Hvis jeg skulle skrevet en bok...

Nå er nok ikke jeg akkurat noen forfatterspire... men skulle jeg likevel skrevet min helt egen bok; Da ville den begynt sånn som dette:

___________

Første gangen jeg så henne? Vel, for å være helt ærlig, så aner jeg ikke. Hun har den typen utseende at hun kunne sittet ved siden av meg på t-banen tjue ganger uten at jeg hadde lagt merke til det. Første gangen jeg la merke til henne derimot, det kommer jeg aldri til å glemme. Selvfølgelig ikke, hun satt jo på plassen min. Vindusplassen. Som alltid hadde jeg sjekket inn det sekundet meldingen tikket inn på mobilen min. Vindusplass. Så langt fremme som mulig, slik at jeg kunne duppe av hvis jeg ville underveis – for deretter å bli sittende så lenge jeg ville når vi landet. Slippe å reise meg fordi en eller annen stresset idiot heller ville stå i kø i midtgangen enn å bli sittende. Deretter kunne jeg raskt komme ut når døren ble åpnet, gå rett ut, dra kortet i automaten og sette meg på flytoget.

Der satt hun altså. På min perfekt utvalgte plass. Hun var fullstendig oppslukt i en eller annen artikkel i gratisutgaven av Aftenposten, som hun hadde fått på veien inn. Plassen i midten var allerede fylt opp. Selvfølgelig var den det, jeg hadde som alltid ventet helt til sist med å gå inn på flyet, slik at jeg skulle slippe å vente på at de andre skulle finne plassene sine.

”Unnskyld, jeg tror du sitter på plassen min” sa jeg irritert. Hun så på meg med et blikk hun sikkert trodde så lekent ut. Jeg kjente sinnet begynte å koke i bunnen av magen et sted. Jeg orket ikke dette nå. Det hadde vært en lang dag, og nå ville jeg bare sitte på den plassen jeg var ment å sitte på, og komme meg hjem.

”Jaha, har jeg det?” smilte hun. Ja, hun hadde faktisk det. Hun satt på plassen min, med avisen bredt utover både sin, og litt av naboens fang. Jævelig festlig for ham også, tenkte jeg og nikket skjevt tilbake. Hun viste ikke akkurat tegn til å reise seg. ”Hvor lyst har du egentlig til å sitte her da?” Spurte hun. Hun hørtes mer dum enn ertende ut, tenkte jeg, men svarte ikke. Dette gadd jeg ikke å bruke tiden min på. Jeg så på det mørke håret hennes. Helt ordinært, men velpleid. Det var tydelig at hun tok godt vare på det. Ikke at det hadde noe å si, hun satt der jeg skulle sittet nå. ”For jeg har veldig lyst til å sitte her selv,” fortsatte hun.  

Jeg kunne ikke gitt mer faen i hvor lyst hun hadde til å sitte der. Hvis det var så farlig for henne kunne hun godt bli sittende, flyturen tar jo bare 45 minutter, midtgangen virket som et mye bedre alternativ enn å bli stående å diskutere med hun der. Om halvannen time ville jeg være hjemme, jeg kunne slappe av da. Flotte greier.

Etter å ha sittet stivt under hele flyturen, fikk jeg endelig lent meg inn mot vinduet på flytoget. Det var ikke lenge til jeg var hjemme. Jeg tok denne turen hver eneste fredag. En gang for lenge siden hadde det nesten virket litt eksotisk med ukependling. Det at noen skulle betale meg for å bo på hotell, fem dager hver uke, for en luksus hadde jeg tenkt. Nå var det hele rutine. Ikke at jeg var lei, jobben var jo livet mitt. Hele livet mitt, etter at Mari flyttet ut for syv måneder siden.  Jeg visste ikke helt hvorfor jeg gadd all pendlingen lenger, jeg rakk jo aldri å treffe noen når jeg var hjemme lenger uansett. Det eneste jeg fikk ut av denne reisingen nå, var at det krevde unødvendig mye av tiden min.

”Jeg setter meg her jeg”. Stemmen hennes var på ingen måte skingrende, men den skar inn i øret mitt likevel. Igjen? Jeg kjente kroppen min spenne meg, i det jeg så opp på henne og nikket. Det ble ikke akkurat et høflig nikk som sa ”jada, bare sett deg du”, mer et nikk fordi jeg ikke kunne komme på noen bedre respons. Jeg kunne jo ikke bare ignorere henne heller. Mens jeg stirret ut gjennom vinduet, kunne jeg så vidt se at hun elegant satt seg på setet rett ovenfor meg. Hun krysset bena og sukket lett. Merkelig sukk tenkte jeg. Det hørtes ut som mormoren min sitt sukk, et av den typen man aldri hører lenger. Verken et klagesukk over at arbeidsmengden blir for mye, eller et av dem man hører etter at en eller annen vilkårlig jente legger seg ned igjen ved siden av deg. Det var et avslappet sukk, som om hun verdenen hennes var… fullkommen.

På en eller annen måte vekket det nysgjerrigheten min. Sent fredag kveld - på flytoget – og så var hun… avslappet? Jeg kunne ikke la være å se bort på henne. Allerede før blikket mitt hadde beveget seg helt bort på henne, var all irritasjonen jeg hadde kjent på rundt denne skikkelsen borte. Jeg visste at jeg kom til å ville vite mer, alt, om hvem hun var.

____________

22.09.2011
- Fordi flyet mitt fra Berlin ble forsinket

____________