Hvorfor man ikke bør få selvangivelsen tre måneder før pengene kommer...

Dersom noen har makt nok til å ta fra meg bankkortet, hadde dagen i dag vært en god anledning.....

_____________

Vårball og revy hos BI Bergen

I helgen har jeg altså vært i Bergen, en by jeg får mer og mer sansen for. Jeg digger de gamle bygningene, stemningen som var i byen i finværet og at det er så mange nye inntrykk hver eneste gang jeg kommer dit! Denne helgen hadde BI Bergen vårball, med årets revy som underholdning. Flere av oss i sentralstyret var på plass for å se, og godt var det - for de var utrolig flinke!

Revyen var fyllt med "NHH vs BI"vitser, imitasjoner, imponerende dansing og en del intern humor. Det er rart å se revyer i andre byer, for man skjønner fort hvilke ting alle andre forstår. Likevel er det tydelig at BI-humor er ganske lik overalt, den timen gikk kjempe fort!

Hud og Paradise Hotel-vinnere

Axel og Jonas på bildet til venstre var konferensierer gjennom hele kvelden.

De var kjempe flinke!

Håvard hjelper Nilsen å knytte slips på vorspiel

Ballet ble arrangert på Radison SAS BLU på bryggen i Bergen, og det var en herlig kveld. Vi ble fikk tapasbuffet, det var forholdsvis hyggelige priser i baren og blitzlys over alt. I løpet av kvelden begynte jeg å innse at det snart er et år siden vi ble valgt inn, og jeg skal virkelig passe på å få det meste ut av de siste månedene vi har sammen i sentralstyret. Vi har det utrolig gøy sammen,  I love theese guys! Og jeg selv om jeg er helt utslitt her jeg ligger på sofaen, kan jeg ikke se for meg at denne helgen kunne blitt bedre noe annet sted. 

God stemning!

____________

Solen skinner i Bergen!

BIS Sentralstyret er på plass i Bergen, og i anledningen fint vær og gode klær har Nilsen og jeg vært på Sight-seeing i Bergen by. For en fantastisk by dette er når solen skinner!

_________

Næringslivsdagen i Nydalen

En av de aller beste tingene med å være engasjert i BIS, er at jeg får se hvordan alle de andre BI-skolene har sine arrangementer. Rett før helgen var jeg på Næringslivsdagene i Nydalen - det samme arrangementet som vi hadde i Stavanger i februar - men med en målgruppe av studenter som kanskje var 100 ganger så stor. Foredragene ble holdt av blant annet Atle Brynestad, Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og Christian Ringnes.

Jeg var mektig imponert av det programmet allerede på forhånd, men da jeg gikk inn på BI og så alle de rosa ballongene, trodde jeg jeg skulle dø av misunnelse på de som går der. BI Nydalen er et imponerende bygg, og det så plutselig helt fantastisk ut der nå. Fy søren for en jobb det må ha vært å henge opp alle!

I løpet av dagene ble det også arrangert to debatter, der det ble debattert late studenter i den ene, mens den andre handlet om situasjonen i Japan. Jeg deltok på begge selvfølgelig, som den nerden jeg nå en gang er, og det var utrolig kjekt! Under den første debatten ble jeg til og med bedt om å stille spørsmål. Vet nå ikke helt hvor godt jeg rodde meg ut av akkurat det, men den timen den varte gikk i alle fall kjempe fort. Den timen debatten varte altså, ikke spørsmålet.

Japan-debatten ble sendt direkte på NRK, og ja mamma; jeg var på TV! Herlig! Bare som publikummer altså, men det var faktisk opp til flere som sendte melding og lurte på om det var meg. Snakker om 15 sekunder som kjendis, hæ? Neida, det var utrolig spennende å høre mer om hva som egentlig skjer der borte. Selv om jeg har slukt det jeg har funnet i avisene, var det veldig kjekt å høre hvordan både myndighetene og ulike hjelpeorganisasjoner egentlig ser på situasjonen. Det som skjer der borte er jo helt forferdelig, men samtidig er det så rart å sitte her i Norge å bare lese de sensasjonene nettavisene plukker opp. At de alltid blåser alle katastrofer opp til det ultimate, gjør at jeg nesten blir litt apatisk til det de skriver og de fæle bildene som vises.

Under begge disse debattene trakk arrangørene ut vinnere av en iPad. Jeg hadde ikke store forhåpningene i den trekningen kan du si, siden jeg ikke har vunnet noe mer i noe slikt enn 25 kroner på flaxlodd siden jeg var åtte. Så da de plutselig leste opp nummeret mitt under den andre debatten trodde jeg jeg skulle klappe sammen. Jeg har rett og slett blitt den stolte - fremtidige - eier av en iPad 2. Den må bare komme i butikken først. Snakker om å ordne seg rett før jeg skal avgårde og ta master. Jeg har ikke helt skjønt hva man bruker den til ennå, men jeg har alltid hatt likt at man kan laste ned pensumbøker på den og lese på kafe. Og at man kan se super intellektuell ut mens man leser nettaviser på flyplassen. Meg og Trygve Lund liksom.

I den glade lykkerus gikk turen videre til BI Kroa, eller Shnas som den heter i Nydalen. Der kostet alt man ville ha i baren 25 kroner, og av åpenbare grunner kommer det derfor ikke til å bli lagt ut bilder derfra. I tillegg til lykkerusen over at uflaksen min er over kjente jeg plutselig alle. God stemning!




Jeg har vunnet en iPad jeg rett og slett....
Noen som vil spille angry bird med meg?

______________

Stand up til å bli forbannet av

Denne uken går studentuken Ugå 2011 av stabelen her i Stavanger, og i den sammenhengen var det stand up show på Folken i går. Jeg hadde gledet meg som en unge i ukesvis, for den morsomte mannen jeg vet om i hele verden skulle komme. Nemlig Dagfinn Lyngbø. Dagfinn var like morsom som alltid han, og jeg holdt på å dø av latterkrampe flere ganger i løpet av showet hans. Grunnen til at jeg likevel er forbannet etter kvelden i går, er takket være en av de tre stand up komikerne som varmet opp for ham; Fred Kåre fra Jørpeland.

Jeg har aldri likt humor på andres vegne spesielt godt. Særlig ikke når de man ler av ikke kan forsvare seg. Greit, i noen tilfeller ler man jo av at noen snubler eller av at noen parodierer kjendiser på TV, men når man har humor på bekostning av noen som ikke er i rommet og kan forsvare seg, er man sjelden morsom i mine øyne. Særlig ikke når det handler om noen som er svakere enn en, og spesielt ikke når det går så langt som det gikk i går.

I går stod Fred Kåre fra Jørpeland på scenen på Folken og langet ut mot alkoholikere og unger med Downs syndrom. Han syntes det var kjempe morsomt at han hadde en teori om at grunnen til at mennesker får stygge dobbeltnavn er fordi foreldrene håper de kommer til å ta sitt eget liv raskere dersom de blir mobbet mer på skolen. Det var ganske stille i salen kan du si.

Jeg har ikke særlig store problemer med å si at dette ikke passer inn på noen scene på en stand up-kveld under studentuken. Kjente jeg fikk vondt langt inn i hjertebarken av å høre på ham, og til slutt måtte jeg bare gå ut av salen.Hadde vi levd i en annen tidsalder, hadde jeg gledelig deltatt i tomatkasting mot scenen. Hvordan kan det ha seg at ikke Folken og studentuken ha kvalitetssikret disse menneskene for sånt på forhånd? Gudene vet hvor mange mennesker som satt i den salen som enten har rare dobbeltnavn og ikke minst hvor mange som kjenner noen som tatt selvmord.

Det kommer ikke til å bli mange stand up show fra Fred Kåre fra Jørpeland jeg reiser for å se fremover i alle fall. Dagfinn derimot, han må bare komme oftere. Han var som vanlig genial.

Showet var utsolgt, men jeg vet ikke om Dagfinn likte oppvarmningen han fikk heller...

___________

Sånn en søndag kveld...

Det er lenge siden jeg har hatt tid til å sitte stille nå, og mens jeg sitter her nå, med et glass melk, en skoleoppgave og en mops med det som etter alt å dømme er kennelhoste, begynner det å synke inn over meg hva jeg egentlig har vært med på de siste ukene.

Herregud, jeg har vært på den andre siden av jorden og konkurrert med mennesker jeg aldri hadde trodd jeg kunne måle meg med. Jeg har kommet hjem igjen og forstått at jeg ikke er verdensmester likevel. Det er mye jeg ikke er verdensmester i, men i fare for å bli for drømmende: det er ting der ute et sted som bare jeg kan få til også. Det handler bare om å finne dem.

Nå i helgen deltok vi i KPMG case competition på Losby Gods utenfor Oslo. Vi vant ikke, men vi hadde det utrolig gøy. Vi fikk minglet masse, og enda en gang tror jeg faktisk jeg har knyttet kontakter jeg vil ha med meg en lang stund fremover - bare i løpet av tre døgn. Vi har festet, løst case, snakket om alt og ingenting, hørt på foredrag fra flere av lederne i KPMG Norge - og best av alt: vært på scavenger hunt med eventbyrået som skapte 71 grader Nord for mange år siden. Kjempe gøy!

Det var ikke mer enn to uker siden vi kom hjem fra Canada, og jeg tror vi alle egentlig er litt glade for at det var siste caset for våren nå. Mye annet skal ordnes denne våren også, så vi får heller se hvordan det blir når vi har fått hver våre fremtider sikret med hver våre bacheloroppgaver. Jeg er utrolig heldig dersom jeg får muligheten til å samarbeide med disse guttene igjen senere, og jeg tror vi alle kan tenke oss å jobbe med noe lignende fremover - enten i casesammenheng eller på jobb. Men akkurat nå, må vi nesten gå litt på skolen også.

Før KPMG konkurransen, skulle jeg en tur til Drammen på Næringslivsdagen ved BI Drammen også. Etter planen skulle jeg vært i Drammen ca klokken ti om morgenen på onsdag, men siden det var snøvær på Gardermoen, ble flyet to timer forsinket. Da vi endelig landet, fikk jeg skaffet meg en billett til flytoget, klar for å få med meg de siste tre timene med foredrag i alle fall. Vel, det var litt for mye å håpe på. Da jeg snudde meg rundt fra billettautomaten, ble jeg nemlig møtt av dette:

Absolutt alle togene var innstilt! 2 timer senere, og utallige sekunder stående i kø senere fikk jeg endelig plass på en flybuss til Oslo, og jeg rakk til slutt den siste halvtimen med foredrag i Drammen. Sorry guys... Nå har jeg i alle fall lært at jeg bør reise dagen før dersom det er avtaler jeg ikke har råd til å gå glipp av. Jeg håper jeg har lært det i alle fall.

  

Vel hjemme fra helgens drubuljer, kom jeg hjem til hus, kjæreste og hund. De så ut til å være i god behold, dersom man ikke regner forkjølelsen til mopsen da vel og merke. De som trodde det var ille med gutter som syntes synd på seg selv når de er syke - de kan umulig ha hatt en syk mops å ta hånd om. Det er en baby uten like! Ikke bare går han rundt med verdens største bambi øyne - han skal ligge i fanget til enhver tid - og hoster på all maten som kommer i nærheten. Han har tross alt fortjent å få den siden han er syk. Han er litt sånn som den nye leken hans fra Canada er, etter at de har kjent hverandre i to uker:

Denne gangen har ikke Mario ekstraliv...

___________

Mine nye retningslinjer for egen oppførsel

Fra nå av skal dette være mine 5 leveregler:

- tørre å ta flere sjanser

- ikke tenke så mye på hva andre tenker om det som føles riktig for meg

- være ærlig med meg selv og si nei dersom det er noe jeg ikke har lyst til

- holde av nok plass i kalenderen min til å være sammen med de jeg er glad i

- være 100% positiv til de tingene jeg sier ja til

_________

Mitt nye favorittsitat

 

______________

Slutten på Canada

Nå har jeg endelig fått satt meg ned i sofaen hjemme, etter 14 timers reise, 9 timers søvn og 8 timers forelesning og gruppearbeid. Det går litt i ett med en gang man kommer tilbake til hverdagen igjen. Vi har altså kommet oss hjem igjen nå, etter 10 relativt intense dager i Montreal. Vi er utrolig fornøyde med turen, men jeg kjenner jeg har savnet selskapet jeg har her i sofaen litt også. Så langt har jeg vel ikke helt forstått hva som har skjedd der borte, men jeg får prøve å sette det i system likevel.

Fredag morgen fikk vi utdelt siste del av casekonkurransen. Et case om hovedkonkurrenten til Tiffany`s i Canada. De selger altså diamanter, klokker og andre smykker for flere milliarder i året. Etter at finanskrisen slo Canada med storm, har de tapt en betydelig sum penger - og oppgaven vår ble å finne en måte å snu krisen fra trusler om å gå konkurs, til å finne en måte å ekspandere internasjonalt på. Kanskje til Norge til og med?

Vi tilbragte dermed de neste 24 timene sammen innelåst på hotellrommet, der vi ble veldig veldig godt kjent. Vi hadde aldri prøvd oss på et så omfattende case før - hallo, vi hadde aldri i våre villeste fantasier trodd at vi kom til å ha noen sjanse for å gjøre det så bra der borte - så da vi tok fatt på oppgaven skulle det vise seg å være ganske store utfordringer å ta tak i. Store nok til at vi sov ca 50 minutter hver det neste døgnet. 24 timer senere sto vi foran dommerpanelet og skulle presentere det vi hadde kommet frem til. Derfra var det vinn eller forsvinn. De sammenlagt beste 6 lagene de 24 lagene skulle kåres, og disse ville senere bli bedt om å fremføre foran styret av bedriften, alle nysgjerrige studenter fra skolen - og alle de andre deltagerne.

Etter fremføringen ble vi slukøret plassert inn i et rom sammen med alle de andre deltagerne. Det å presentere et case vi hadde lagt så mye krefter ned i var litt av en påkjenning - særlig foran dommere som avgjorde hvorvidt vi skulle bli blant topp seks eller ikke. Hvem har vel ikke lyst til å bli det, når man er så nærme? Vi ble sittende i det rommet i fire timer før resultatet ble lest opp. Og da erklærte de at vi kom til finalen! Det var helt sinnsykt - og ikke mer enn tretti minutter senere skulle vi plutselig frem på scenen som første lag ut. Foran mer enn 150 mennesker. Vi rakk så vidt å utveksle noen gledestårer og å hoppe i været før vi plutselig stod der med mikrofoner og utallige kameraer foran oss. Snakk om nerver!

De andre lagene i finalen var Singapore Management University, Univeristy of Hong Kong, University of Alberta, University of British Columbia og Carleton University. Siden vi var første laget på scenen, fikk vi se de andre lagene etterpå. Det tok ikke lang tid før vi forstod at vi nok ikke fikk noen pall-plassering, for flere av de andre lagene var utrolig flinke. Det var ganske tydelig at flere av disse lagene hadde trent på caseløsning tidligere kan man si. Så da resultatene ble offentliggjort på festen den kvelden leste de opp Alberta, UBC og Singapore MU som topp tre.Vi kom på delt fjerde med Hong Kong og CU og vi var kjempe fornøyde.

Middagen på kvelden endte i en kjempe fest, med amerikanske collegesanger, vin til langt opp over ørene våre og utveksling av alle mulige kontaktadresser. Mange av dem har allerede dukket opp på facebookprofilen min, og forhåpentligvis ser jeg flere av dem igjen senere også.

Imorgen tror jeg jeg må sette meg ned og google arabiske TV-kanaler. Da vi ventet på å presentere foran styret på lørdagen, ble jeg nemlig intervjuet. Har ikke akkurat fått sjekket det opp, men for alt jeg vet kan jeg ha fått mine 15 sekunder med kjendisstatus i Dubai nå. Snakker vi lunsj?

Vel hjemme igjen er det tilbake til hverdagen. Jeg skulle på forelesning i dag klokken tolv og tenkte naivt nok at jeg jo kom til å våkne av meg selv lenge før den tid. Hvem forsover seg til forelesning klokken tolv på dagen liksom. Vel, det gjør jeg. Til mitt forsvar var hodet mitt fortsatt halvveis i Canada, og der var klokken halv syv da jeg våknet. Best jeg kommer meg i seng i alle fall, slik at dette ikke fortsetter utover uken.

___________