Dag XY

Dette kommer til å bli et av de litt for åpne og ærlige innleggene tror jeg. Jeg må bare få si på forhånd at jeg trives utrolig utrolig godt her, men det er jo ikke sånn at ting er super bra absolutt hele tiden. Så nå skal dere få høre litt om hva som kanskje er litt mer slitsomt en morsomt med å studere i India. Det landet som angivelig er det tyngste landet i verden å studere i. Eksamensperioden er i gang her nå, og hodet går litt i spinn. I dag hadde jeg den åttende eksamenen, noe som hjemme stort sett ville betydd at det var over for litt siden.

Her gjenstår det ni til til før det er over 10.november. Så akkurat nå vil jeg ikke akkurat argumentere imot den påstanden om at det er krevende å være student her. Det er litt sånn inn med hodet først og informasjonen du har pugget hengende etter. Fingrene krysset for at det du har rukket å pugge ikke blir forvekslet med den du skal ha halvannen time senere, eller den fra dagen før. Søvnmangelen sniker seg inn bak i nakken, sammen med det litt halvtapre smilet du sender i alle retninger sammen med lykkeønsker til de 1500 andre du møter på vei inn. Og for første gang i mitt liv kjennes det ut som om lykken faktisk kan være alfa omega når jeg entrer eksamenslokalet. Jeg har alltid vært godt forberedt til eksamen, eller i alle fall trygg på at jeg kunne nok til å svare noe skikkelig, uavhengig av hva de skulle finne på å spørre om. Nå kjenner jeg  pulsen presser litt i brystet de siste øyeblikkene før eksamensoppgaven legges foran meg. For det er bare ikke mulig å ha full oversikt over alt, ikke bare det, men oppgavene spør på en helt annen måte enn jeg er vant til hjemmefra,  noe som gjør at jeg alltid trenger litt mer tid bare på å analysere hva de egentlig er ute etter å få svar på, og hvordan jeg kan svare på en god måte.

Herregud, hva er det jeg har begitt meg ut på? Jeg kan ikke forstå at dette er hverdagen medstudentene mine har forholdt seg til i årevis. At de har holdt ut. For meg er det virkelig helt uforståelig at noen kan kreve så mye av studentene sine som skolene gjør her. Likevel er det noe med det at alle andre går igjennom akkurat det samme som deg. Det at alle andre også er helt utslitt, så lei av kantinematen at de ikke spiser nok, at de også bommet på utregningen som hadde vært kjempe enkel hadde du bare sovet nok... og så videre... det hjelper deg litt videre på veien. Vi gråter litt sammen, kaster eksamenspapirer i veggen og hjelper hverandre videre. For det er ikke tid til å bekymre seg for det som har skjedd. Man er nødt til å se videre frem mot den neste.

Den kortsiktige motivasjonen som holder meg oppreist akkurat nå er de 7 dagene med fri som venter i midten av november. Bare tanken på en natt uten noe som burde vært gjort bedre til dagen etter - det virker helt himmelsk. Jeg skal bli med romvenninnen min til Delhi og endelig endelig se noe av dette landet jeg har hørt så mye om, men som jeg egentlig ikke merker så mye til at jeg bor i. Vi skal feire Deewali - den største festivalen i India, vi skal spise foreldrelaget mat, og bare slappe av. Jeg er allerede i god gang med å planlegge alle stedene jeg vil se, bøkene jeg vil lese og de lange morgenene uten vekkerklokke.  Kanskje jeg til og med får tilgang på trådløst nett som slipper meg inn her, sånn at jeg kan få vist dere noen bilder? Hallo, luksus.

Jeg gleder meg veldig, men fy søren så misunnelig jeg er på de som skal hjem til foreldrene sine også. For første gang i mitt liv er jeg så langt unna hjemme at jeg ikke har råd til å reise hjem, og bare å vite akkurat det gjør det jo selvsagt en million ganger lettere å tenke på det i stedet for alle de kjekke tingene jeg kan gjøre her. Tenk at jeg ikke kanskje ikke skal feire jul i år, hvor trist er ikke det? Ingen ribbe, ingen gaveåpning med gjettelek, ingen famile, ingen snø! ææh.. det kommer jo til å være tretti grader her da, om ikke mer. Jeg vil hjem!

Det er mye å holde hodet opptatt med for tiden med andre ord. Det er ikke bare bare å bo så langt hjemmefra. Likevel er det innmari spennende. Jeg kjenner jeg forandrer meg litt hver dag, ting jeg syntes var skikkelig rart i begynnelsen, er i ferd med å bli til daglige vaner. Jeg begynner å forstå deler av det folk snakker om når de snakker Hindi og jeg kjenner at jeg får til ting på samme nivå som de rundt meg. Det er rett og slett ganske kult å merke på kroppen at man begynner å skli inn i en kultur fra den andre siden av jorden. Borte bra, men hjemme best - defintivt.

Men det er ikke så verst borte heller.
Når det kommer til stykket



__________________