Jeg skrev det første innlegget om hvordan det var å studere i Tyskland sånn ca etter en måned der, og uten at jeg kan forstå hvordan det har skjedd, har jeg visst bodd her i India såpass lenge allerede også. Dagene flyr virkelig avgårde uten at jeg rekker å legge merke til det.
Uansett, så tenkte jeg å skrive litt om hvordan det er å være student i India da, sånn i tilfelle det er noen av dere som lurer på å gjøre det samme. Eller kanskje det bare treffer de som er her for å snoke i hva som skjer i livet til hun der blondinen som plutselig reiste til India. Det er helt ok det også, jeg vet at Big Brother kan se meg hvis han vil uansett. Særlig her, for her borte er man virkelig aldri alene. Nå går jeg jo bare ut fra at alle skjønner at det er store forskjeller på hvor og hva man studerer i India, akkurat som det er hjemme, men dette er altså hvordan det er for meg mens jeg studerer ved Symbiosis International University, i utkanten av den lille byen Pune med bare 3,7 millioner innbyggere.
Symbiosis International University er en fellesnevner for flere skoler eller college
underlagt stiftelsen Symbiosis, et av dem kalles Symbiosis Institute of International Business. Der studerer er det omtrent 1500 MBA studenter, og en av dem er altså meg. Og for ordens skyld: jeg endte altså opp her, fordi jeg tar en double degree mellom skolen jeg studerer ved i Berlin (BSEL) og denne. Hva det innebærer kan jeg kanskje komme tilbake til en annen gang.
Først kan dere heller få høre om hvordan det egentlig er å studere her. For det at jeg er helt ny i India, betyr ikke akkurat at jeg behandles annerledes som student på skolen. Fra dag en har var det forventet at både jeg og Wowa, den andre tyske studenten som reiste hit, deltok i presentasjoner, på prøver og levte innleveringer som alle andre. Og de er det en del av. Nedenfor kan dere jo få se en liten smak av hva jeg har på planen av prøver de kommende ukene. I tillegg til dette kommer det innleveringer og presentasjoner i forelesningene:
Ganske annerledes enn livet som student hjemme i Norge. Og hva kommer det av? Jo, hjemme er jo gjerne hvert fag verdt mellom 5 og 10 studiepoeng, noe som fører til at man har 3-6 fag i semesteret. Her er hvert fag verdt 1 eller 2 studiepoeng, og dette semesteret tar vi 35 studiepoeng. Altså har jeg 18 fag. Og hvert fag har egne forelesninger og i gjennomsnitt fire evalueringer som til sammen utgjør sluttkarakteren man får.
Forelesningene går på engelsk, og det gjør det aller meste av utdanningen i India. De har jo over 20 offisielle språk her, og selv om de aller fleste indere lærer Hindi på skolen, er det flere indere som studerer her som bare kan kommunisere med hverandre på engelsk. Det er flere som har spurt meg hvordan det går å følge med i forelesningene med den aksenten inderne har når de snakker engelsk, og jeg må innrømme at det innimellom er litt vanskelig å følge. Særlig fordi noen av dem snakker så utrolig fort når de blir ivrige. Stort sett er det ikke noe problem, dessuten snakker jeg jo ikke akkurat perfekt Oxford-engelsk jeg heller, så jeg prøver bare å venne meg til det.
De aller fleste foreleserne våre jobber i fancy jobber utenfor universitetet og kan derfor fortelle mange gode historier om hvordan verden egentlig fungerer. Det er kjempe spennende å høre på, men selv de beste foreleserne klarer ikke alltid å holde meg lys våken i timen lenger. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er laget for å sitte og lytte til informasjon over så lang tid hver dag, men heldigvis er jeg ikke alene om det:
Men det er ikke aaaall work and no play. Selv om det er innmari mye work. Som jeg har nevnt tidligere også, er jeg utrolig imponert over energinivået til medstudentene mine. Vi har forelesninger åtte-ti timer hver dag og enormt mye å lese, likevel er de blide hele tiden og gjør utrolig mye ved siden av skolen når de kommer tilbake på rommet.
For ja, vi bor på internat på skolen. Jentene har sitt internat og guttene har sitt. Vi er tre på hvert rom, og kanskje seksti jenter i hver etasje. Døren er ikke lukket lenge av gangen for å si det sånn. Livet som student på internat er ganske så ok, det blir mye mer prat og mye mindre studier enn hva som skal til for å komme skikkelig godt forberedt til forelesnignene, men jeg har jo faktisk ikke reist helt til India bare for å lese heller. Jeg vil bli kjent med indiske mennesker også, på godt og vondt.
Og hvordan det er å bo så tett på andre mennesker etter å ha bodd alene så lenge? Det er ganske uvant, det må jeg innrømme. Noen ganger er hodet mitt så fullt av tanker jeg ikke rekker å få tid til, at jeg ikke orker å snakke med dem en gang, men jeg har vært innmari heldig med de to jeg bor med, de er kjempe søte og åpenbart godt vant til å ta hensyn til mange flere mennesker av gangen.
Og godt er det, for det er jo alltid noe som skulle vært gjort. I løpet av en vanlig uke har jeg kanskje fem innleveringer, to presentasjoner og to prøver. Jeg tror kanskje ikke jeg overdriver hvis jeg legger til et "minst" på slutten heller. For det dukker alltid opp noe på slutten. Noen ganger tror jeg at jeg er i ferd med å bli gal, som i går da jeg etter en helg med innlevering satt i en forelesning som skulle vare til halv syv, for så å lese til eksamen i dag tidlig; da en annen foreleser plutselig sendte oss en mail med en fem siders innlevering som skulle være inne klokken ni på morgenen i dag den også. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, men på et eller annet magisk vis gikk det jo bra, og når man er ferdig er man skikkelig på høygir.
Vel, jeg tror egentlig det er det jeg kommer på om det å være student i India akkurat nå. Jeg vet det høres hardt ut, og det er det også. Men mest av alt er det utrolig kjekt og spennende og givende og rart og lærerikt å leve midt i hverdagen til en kultur som er så annerledes enn hjemme. Jeg skal prøve å melde mer om det senere.
Ha en fin uke imens
___________
Uansett, så tenkte jeg å skrive litt om hvordan det er å være student i India da, sånn i tilfelle det er noen av dere som lurer på å gjøre det samme. Eller kanskje det bare treffer de som er her for å snoke i hva som skjer i livet til hun der blondinen som plutselig reiste til India. Det er helt ok det også, jeg vet at Big Brother kan se meg hvis han vil uansett. Særlig her, for her borte er man virkelig aldri alene. Nå går jeg jo bare ut fra at alle skjønner at det er store forskjeller på hvor og hva man studerer i India, akkurat som det er hjemme, men dette er altså hvordan det er for meg mens jeg studerer ved Symbiosis International University, i utkanten av den lille byen Pune med bare 3,7 millioner innbyggere.
Symbiosis International University er en fellesnevner for flere skoler eller college
underlagt stiftelsen Symbiosis, et av dem kalles Symbiosis Institute of International Business. Der studerer er det omtrent 1500 MBA studenter, og en av dem er altså meg. Og for ordens skyld: jeg endte altså opp her, fordi jeg tar en double degree mellom skolen jeg studerer ved i Berlin (BSEL) og denne. Hva det innebærer kan jeg kanskje komme tilbake til en annen gang.
Forelesningene går på engelsk, og det gjør det aller meste av utdanningen i India. De har jo over 20 offisielle språk her, og selv om de aller fleste indere lærer Hindi på skolen, er det flere indere som studerer her som bare kan kommunisere med hverandre på engelsk. Det er flere som har spurt meg hvordan det går å følge med i forelesningene med den aksenten inderne har når de snakker engelsk, og jeg må innrømme at det innimellom er litt vanskelig å følge. Særlig fordi noen av dem snakker så utrolig fort når de blir ivrige. Stort sett er det ikke noe problem, dessuten snakker jeg jo ikke akkurat perfekt Oxford-engelsk jeg heller, så jeg prøver bare å venne meg til det.
De aller fleste foreleserne våre jobber i fancy jobber utenfor universitetet og kan derfor fortelle mange gode historier om hvordan verden egentlig fungerer. Det er kjempe spennende å høre på, men selv de beste foreleserne klarer ikke alltid å holde meg lys våken i timen lenger. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er laget for å sitte og lytte til informasjon over så lang tid hver dag, men heldigvis er jeg ikke alene om det:
Men det er ikke aaaall work and no play. Selv om det er innmari mye work. Som jeg har nevnt tidligere også, er jeg utrolig imponert over energinivået til medstudentene mine. Vi har forelesninger åtte-ti timer hver dag og enormt mye å lese, likevel er de blide hele tiden og gjør utrolig mye ved siden av skolen når de kommer tilbake på rommet.
For ja, vi bor på internat på skolen. Jentene har sitt internat og guttene har sitt. Vi er tre på hvert rom, og kanskje seksti jenter i hver etasje. Døren er ikke lukket lenge av gangen for å si det sånn. Livet som student på internat er ganske så ok, det blir mye mer prat og mye mindre studier enn hva som skal til for å komme skikkelig godt forberedt til forelesnignene, men jeg har jo faktisk ikke reist helt til India bare for å lese heller. Jeg vil bli kjent med indiske mennesker også, på godt og vondt.
Og hvordan det er å bo så tett på andre mennesker etter å ha bodd alene så lenge? Det er ganske uvant, det må jeg innrømme. Noen ganger er hodet mitt så fullt av tanker jeg ikke rekker å få tid til, at jeg ikke orker å snakke med dem en gang, men jeg har vært innmari heldig med de to jeg bor med, de er kjempe søte og åpenbart godt vant til å ta hensyn til mange flere mennesker av gangen.
Og godt er det, for det er jo alltid noe som skulle vært gjort. I løpet av en vanlig uke har jeg kanskje fem innleveringer, to presentasjoner og to prøver. Jeg tror kanskje ikke jeg overdriver hvis jeg legger til et "minst" på slutten heller. For det dukker alltid opp noe på slutten. Noen ganger tror jeg at jeg er i ferd med å bli gal, som i går da jeg etter en helg med innlevering satt i en forelesning som skulle vare til halv syv, for så å lese til eksamen i dag tidlig; da en annen foreleser plutselig sendte oss en mail med en fem siders innlevering som skulle være inne klokken ni på morgenen i dag den også. Jeg vurderte å hoppe ut av vinduet, men på et eller annet magisk vis gikk det jo bra, og når man er ferdig er man skikkelig på høygir.
Det er mye som er omtrent akkurat sånn som vi har lært på skolen at indere er. For eksempel forholdet både studentene og foreleserne har til tid. Alle, med unntak av en av foreleserne våre begynner notorisk minst et kvarter etter tiden, gjerne en halvtime også. Hver lørdag morgen får vi strenge mailer om å møte klokken senest 10:40 til timen, men stort sett sitter jeg der alene til klokken elleve. Da kommer de andre studenene, og foreleseren dukker gjerne opp 15-20 minutter etter det også.
Nå begynner jeg å bli vant til det, og kommer litt for sent jeg også. Det går alltid helt fint, bortsett fra i et fag, der foreleseren låser døren nøyaktig klokken 15.00. Det skjer også på lørdag, og etter all tiden jeg har tilbragt med å vente på alle andre tidlgere på morgenen, klarer jeg allikevel aldri å komme på tiden. Så langt har jeg kommet et minutt for sent tre ganger. Jeg er ikke alene om det heller, og jeg har fungert som det perfekte alibi for de andre forsentkommerne som den stakkars lille utvekslingseleven som ikke vet bedre, og derfor blir sluppet inn. Og når han slipper meg inn må han jo nødvendigvis slippe inn de andre også.
Kafeen på skoleområdet.
Jeg har blitt skikkelig god på å bestille "black coffee, no sugar Pe-lis".
Jeg har blitt skikkelig god på å bestille "black coffee, no sugar Pe-lis".
Skolens Roll of Honor nevner den beste studenten fra hvert kull som har gått ut. Den kan man se med en gang man kommer inn på skolen. Snakker om motivasjon.
Vel, jeg tror egentlig det er det jeg kommer på om det å være student i India akkurat nå. Jeg vet det høres hardt ut, og det er det også. Men mest av alt er det utrolig kjekt og spennende og givende og rart og lærerikt å leve midt i hverdagen til en kultur som er så annerledes enn hjemme. Jeg skal prøve å melde mer om det senere.
Ha en fin uke imens
___________
1 comment:
veldig veldig spennende! stadig glad for oppdateringer :)
Post a Comment