Om å tørre å være litt svak

Når man hører historier om å studere i utlandet, hører man stort sett alle solskinnshistoriene om hvordan alle blir tøffere til å snakke andre språk, om alle oppdagelsesferdene de reiser på og alt det fantastisk morsomme som skjer. Alt det er riktig. Alt man hører er sant - det å flytte til utlandet er kjempe spennende, og man får en helt ny vidunderlig start. En mulighet til å finne seg på nytt i en verden der ingen har noen forventninger til en på forhånd.

Det er helt fantastisk, men når man flytter til et sted hvor ingen kjenner en og hvor alt er nytt - da flytter man samtidig vekk fra mye av tryggheten. Man har en enorm forventning til det å flytte utenlands, fordi alle andre snakker det opp. Men det man ikke hører så mye om, er at de aller aller fleste også opplever at det blir veldig stille i perioder også.  Avstanden blir lenger til en sofa hos en venninne som vil høre på klagingen din, gi deg pulverkaffe fordi hun bare har det og gulost tilgjengelig og som vet at selv om du er litt nede i dag, kommer du til å være oppe igjen dagen etter.

Den avstanden er visst skikkelig sunn å oppleve innimellom, men sunnhetsgraden avhenger definitivt av hvor godt man kjenner seg selv. Det å kjenne igjen mennesker man kan stole på og å tørre å si ifra at man trenger noen å snakke med, kan være litt av en terskel å komme over i en helt ny verden.

Langt tilbake i Norge et sted sitter "alle andre" trygt med sine egne ting, og man kan føle seg litt fortapt i en sånn situasjon. Ikke bare fortapt, men enkelte dager har jeg også nesten følt meg litt mislykket over at ikke livet er 100% spennende hele tiden.

Da er det rart hvor mye den gode gamle samtalen kan bety. Jeg er så utrolig glad for at jeg har Skype i livet mitt - ja,...eller -  at Skype hjelper meg å holde kontakten med de jeg har i livet mitt da. Ofte er det ikke de vennene man trodde man kom til å holde kontakten med, som fortsetter å være der når man flytter - men de som fortsetter å være der, de lærer man raskt å sette utrolig pris på. Det å tørre å si at man har det litt vanskelig når noen spør "hvordan går det" i en samtale på facebook eller i virkeligheten, det kan føles dritflaut, men det kan også være alt som skal til før en finner ut hvem man virkelig har i livet sitt, og hvem som bare er der. Og når det løsner - da er det bra.

Det finnes uendelig mange solskinnshistorier om å studere i utlandet, og min er en av dem. Grunnen til at solskinn blir lagt merke til, det er fordi noe har lært en å sette pris på det. Jeg tror kanskje noe av det viktigste man lærer når man starter på nytt er at ingen ting er gratis. Når man finner prisen verdt det, det er da reisen virkelig begynner.



___________