Jeg sitter ved pulten på rommet mitt nå og puster litt ut etter to ganske intense, men definitivt spennende dager bak meg. To dager med atter ni uendelige forelesningstimer, som på forhånd så ut som et mareritt, men som skulle vise seg å bli de beste dagene på skolen her så langt. Temaene vi har hatt er nemlig strategisk posisjonering i utviklingsland og etikk - temaer jeg jo har vært borti hjemme og i Tyskland også, men som plutselig ser helt annerledes ut når man faktisk er her.
Det er veldig lett å komme fra Norge og mene noe om hva som er rett og galt. Etter noen år som ungdomspolitiker ble jeg til og med ganske overbevist at jeg visste nettopp dette; frihet under ansvar, lik rett til utdanning, nei til all korrupsjon, ja ytringsfrihet, nei til dødsstraff, nei til barnearbeid, mengden skatt som skulle til for at samfunnet skulle ta vare på alle... Jeg har hatt og stolt på meningene mine lenge, men det er egentlig ikke før denne uken at jeg har innsett at verden er fylt med perspektiver jeg ikke har kjent til.
Jeg begynner plutselig å innse hvor lett det har vært for meg å sitte i lille rike problemfrie Norge og mene noe om alt. Herfra ser ting veldig annerledes ut. Noen av temaene vi har diskutert er for eksempel det vi anser som utnyttelse av stakkars arbeidere i lavkostland. Selv denne vinteren har jo debattene rast hjemme om dette, og stadig flere mener noe om det. Om det å mene noe, er stort sett det samme som å være imot det. Sett herfra er denne utnyttelsen faktisk den eneste muligheten for sysselsetting. Sett herfra er arbeidsvilkårene deres en enorm mulighet til å endelig kunne fø familien sin, et alternativ til å drikke skittent vann og plukke rester fra søppel langs veiene. Vi har snakket om "arbitrage" - utnyttelse av hvert lands fordeler for å oppnå noe større - og hvordan billigere arbeidskraft er noe av det eneste som anses som en løsning for å dra fattige land opp av gjørma. Og vi diskutert hvordan det er etisk riktig å posisjonere seg med produkter man vil tjene penger på, i land og markeder der mennesker stort sett ikke har råd til å la barn gå på skole i stedet for å arbeide.
Vi har snakket om hvordan enkelte land kan være så rensket for korrupsjon som Norge er kjent for å være, mens det i andre land, som her i India, kan være så gjennomsyret av det, at det til og med går an å bestikke noen for å slippe å stå i kø på butikken.
Hva er det som gjør dette? Hva er det som har bygget en kultur i den ene eller den andre retningen, og er det noen mulighet til å endre dette på tvers av landegrenser? Til nå har jeg jo sittet på den lille hesten min hjemme i Norge og ment at det bare er å si nei hvis noen skulle tilby meg penger for å gjøre noe ulovlig, uten at jeg noen gang har hatt behov for å aktivt gjøre det, men for medstudentene mine her er det jo nærmest umulig å forestille seg korrupsjonsfrie hverdager. For dem virker det nesten som om etikk er eventyr, de vet hva som er rett og galt, men det er en umulighet. Man kommer ingen vei uten.
Og vi har prøvd å løse disse verdensproblemene - omtrent som et nachspiel med ungdomspolitikere. Hvordan endrer man holdninger i en befolkning på over en milliard? Hva skal til? Enda en lov? Flere restriksjoner? Er det greit at man betaler politiet for å se vekk, bare fordi alle andre gjør det også? Og hva hjelper det egentlig, dersom man er den eneste som sier nei til noe - når det står tusenvis av mennesker og venter på en mulighet til å ta over, slik at de kan fø sine familier i stedet? Men hva annet kan man egentlig gjøre enn å starte med seg selv?
Jeg har hatt noen utrolig givende dager med andre ord, lært mye, tenkt og reflektert. Det har føltes litt som å sitte i forelesninger ala de man ser på Hollywood-filmer om Harvard. Høylytte diskusjoner og faktiske holdningsendringer. Jeg må jo fortsatt si, at jeg mener mye av det samme som før, men jeg er veldig glad for å høre det fra den andre kanten også. Ting gikk liksom fra svart hvitt til å få gråtoner da jeg flyttet hit, men nå har de fått farger også.
_______________
Det er veldig lett å komme fra Norge og mene noe om hva som er rett og galt. Etter noen år som ungdomspolitiker ble jeg til og med ganske overbevist at jeg visste nettopp dette; frihet under ansvar, lik rett til utdanning, nei til all korrupsjon, ja ytringsfrihet, nei til dødsstraff, nei til barnearbeid, mengden skatt som skulle til for at samfunnet skulle ta vare på alle... Jeg har hatt og stolt på meningene mine lenge, men det er egentlig ikke før denne uken at jeg har innsett at verden er fylt med perspektiver jeg ikke har kjent til.
Jeg begynner plutselig å innse hvor lett det har vært for meg å sitte i lille rike problemfrie Norge og mene noe om alt. Herfra ser ting veldig annerledes ut. Noen av temaene vi har diskutert er for eksempel det vi anser som utnyttelse av stakkars arbeidere i lavkostland. Selv denne vinteren har jo debattene rast hjemme om dette, og stadig flere mener noe om det. Om det å mene noe, er stort sett det samme som å være imot det. Sett herfra er denne utnyttelsen faktisk den eneste muligheten for sysselsetting. Sett herfra er arbeidsvilkårene deres en enorm mulighet til å endelig kunne fø familien sin, et alternativ til å drikke skittent vann og plukke rester fra søppel langs veiene. Vi har snakket om "arbitrage" - utnyttelse av hvert lands fordeler for å oppnå noe større - og hvordan billigere arbeidskraft er noe av det eneste som anses som en løsning for å dra fattige land opp av gjørma. Og vi diskutert hvordan det er etisk riktig å posisjonere seg med produkter man vil tjene penger på, i land og markeder der mennesker stort sett ikke har råd til å la barn gå på skole i stedet for å arbeide.
Vi har snakket om hvordan enkelte land kan være så rensket for korrupsjon som Norge er kjent for å være, mens det i andre land, som her i India, kan være så gjennomsyret av det, at det til og med går an å bestikke noen for å slippe å stå i kø på butikken.
Hva er det som gjør dette? Hva er det som har bygget en kultur i den ene eller den andre retningen, og er det noen mulighet til å endre dette på tvers av landegrenser? Til nå har jeg jo sittet på den lille hesten min hjemme i Norge og ment at det bare er å si nei hvis noen skulle tilby meg penger for å gjøre noe ulovlig, uten at jeg noen gang har hatt behov for å aktivt gjøre det, men for medstudentene mine her er det jo nærmest umulig å forestille seg korrupsjonsfrie hverdager. For dem virker det nesten som om etikk er eventyr, de vet hva som er rett og galt, men det er en umulighet. Man kommer ingen vei uten.
Og vi har prøvd å løse disse verdensproblemene - omtrent som et nachspiel med ungdomspolitikere. Hvordan endrer man holdninger i en befolkning på over en milliard? Hva skal til? Enda en lov? Flere restriksjoner? Er det greit at man betaler politiet for å se vekk, bare fordi alle andre gjør det også? Og hva hjelper det egentlig, dersom man er den eneste som sier nei til noe - når det står tusenvis av mennesker og venter på en mulighet til å ta over, slik at de kan fø sine familier i stedet? Men hva annet kan man egentlig gjøre enn å starte med seg selv?
Jeg har hatt noen utrolig givende dager med andre ord, lært mye, tenkt og reflektert. Det har føltes litt som å sitte i forelesninger ala de man ser på Hollywood-filmer om Harvard. Høylytte diskusjoner og faktiske holdningsendringer. Jeg må jo fortsatt si, at jeg mener mye av det samme som før, men jeg er veldig glad for å høre det fra den andre kanten også. Ting gikk liksom fra svart hvitt til å få gråtoner da jeg flyttet hit, men nå har de fått farger også.
_______________
