Ode to statsministeren

Noen typer maur kan bære opp til 50 ganger sin egen vekt. De tåler femti ganger så mye som de ser ut til, femti ganger mer enn de på en måte gir uttrykk for når vi ser dem. Maur kan bære uendelig mye mer enn vi gir den æren for - fordi den må. Fordi det er et behov for det. Flokken dens trenger at den holder seg oppreist, bærer sin del av børen og holder ut. Flokken dens trenger at den er rak i ryggen gjør det som trengs, i hvilket som helst vær, og helt frem til flokken har kommet i mål.

Vi har en statsminister vi, som jeg tror ligner litt på en maur. Den siste måneden har han stilt opp i TV-programmer og intervjuer, han har holdt taler, gitt klemmer og stått støtt. Dag ut og dag inn har han vært statsminister. Jens Stoltenberg har vært den beste statsministeren Norge kunne ha drømt om gjennom den siste måneden. Etter angrepet på regjeringsbygget og Utøya har han vært der. Han har sovet for lite, han har snakket til folket og verden. Han har sagt akkurat det vi trengte å høre alle sammen. Samtidig som han har vært den perfekte statsministeren etter terrorangrepet, har han også hatt sine egne ting å arbeide seg gjennom.

Jeg lurer på hvordan han kan ha klart det. Statsministerens arbeidsplass ble angrepet, øya han har tilbragt uendelig mange somre på ble angrepet. Han mistet kolleger og venner. Han har fulgt venners familiemedlemer til graven, holdt taler til barn som så opp til ham, barn han kjente godt og som han skulle ha arbeidet med senere. Noe så for jævelig. For en styrke. For en utholdenhet.

Mauren kan jo bare gå og legge seg.

_______________