Dag 62

Jeg har bodd i India i to måneder allerede. To måneder. Helt ærlig, så har jeg ikke hatt tid til å legge merke til det. Til nå har jeg hatt over 200 forelesningstimer, hatt 32 evalueringer jeg har fått karakter på og fått matforgiftning fire ganger. Og jeg nyter det aller meste av det. Det er enkelte øyeblikk, selvfølgelig, hvor det er ting jeg skulle ønske var annerledes; som når det siste punktet slår til, og det bor to til på rommet mitt som våkner hver gang noen går inn på badet. Rent bortsett fra sånne ting, så er livet her innmari bra.

Mange skulle sikkert ønske at jeg blogget mer om fancy steder og attraksjoner jeg besøkte, men så langt har det ikke vært spesielt mye tid til det. Jeg flyttet jo hit for å lese som alle andre også, ikke for å dra på oppdagelsesreise.

Selvsagt håper jeg jo at det blir tid til å reise litt rundt i dette landet også, men liver som inder inneholder ikke impulsturer over landegrenser og fantastiske opplevelser hele tiden. Mange av studentene her har aldri vært utenfor India i hele sitt liv. Det er både fordi India er et ganske så stort land i seg selv, men også fordi det er innmari dyrt for dem å reise. Sammenlignet med hjemme er det jo fortsatt ganske billig for meg å reise rundt, men for dem er det kjempe dyrt. Når medstudentene mine planlegger å reise hjem i ferien, er det flere av dem som planlegger å ta toget, selv om det tar over et døgn å komme frem.

India er utrolig annerledes enn hjemme, men på en eller annen måte er jeg i ferd med å venne meg til det. Jeg begynner sakte meg sikkert å føle meg som hjemme. I alle fall litt. Jeg holder for eksempel fortsatt på å falle sammen etter å ha hatt 12 timer med forelesning og fire evalueringer på en dag, men jeg begynner å slå meg til ro med at det er helt greit også. Det er fortsatt frustrerende å ikke kunne gjøre alt absolutt maksimalt enormt imponerende bra hele tiden, men jeg begynner å innse at det er greit å levere noe som kunne vært bedre, så lenge jeg har gjort så godt jeg kan.

Jeg begynner også, tro det eller ei, å venne meg til innetidene. Jeg mener, jeg liker dem absolutt ikke, men nå klarer jeg stort sett å signere meg inn før den forferdelige røde streken kommer under navnet mitt. Alle andre må jo forholde seg til det også, så det er jo bare en del av pakken på en måte.

Og det er mange ting jeg har begynt å sette skikkelig pris på. Som måten indere virker å være åpne for å akseptere ting (og hverandre) akkurat slik de er. De er seg selv hele tiden, de er ekte og det er aldri noe behov for å prøve å analysere hva de mente med det de nettopp sa. Hjemme hender det jo at vi pakker ting inn i høflige fraser, vi er litt redde for å være frekke på offentlige steder, eller å plage kelneren dersom han ikke gjør jobben sin. De konseptene finnes ikke her. Et av resultatene av det er at man kommer innmari tett innpå hverandre veldig fort. Rommet mitt er fyllt med mennesker til enhver tid, noe som av og til driver meg til vannvidd, men det har også tvunget meg til å bli mye tydeligere på ting. Når klokken for eksempel er to om natten og jeg har tre prøver dagen etter kan jeg nå be folk pelle seg ut, i stedet for å be pent og håpe på det beste som jeg pleide å gjøre. Og du er ikke frekk et sekund. Herlig!

Jeg har ganske sikkert blitt tøffere på flere punkter. Jeg maser mer og jeg er blitt flink til å være skikkelig skikkelig tydelig på hva jeg mener. Jeg bor i et land der folk stort sett sier ja, eller bare lar være å svare - og det er ingen garanti for at noe skjer. I Tyskland smalt jo folk ting rett opp i fjeset på meg når de var uenige eller ikke ønsket å gjøre noe. så det har vært litt av en forandring. Her kommer du ikke særlig langt med å være høflig og vente på tur når du trenger noe. Du kommer til å vente i hele evigheten.

Det er skikkelig rart å merke at disse endringene setter seg i meg. Så langt syntes jeg er takler det sånn middels bra alt sammen. Minst. Likevel er jeg utrolig takknemlig for at Abhimanyu og Praveen er her og kan oversette noen av sjokkene til mine europeiske ører. De vet litt om hvordan det er på "den andre siden". De skjønner hvorfor jeg blir frustrert av å ikke få svar på ting, av å spise vegetarmat hele tiden, av alt sukkeret som er i absolutt alt og av at alle stirrer på meg. De lar meg klage litt over ting, forklarer hvorfor det er sånn, for så å løfte meg opp igjen. Hvis det ikke var for dem, er jeg ganske sikker på at jeg hadde gått på veggen.

Ah, jeg er nødt til å komme meg i seng nå. Jeg hadde ti timer med forelesninger, to presentasjoner og en eksamen i dag. Dagen i morgen ser nesten helt lik ut. Uah. Litt av et liv, eller hva? Noen sier at man bare lever en gang, og hvis det er sant, så er det helt sikkert en positiv ting at dagene blir fylt godt opp, eller hva?

________________