en smashing venninne som til vanlig studerer på NHH. Vi stod på gjestelisten og skulle bare spankulere rett inn. Kvelden skulle bli fortsettelsen på vinen, sushien og minglingen i går kveld. Åh, for et fantastisk liv jeg lever. Hadde jeg bare vært gift med en halvgod fotballspiller, hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for noe.

Jeg hadde ikke trengt å uroe meg et sekund for det faktum at jeg har min siste arbeidsdag på sommerjobben min i morgen. Sommerjobb er vel kanskje relativt akkurat nå, ettersom jeg for øyeblikket ikke aner om denne sommeren varer til neste uke, eller...vel...neste sommer. Jeg hadde en milliard planer for hva livet mitt skulle inneholde denne høsten, de har ikke blitt noe av. Jeg har gledet vettet av meg til ting som aldri skjedde, det er litt trist, men det er ok.

Det er ok å være 23 år gammel, ferdig med en bachelor og å ikke vite helt sikkert hva som skal skje nå. Det er ok å sitte og lete etter en billig enveisbillett til London, og tenke at regningene jo er betalt, så jeg kan i verste fall bli til Nina går lei meg. Jeg håper hun tåler et par dager i alle fall. Det er ok å håpe at mannen i mitt liv finnes og vil tørre å satse på meg. Det er ok å håpe at han vil være mer enn halvgod i hva det nå enn er han lever av. Og det skal jeg søren meg bli jeg også. Det er ok å være en som ikke vet alt helt sikkert lenger, for det eneste jeg har visst de siste to ukene er at det er dumt å gjøre ting fordi du tror folk forventer det av deg. Innimellom er forventningene bare innbilning, eller i verste fall helt feil.

I kveld kunne jeg løpt 13 kilometer og blogget om det. Kanskje jeg kunne fått penger av SATS på Frogner for å gjøre det også. Jeg kunne klaget over at ingen leser tankene mine når jeg er lei meg. Jeg kunne klaget over at jeg ikke aner hva jeg vil med livet mitt, eller over hvor frustrerende det er å ikke få alt det jeg ønsket meg. I det siste har jeg blitt fortalt en milliard ganger at jeg har lov til å være frustrert over akkurat det - men jeg syntes ikke det selv. I det store bildet altså, jeg vil gjerne få klage litt til folk der og da. Akkurat nå er jeg en av dem som kanskje hadde planlagt noe annet enn jeg fikk, men som likevel har store planer om å lande på begge bena.

Denne lørdagskvelden tilbringer jeg edru hjemme hos foreldrene mine. De er de beste foreldrene jeg kunne bedt om. Jeg skal kanskje ikke danse på benkene på Solliplass, men det trenger jeg ikke heller. Jeg har nemlig allerede gjort masse fint i dag. Denne lørdagen har jeg blitt solbrent på magen, flørtet med to greske turister i en park, snublet i en Jack Russel terrier, spist sjokolade, lest en halv roman av Helene Uri og lett etter mulige planer for neste år. Det er uendelig mange mulige planer. De er kanskje ikke de mulighetene jeg hadde sett for meg, men er det ikke forandringene og denne formen for usikkerhet som egentlig er livet da? Hvis man ikke uroer seg for noe, aldri trenger å bekymre seg, da blir ting fort litt for enkelt. Det er kanskje frustrerende å ikke vite alt, men ingen skal komme her og si det er kjedelig.





___________