Jakten på den forsvunnede vesken

Jeg skrev jo for en stund siden om vesken min som ble ødelagt og hvor trist og forferdelig livet ble etter det. Det var på det tidspunktet jeg innså at jeg er et materialistisk vesen, men at jeg i motsetning til det vi lærer om materialistiske mennesker på skolen - så har altså den vesken i mange år fulgt med meg og gjort meg overfladisk lykkelig uten at jeg visste det. Så falt den fra hverandre, og siden har den tilbragt dagene ved siden av sengen min til irritasjon for alle bortsett fra meg, som syntes det er det minste jeg kan gjøre etter alle gledene og sorgens vi har delt sammen.

Jeg har brukt ukevis på å finne en ny. Eller, egentlig har jeg jo studert til de 18 eksamnene jeg har hatt på 20 dager, men jeg har tenkt at jeg skulle lete og prokrastinert på et nytt nivå over hvordan den nye vesken måtte bli. I går fant jeg den. Den er sort, enkel, stilren og kostet ikke så alt for mye. Den har plass til det meste, men ikke alt - noe som i tillegg til at den er skikkelig fin, etterlater et behov for å kjøpe en til når jeg skal på shopping i Delhi neste uke. Perfekt med andre ord.

Jeg ble litt motvillig dratt inn i en butikk kalt Accessorize (typisk indisk), og jeg så den og visste at vi var ment for hverandre. Det var ikke noe å lure på og med hjem ville jeg ha den. Så jeg kjøpte den - og var overmåtelig fornøyd.

Så begynner historien.

De siste to dagene har jeg nettopp hatt besøk her i Pune, av Nina og Maren -Nina fra jentekveldene hjemme i Stavanger og Maren som bodde med Nina i Kingston og bor i Stavanger og gikk på BI rett før meg. Det var vi som var på shopping, og det var vi som senere endte opp med å rase rundt i gatene i en Rickshaw på jakt etter en annen Rickshaw med en helt nyglemt veske i. Skikkelig "follow that car" øyeblikk, bare med trehjulte rickshawer i stedet.

Vi reiste fra kjøpesenteret og skulle spise på Hard Rock Cafe, da vi underveis fant ut at vi trengte en stopp på veien for å plukke opp enkelte ting til senere jentekvelds-lykke. I all ståheien ble posene flyttet på i alle retninger og vesken og jeg ble skilt ad uten at jeg la merke til det - før vi var ute av rickshawen igjen. Det var et litt sånn panikken brer seg i deg øyeblikk da vi skjønte hva som skjedde - samtidig som vi så den lille sorte og gule kulen bli mindre og mindre i horisonten. Vi løp litt halvhjertet etter, iden den allerede var flere kilometer unna, men det virket ikke som om det var noe håp - før en annne Rickshaw sjåfør plukket opp hva som skjedde og stilte til disposisjon.

Dam-tada-da! Vi råkjørte gjennom hele byen, gjennom trange gater og travle kryss i full fart - og mistet ham. Shit.

Vi endte med å hele veien tilbake til kjøpesenteret vi var på, hvor vi ble møtt av en hel gjeng med sjåfører som var kjempe gira på å hjelpe, og som alle mente han måtte dukke opp igjen der like etterpå. Og guess what? Det gjorde han! Fem minutter etter kom han tilbake og posen med vesken kom tilbake til sin ennå lykkeligere nye eier - meg. Snakker om eventyr.

Den rickshawsjåføren har antageligvis aldri fått så mye tips i sitt liv. Og antageligvis fortalte han litt av en historie i det han satte seg ved middagsbordet den kvelden. Historien om hvordan han kjørte byen rundt på tre blonde jenter på jakt etter en veske.

Jaja, han får bare fortelle. Jeg endte jo opp med å blogge om det jeg også.


__________