Det bor fem millioner mennesker i Norge. Jeg husker nedtellingen på VG i mars, vi var stolte av det. Særlig jeg. Jeg syntes det var kjempe stas, selv om jeg ikke bodde der. I Pune, byen jeg bor i her i India, bor det et sted mellom 3,7 og 6,2 millioner mennesker. Det er ingen som vet det sikkert, for de aner ikke hvem som bør telles. Et menneskeliv fra eller til, det kan bare ikke være så nøye. Før jeg flyttet ut av Norge husker jeg alle tallene i nyhetssendingene. Menneskene der ute som levde i uverdige forhold i alle verdens hjørner, og det var lett å tenke at det jo var helt forferdelig at ikke noen gjorde noe med det.
Men hvor begynner man egentlig?
Selv her jeg sitter nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å bli komme over den forferdelses-følelsen som nærmest lammet meg i begynnelsen mens jeg bodde her - Det kalde som gikk igjennom meg da gatebarna hang seg i buksebena. Det var virkelig, men virkelighetsfjernt på en gang. Alt det jeg hadde sett på TV kunne jeg plutselig se, kjenne, ta og føle på. Verdens ekstreme sider var overalt, og i begynnelsen kunne jeg ikke annet enn å gi meg over og tro jeg reddet den litt ved å gi gatebarna mat et øyeblikk. Det hele føltes litt bedre, også gikk jeg videre. Jeg kunne kanskje ikke løse alle problemene deres, men jeg hadde i alle fall gjort noe der og da. Uansett var det så fjernt fra livet inne på skolen, her hvor alle er som meg.
Det er først nå, når jeg begynner å forstå omfanget av hvor uendelig urettferdig fordelt godene i verden er, at uendeligheten begynner å gå inn over meg. For det er ikke bare gatebarna og den verdenen utenfor skoleområdets vegger som er annerledes. Det er en helt annen verden for de jeg studerer med også. De som er akkurat sånn som meg.
Vi går siste året på en MBA sammen, og sakte meg sikkert begynner det å gå opp for meg at i september neste år er det over. Det er så og si ingenting igjen å studere og jeg må bli voksen. Det er i alle fall det jeg har tenkt hele tiden; at når man får seg jobb, da blir man voksen. Nå tror jeg kanskje jeg har blitt voksen underveis uten å legge merke til det. - men det var jo jobben som var poenget her. Det jeg mente å påpeke er at jeg sakte, men sikkert har begynt å tenke på det. Fremtiden. Hva jeg vil.Hvor jeg vil begynne å jobbe. Hvor jeg vil bo.
Medstudentene mine her, kan ikke velge. Det er i alle fall fem millioner mennesker i denne byen, og i India er det 1,2 milliarder mennesker. Det som kan høres ut som er verden full av muligheter, er egentlig er verden fylt av knusende hard konkurranse. Selv om ungdommene rundt meg har håp og drømmer akkurat som meg, er det et hav av uendelighet, avvisning og virkelighet som møter dem. De har studielån med 14% rente, og har de ikke jobb den dagen de leverer masteroppgaven er de så godt som gjeldsslaver allerede. De ser det selv, og bedriftene som ansetter er selvsagt klar over det de også. De vet at det er uendelig mange studenter å velge mellom, og at de derfor kan presse lønnsnivået så langt ned de vil - det finnes uendelig mange studenter i dette landet som skremmes til å si ja i redsel for ikke å ha noe.
Akkurat nå er flere bedrifter innom universitetet vårt og ansetter studenter. De tilbyr jobber som masterstudenter hjemme aldri ville fått fordi de er overkvalifiserte - og lønninger som står i stil med nettopp det. En årslønn ligger fra 70.000 norske kroner. Tilsvarende leste jeg denne uken at en økonomistudent hjemme i snitt 36.000 i startlønn i måneden. Man får selvsagt mer for 70.000 i India enn i Norge, men det er for lite til å betale ned studielånet - og alt for lite til å drømme om verdige boforhold ved siden av. Jeg har aldri vært så opptatt av hva jeg kom til å få i lønn selv, men jeg begynner jo å innse at det er fordi jeg er veldig trygg på at jeg kommer til å tjene nok til i å betale regningene mine og antageligvis litt til.
Har verden vært så urettferdig hele tiden? Hvordan har jeg kunnet gå rundt og drømt om å reise jorden rundt, handlet klær for hele månedslønnen min, brukt tiden min som politisk aktiv til å forkjempe nynorsk og dyre busskort - mens alle studentene som er rundt meg nå har vokst opp i en slik verden? Hvordan kan forskjellene ha blitt så store, uten at jeg har vært klar over det?
Det presset med å bli noe hjemme, gruingen rundt å skulle bli avvist på intervju, og gud forby - ha fortalt noen at man har søkt et sted for så å ikke få jobben. Det har vært stort nok for meg frem til nå. For en uendelig liten ting å være bekymret for. Her er faren for å havne på gaten resten av livet mer eller mindre tilstede. De stakkars barna som drar deg i bena når du går utenfor skolen, kan like gjerne være barn av utdannede mennesker som aldri kom ut i jobb.
Kan man gjøre noe med det?
Jeg vet ikke. Noen dager priser jeg meg lykkelig for at jeg om en stund skal flytte hjem igjen, og ikke egentlig trenger å forholde meg til det igjen. Andre dager drømmer jeg nesten om å vie livet mitt til å fikse det. En virkelighet jeg er helt ny i på en måte, selv om det jo er akkurat den samme verdenen vi lever i. Jeg kommer fra verdens beste land å bo i. Landet med fem millioner mennesker i. Mitt land, min bakgrunn, mine holdninger og erfaringer. De passer ikke inn her. Likevel har dette stedet blitt en del av meg. Inntrykkene - og perspektivene - blir forhåpentligvis med meg gjennom hele det voksne livet.
Hvor enn jeg nå en gang blir av.
Fordi jeg har villet det.Fy søren, så heldig jeg er.
____________
