Er jeg en.... Feminist?

Jeg har aldri tenkt tanken før en gang. Eller, jeg mener... Det ordet var jo nesten et banneord da jeg var med og tøffet meg i Unge Høyre for mange år siden. Feminist. Det var noe de i SV var, de jentene med dreads og stripete lange sokker til opp over knærne. Vi visste godt hvem de var. Jeg visste det kanskje best av alle. Man vet best av alle når man er 16. Herregud så gammeldagse de var, og såhardt de misforstod verden. Feministene. Jeg visste best av alle da jeg var 16, men etter at jeg flyttet hit, har jeg begynt å innse hvor feil det kan være jeg har tatt.

De første ukene sa jeg til meg selv at jeg bare innbilte meg det. Klasserommene på skolen er fyllt med ca 70 prosent gutter og 30 prosent jenter tror jeg, noe jeg tror (uten å ha sjekket det opp noe sted) er et ganske ok tall unsett hvilket land man sjekker en klasse på MBA nivå. Så noen har nok mange av de samme drømmene og mulighetene som jeg er vant til hjemmefra. De er minst like kapable, og de vet godt hva de er i ferd med å få til. Men jeg lever i en litt innpakket pluss-side-boble-versjon av India.

Utenfor skolen, i gatene, i butikkene og på restauranter har jeg litt etter litt innsett at det ikke bare er en ny trassalder jeg går igjennom selv. Mange menn her faktisk har en annen holdning til jenter enn de har hjemme. Ikke de på min alder, de "voksne". På restauranter forholder servitørene seg konsekvent til guttene i gjengen jeg er ute med. Selv når jeg betaler hele regningen med kort kommer de tilbake til bordet og sier "thank you, sir" og "have a good day, sir". Jeg blir rett og slett ganske sint på innsiden.

Selv på skolen merker jeg det noen ganger når jeg rekker opp hånden i timene. Jeg er stort sett ganske sikker på det jeg skal til å si før jeg gjør det her, men likevel blir argumentene avfeid som feil nesten før jeg har begynt. Det gjøres til alle jentene, og noen ganger har jeg bare lyst til å reise meg å gå.


Mye av grunnen til at jeg syntes feminister var rare og utdaterte hjemme, er nok fordi de allerede har ført oss uendelig langt.Nå som jeg tråkker i fotsporene til andre jenter og kjenner på kroppen hvor frustrerende det er å bli oppfattet og behandlet på en bestemt måte, begynner jeg virkelig å kjenne på verdien av den jobben som allerede er gjort hjemme. Det var ikke noen forskjell på folk lenger i den boblen jeg vokste opp og tøffet meg i. Og hvem skulle jeg ha takket for det?


______