Dag 62

Jeg har bodd i India i to måneder allerede. To måneder. Helt ærlig, så har jeg ikke hatt tid til å legge merke til det. Til nå har jeg hatt over 200 forelesningstimer, hatt 32 evalueringer jeg har fått karakter på og fått matforgiftning fire ganger. Og jeg nyter det aller meste av det. Det er enkelte øyeblikk, selvfølgelig, hvor det er ting jeg skulle ønske var annerledes; som når det siste punktet slår til, og det bor to til på rommet mitt som våkner hver gang noen går inn på badet. Rent bortsett fra sånne ting, så er livet her innmari bra.

Mange skulle sikkert ønske at jeg blogget mer om fancy steder og attraksjoner jeg besøkte, men så langt har det ikke vært spesielt mye tid til det. Jeg flyttet jo hit for å lese som alle andre også, ikke for å dra på oppdagelsesreise.

Selvsagt håper jeg jo at det blir tid til å reise litt rundt i dette landet også, men liver som inder inneholder ikke impulsturer over landegrenser og fantastiske opplevelser hele tiden. Mange av studentene her har aldri vært utenfor India i hele sitt liv. Det er både fordi India er et ganske så stort land i seg selv, men også fordi det er innmari dyrt for dem å reise. Sammenlignet med hjemme er det jo fortsatt ganske billig for meg å reise rundt, men for dem er det kjempe dyrt. Når medstudentene mine planlegger å reise hjem i ferien, er det flere av dem som planlegger å ta toget, selv om det tar over et døgn å komme frem.

India er utrolig annerledes enn hjemme, men på en eller annen måte er jeg i ferd med å venne meg til det. Jeg begynner sakte meg sikkert å føle meg som hjemme. I alle fall litt. Jeg holder for eksempel fortsatt på å falle sammen etter å ha hatt 12 timer med forelesning og fire evalueringer på en dag, men jeg begynner å slå meg til ro med at det er helt greit også. Det er fortsatt frustrerende å ikke kunne gjøre alt absolutt maksimalt enormt imponerende bra hele tiden, men jeg begynner å innse at det er greit å levere noe som kunne vært bedre, så lenge jeg har gjort så godt jeg kan.

Jeg begynner også, tro det eller ei, å venne meg til innetidene. Jeg mener, jeg liker dem absolutt ikke, men nå klarer jeg stort sett å signere meg inn før den forferdelige røde streken kommer under navnet mitt. Alle andre må jo forholde seg til det også, så det er jo bare en del av pakken på en måte.

Og det er mange ting jeg har begynt å sette skikkelig pris på. Som måten indere virker å være åpne for å akseptere ting (og hverandre) akkurat slik de er. De er seg selv hele tiden, de er ekte og det er aldri noe behov for å prøve å analysere hva de mente med det de nettopp sa. Hjemme hender det jo at vi pakker ting inn i høflige fraser, vi er litt redde for å være frekke på offentlige steder, eller å plage kelneren dersom han ikke gjør jobben sin. De konseptene finnes ikke her. Et av resultatene av det er at man kommer innmari tett innpå hverandre veldig fort. Rommet mitt er fyllt med mennesker til enhver tid, noe som av og til driver meg til vannvidd, men det har også tvunget meg til å bli mye tydeligere på ting. Når klokken for eksempel er to om natten og jeg har tre prøver dagen etter kan jeg nå be folk pelle seg ut, i stedet for å be pent og håpe på det beste som jeg pleide å gjøre. Og du er ikke frekk et sekund. Herlig!

Jeg har ganske sikkert blitt tøffere på flere punkter. Jeg maser mer og jeg er blitt flink til å være skikkelig skikkelig tydelig på hva jeg mener. Jeg bor i et land der folk stort sett sier ja, eller bare lar være å svare - og det er ingen garanti for at noe skjer. I Tyskland smalt jo folk ting rett opp i fjeset på meg når de var uenige eller ikke ønsket å gjøre noe. så det har vært litt av en forandring. Her kommer du ikke særlig langt med å være høflig og vente på tur når du trenger noe. Du kommer til å vente i hele evigheten.

Det er skikkelig rart å merke at disse endringene setter seg i meg. Så langt syntes jeg er takler det sånn middels bra alt sammen. Minst. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at Abhimanyu og Praveen er her og kan oversette noen av sjokkene til mine europeiske ører. De vet litt om hvordan det er på "den andre siden". De skjønner hvorfor jeg blir frustrert av å ikke få svar på ting, av å spise vegetarmat hele tiden, av alt sukkeret som er i absolutt alt og av at alle stirrer på meg. De lar meg klage litt over ting, forklarer hvorfor det er sånn, for så å løfte meg opp igjen. Hvis det ikke var for dem, er jeg ganske sikker på at jeg hadde gått på veggen.

Ah, jeg er nødt til å komme meg i seng nå. Jeg hadde ti timer med forelesninger, to presentasjoner og en eksamen i dag. Dagen i morgen ser nesten helt lik ut. Uah. Litt av et liv, eller hva? Noen sier at man bare lever en gang, og hvis det er sant, så er det helt sikkert en positiv ting at dagene blir fylt godt opp, eller hva?

________________

 

 

Jeg møtte nettopp romvenninnene mine i døren. De på vei til forelesning, og jeg vei i seng etter å ha studert gjennom natten. Alarmen ble satt til å ringe om tre timer og tjue minutter. Da venter en eksamen, tre presentasjoner og en innlevering på rekke og rad. Hva jeg skal når forelesningen er over halv ni i morgen kveld?

Sove





___________

Er jeg en.... Feminist?

Jeg har aldri tenkt tanken før en gang. Eller, jeg mener... Det ordet var jo nesten et banneord da jeg var med og tøffet meg i Unge Høyre for mange år siden. Feminist. Det var noe de i SV var, de jentene med dreads og stripete lange sokker til opp over knærne. Vi visste godt hvem de var. Jeg visste det kanskje best av alle. Man vet best av alle når man er 16. Herregud så gammeldagse de var, og såhardt de misforstod verden. Feministene. Jeg visste best av alle da jeg var 16, men etter at jeg flyttet hit, har jeg begynt å innse hvor feil det kan være jeg har tatt.

De første ukene sa jeg til meg selv at jeg bare innbilte meg det. Klasserommene på skolen er fyllt med ca 70 prosent gutter og 30 prosent jenter tror jeg, noe jeg tror (uten å ha sjekket det opp noe sted) er et ganske ok tall unsett hvilket land man sjekker en klasse på MBA nivå. Så noen har nok mange av de samme drømmene og mulighetene som jeg er vant til hjemmefra. De er minst like kapable, og de vet godt hva de er i ferd med å få til. Men jeg lever i en litt innpakket pluss-side-boble-versjon av India.

Utenfor skolen, i gatene, i butikkene og på restauranter har jeg litt etter litt innsett at det ikke bare er en ny trassalder jeg går igjennom selv. Mange menn her faktisk har en annen holdning til jenter enn de har hjemme. Ikke de på min alder, de "voksne". På restauranter forholder servitørene seg konsekvent til guttene i gjengen jeg er ute med. Selv når jeg betaler hele regningen med kort kommer de tilbake til bordet og sier "thank you, sir" og "have a good day, sir". Jeg blir rett og slett ganske sint på innsiden.

Selv på skolen merker jeg det noen ganger når jeg rekker opp hånden i timene. Jeg er stort sett ganske sikker på det jeg skal til å si før jeg gjør det her, men likevel blir argumentene avfeid som feil nesten før jeg har begynt. Det gjøres til alle jentene, og noen ganger har jeg bare lyst til å reise meg å gå.


Mye av grunnen til at jeg syntes feminister var rare og utdaterte hjemme, er nok fordi de allerede har ført oss uendelig langt.Nå som jeg tråkker i fotsporene til andre jenter og kjenner på kroppen hvor frustrerende det er å bli oppfattet og behandlet på en bestemt måte, begynner jeg virkelig å kjenne på verdien av den jobben som allerede er gjort hjemme. Det var ikke noen forskjell på folk lenger i den boblen jeg vokste opp og tøffet meg i. Og hvem skulle jeg ha takket for det?


______

27,5 timers bursdag

En av fordelene med å bo i et land som er så langt unna hjemme, er tidsforskjellen på bursdagen din. Nå på torsdag hadde jeg nemlig bursdag, og den varte på en måte i 3,5 timer ekstra denne gangen. Ikke bare varte den lenger, den ble feiret på skikkelig indisk vis også. Og hvordan det gjøres? Med kake i håret, kake i fjeset, på armene, i magen og på alle de andre som er der.

 

I tillegg til bursdag, inneholdt torsdagen en eksamen og ti timer forelesning, så det ble ikke helt den elleville feiringen med ut på byen, eller fancy middag, men måten det ble feiret på var likevel utrolig hyggelig. Jentene i gangen på internatet kom alle ned på campus sammen med de tre guttene fra double degree programmet, og en herlig gjeng fra klassen min - med en hel haug med kake som ble kastet på alle, og dynket på meg.

 

Burdagssanger ble sunget på engelsk og hindi også fikk jeg pakker og klemmer og det som bedre er. Inne på rommet vårt på kvelden da jeg fyllte 25 (uæh) ventet enda mer kake, og denne gangen fikk vi spist litt også. Romvenninene mine hadde pyntet delen av rommet mitt med plakater og giljandere, og det var herlig stemning.

 Plakaten på rommet mitt, med bursdagshilsen på hindi. Skal spares på i all fremtid

 

Meg og (nesten) alle jentene i gangen min. Herlige, eller hva? 

 

Nydusjede, og nesten uten glitter og kake i håret

 

 Ringerunde for å takke for herlige presenter

 

 

Feirings

 

 

Selve dagen ble altså stort sett feiret på skolebenken, og med flere eksaemener dagen etter, ble det en rolig kveld på internatet på kvelden også. Vi bestilte pizza til alle sammen, og spiste på gulvet på rommet. Og gjett hva? I India får bursdagsbarnet regningen, det visste alle unntatt jeg. Flaks det er en viss prisforskjell fra hjemme, siden jeg ikke har fått stipend ennå.


__________

Klassen min og jeg

Her er vi, alle studentene på markedsføringslinjen. Til sammen er vi 53 stykker, og på hele masteren er det tre linjer til; HR, Logistikk og finans. Vår er jo helt åpenbart den vakreste.

For første gang i mitt liv (tror jeg, kanskje) ble jeg ikke bedt om å stille meg på første rekke for å syntes. Ah, jeg elsker dette landet.



__________

Om å studere i India

Jeg skrev det første innlegget om hvordan det var å studere i Tyskland sånn ca etter en måned der, og uten at jeg kan forstå hvordan det har skjedd, har jeg visst bodd her i India såpass lenge allerede også. Dagene flyr virkelig avgårde uten at jeg rekker å legge merke til det.

Uansett, så tenkte jeg å skrive litt om hvordan det er å være student i India da, sånn i tilfelle det er noen av dere som lurer på å gjøre det samme. Eller kanskje det bare treffer de som er her for å snoke i hva som skjer i livet til hun der blondinen som plutselig reiste til India. Det er helt ok det også, jeg vet at Big Brother kan se meg hvis han vil uansett. Særlig her, for her borte er man virkelig aldri alene.  Nå går jeg jo bare ut fra at alle skjønner at det er store forskjeller på hvor og hva man studerer i India, akkurat som det er hjemme, men dette er altså hvordan det er for meg mens jeg studerer ved Symbiosis International University, i utkanten av den lille byen Pune med bare 3,7 millioner innbyggere.

Symbiosis International University er en fellesnevner for flere skoler eller college
underlagt stiftelsen Symbiosis,  et av dem kalles Symbiosis Institute of International Business. Der studerer er det omtrent 1500 MBA studenter, og en av dem er altså meg. Og for ordens skyld: jeg endte altså opp her, fordi jeg tar en double degree mellom skolen jeg studerer ved i Berlin (BSEL) og denne. Hva det innebærer kan jeg kanskje komme tilbake til en annen gang.

Først kan dere heller få høre om hvordan det egentlig er å studere her. For det at jeg er helt ny i India, betyr ikke akkurat at jeg behandles annerledes som student på skolen. Fra dag en har var det forventet at både jeg og Wowa, den andre tyske studenten som reiste hit, deltok i presentasjoner, på prøver og levte innleveringer som alle andre. Og de er det en del av. Nedenfor kan dere jo få se en liten smak av hva jeg har på planen av prøver de kommende ukene. I tillegg til dette kommer det innleveringer og presentasjoner i forelesningene:

Ganske annerledes enn livet som student hjemme i Norge. Og hva kommer det av? Jo, hjemme er jo gjerne hvert fag verdt mellom 5 og 10 studiepoeng, noe som fører til at man har 3-6 fag i semesteret. Her er hvert fag verdt 1 eller 2 studiepoeng, og dette semesteret tar vi 35 studiepoeng. Altså har jeg 18 fag. Og hvert fag har egne forelesninger og i gjennomsnitt fire evalueringer som til sammen utgjør sluttkarakteren man får.


Forelesningene går på engelsk, og det gjør det aller meste av utdanningen i India. De har jo over 20 offisielle språk her, og selv om de aller fleste indere lærer Hindi på skolen, er det flere indere som studerer her som bare kan kommunisere med hverandre på engelsk. Det er flere som har spurt meg hvordan det går å følge med i forelesningene med den aksenten inderne har når de snakker engelsk, og jeg må innrømme at det innimellom er litt vanskelig å følge. Særlig fordi noen av dem snakker så utrolig fort når de blir ivrige. Stort sett er det ikke noe problem, dessuten snakker jeg jo ikke akkurat perfekt Oxford-engelsk jeg heller, så jeg prøver bare å venne meg til det.

De aller fleste foreleserne våre jobber i fancy jobber utenfor universitetet og kan derfor fortelle mange gode historier om hvordan verden egentlig fungerer. Det er kjempe spennende å høre på, men selv de beste foreleserne klarer ikke alltid å holde meg lys våken i timen lenger. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er laget for å sitte og lytte til informasjon over så lang tid hver dag, men heldigvis er jeg ikke alene om det:

Men det er ikke aaaall work and no play. Selv om det er innmari mye work. Som jeg har nevnt tidligere også, er jeg utrolig imponert over energinivået til medstudentene mine. Vi har forelesninger åtte-ti timer hver dag og enormt mye å lese, likevel er de blide hele tiden og gjør utrolig mye ved siden av skolen når de kommer tilbake på rommet.

For ja, vi bor på internat på skolen. Jentene har sitt internat og guttene har sitt. Vi er tre på hvert rom, og kanskje seksti jenter i hver etasje. Døren er ikke lukket lenge av gangen for å si det sånn. Livet som student på internat er ganske så ok, det blir mye mer prat og mye mindre studier enn hva som skal til for å komme skikkelig godt forberedt til forelesnignene, men jeg har jo faktisk ikke reist helt til India bare for å lese heller. Jeg vil bli kjent med indiske mennesker også, på godt og vondt.

Og hvordan det er å bo så tett på andre mennesker etter å ha bodd alene så lenge? Det er ganske uvant, det må jeg innrømme. Noen ganger er hodet mitt så fullt av tanker jeg ikke rekker å få tid til, at jeg ikke orker å snakke med dem en gang, men jeg har vært innmari heldig med de to jeg bor med, de er kjempe søte og åpenbart godt vant til å ta hensyn til mange flere mennesker av gangen. 

Og godt er det, for det er jo alltid noe som skulle vært gjort. I løpet av en vanlig uke har jeg kanskje fem innleveringer, to presentasjoner og to prøver. Jeg tror kanskje ikke jeg overdriver hvis jeg legger til et "minst" på slutten heller. For det dukker alltid opp noe på slutten. Noen ganger tror jeg at jeg er i ferd med å bli gal, som i går da jeg etter en helg med innlevering satt i en forelesning som skulle vare til halv syv, for så å lese til eksamen i dag tidlig; da en annen foreleser plutselig sendte oss en mail med en fem siders innlevering som skulle være inne klokken ni på morgenen i dag den også. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, men på et eller annet magisk vis gikk det jo bra, og når man er ferdig er man skikkelig på høygir.

Det er mye som er omtrent akkurat sånn som vi har lært på skolen at indere er. For eksempel forholdet både studentene og foreleserne har til tid. Alle, med unntak av en av foreleserne våre begynner notorisk minst et kvarter etter tiden, gjerne en halvtime også. Hver lørdag morgen får vi strenge mailer om å møte klokken senest 10:40 til timen, men stort sett sitter jeg der alene til klokken elleve. Da kommer de andre studenene, og foreleseren dukker gjerne opp 15-20 minutter etter det også. 

Nå begynner jeg å bli vant til det, og kommer litt for sent jeg også. Det går alltid helt fint, bortsett fra i et fag, der foreleseren låser døren nøyaktig klokken 15.00. Det skjer også på lørdag, og etter all tiden jeg har tilbragt med å vente på alle andre tidlgere på morgenen, klarer jeg allikevel aldri å komme på tiden. Så langt har jeg kommet et minutt for sent tre ganger. Jeg er ikke alene om  det heller, og jeg har fungert som det perfekte alibi for de andre forsentkommerne som den stakkars lille utvekslingseleven som ikke vet bedre, og derfor blir sluppet inn. Og når han slipper meg inn må han jo nødvendigvis slippe inn de andre også. 

Kafeen på skoleområdet.
Jeg har blitt skikkelig god på å bestille "black coffee, no sugar Pe-lis".

Skolens Roll of Honor nevner den beste studenten fra hvert kull som har gått ut. Den kan man se med en gang man kommer inn på skolen. Snakker om motivasjon. 

Vel, jeg tror egentlig det er det jeg kommer på om det å være student i India akkurat nå. Jeg vet det høres hardt ut, og det er det også. Men mest av alt er det utrolig kjekt og spennende og givende og rart og lærerikt å leve midt i hverdagen til en kultur som er så annerledes enn hjemme. Jeg skal prøve å melde mer om det senere.



Ha en fin uke imens


___________

Indian MBA: Verdens tøffeste utdanning

Jeg husker tiden da jeg var fagansvarlig ved BI Stavanger, og jobbet med å hjelpe de studentene som fikk to eksamener satt opp to dager på rad. Jeg husker jeg argumenterte sammen med de andre fagansvarlige fra de andre skolene om hvor tøft det kom til å bli å lese og hvor mentalt slitsomt det ville bli å ha det presset så tett opp til hverandre. Jeg husker at BI alltid flyttet en av eksamenene for å sikre at studentene kom seg hele igjennom det.

Jeg lurer på hvordan jeg kommer til å tenke tilbake på de tre ukene i oktober/november når de avsluttende eksamenene holdes her:

_____________