Inertia - reluctance to change

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18. Jeg har reist på casekonkurranser. Jeg har sittet i den nasjonale studentforeningen. Jeg har en master fra Berlin og er i ferd med å ta en MBA her i India. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at jeg var glad i og åpen for enhver forandring,og at samme hva som kom, så ville jeg lære å like det. Det var før denne lørdagen.

Vi har vært sammen i syv år nå. Den var med meg da jeg stod foran utdanningskomiteen, den var med meg da vi kom til finalen i JMUCC, den har vært med på utallige hytteturer, byturer, impulsturer til London og forelesninger. Selvsagt har jeg hatt andre også, men ingen har liksom kunnet måle seg med den noen gang. Jeg har jo sett det komme en stund, men jeg har ikke villet innse det. Og nå er det for sent. På lørdag falt favoritt vesken min fra hverandre, og det er absolutt ingen ting som kan fikse den igjen.

I går tilbragte jeg derfor fem timer på to av Punes aller største kjøpesentre for å finne en ny. Det er jo helt umulig selfølgelig. Ingenting kan måle seg emd den. Jeg gikk inn i butikk etter butikk, og kom tomhendt ut hver eneste gang. Stakkars Abhimanyu, han ble lurt til å være med, mot at jeg spanderte middag på ham. Jeg tror ikke han sier ja neste gang. Ikke bare tilbragte vi hele ettermiddagen på eting uten å lykkes; da vi hadde gitt opp var Monsoonen så sterk at det var helt umulig å kjøre sykkel hjem. Vi var fanget i timesvis, før vi ga opp og fant oss et krypinn på den andre siden av byen i forhold til der vi skulle ha forelesning i dag tidlig klokken ni.

Og akkurat nå vet jeg ikke hva som sjokkerer meg mest; det at jeg Rett og slett har blitt så emosjonelt knyttet til en ting at jeg kan grue så mye med å finne en ny, eller det at jeg tilbragte syv timer på et kjøpesenter uten å kjøpe noe.
Noen innspill?

___________