Mine damer
og herrer, kjære landsmenn:
gratulerer med dagen
gratulerer med dagen
Gratulerer
med 17.mai - bursdagen til landet vårt - den beste dagen i året å være norsk.
Nå er det jo egentlig alltid ganske så ok å være norsk, både hjemme i Norge og
i utlandet. For vi har mye å være stolte av. Vi nordmenn er kjent for å reise ut i
verden for å lage fred, vi nordmenn kommer fra verdens beste land å bo i - et
land hvor hovedoppslaget i nyhetene i ukesvis kan være mangel på smør, vi nordmenn tar vare på hverandre og vi sløser
visstnok aldri.
Bortsett
fra på 17.mai da. På 17.mai er det lov med for mye av alt. En is for mye, en
wienerpølse for mye, et antrekk som kostet for litt mye og for lange taler..... Vi
får en ketchupflekk for mye, grønske på knærne og må nærmest trilles hjem etter
alle kakene. Det er i alle fall sånn det er hjemme hos oss.
Dette er en
av de aller første gangene jeg feirer 17.mai noe annet sted enn hjemme. Og så
langt, så må jeg jo si det har vært kjempe stas. Det er stas å være norsk i
utlandet på 17.mai. Det er stas å snakke norsk igjen - og det er skikkelig stas
å synge nasjonalsangen for full hals.
Og det er
jo nettopp nasjonalsangen som er grunnen til at vi står akkurat her nå, vi står
her for å feire oss selv - og for å hedre Rikard Nordraak, mannen som laget melodien
til nasjonalsangen vår som 18-åring. Rikard Nordraak sluttet på
handelshøyskolen i København og reiste ut i verden for å satse på musikken og
finne seg sjæl. Det gjorde han her i Berlin. Her i Berlin fant han det jeg tror
mange av oss finner nettopp her. Mangfoldet - åpenheten - og rommet for å leve
ut seg selv uten at noen dømmer en for det. Muligheten til å danse i regnet med
tusenvis av mennesker på 1.mai eller til å spille sin egen konsert i parken
midt på dagen. Det er en fantastisk by å bo i.
Nordraak ble boende her - men
sammen med fettern sin Bjørnstjerne Bjørnson reiste han tilbake til Eidsvoll,
mitt hjemsted og fremførte det som skulle bli nasjonalsangen vår for aller første gang 17.mai 1864. Bjørnson og
Nordraak - de elsket elsket det å
være norske allerede da.
Fortsatt synger vi om
"dette landet" og det er ingen tvil om hva vi mener selv her i Berlin
i dag. "Dette landet" - det er Norge. Landet som siden midten av mars
i år har mer enn fem millioner innbyggere. Ikke verst, eller hva? Dette landet
- det er det som binder oss sammen. For selv om vi lever ganske så ulike liv til
daglig, møtes vi på 17.mai og vi feirer Norge. Selv når vi flytter ut i verden.
Siden jeg
flyttet hit i oktober, er det to ting tyskere på gaten kommenterer mer enn noe
annet når de får vite at jeg er norsk. "Happy Norwegen - no euro" er en slager som går igjen
omtrent like ofte som Hellas er i avisene her nede. Det andre er det som brått
avsluttet feriene våre ifjor.
Det som
traff oss alle.
22.juli
2011 gjorde inntrykk på en hel verden, og vil være med oss på ulike måter i
lang tid fremover. Alle har sin egen versjon av den dagen. Men selv om alle har
sin egen opplevelse, tror jeg ikke det finnes en nordmann der ute som ikke
følte seg berørt.
Vi nordmenn
reagerte ved å samle oss med statsoverhodene våre - med roser og tårer. Den
norske folkesjelen tok ansvar. Hele Norge var fylt av blomster, lys og
mennesker. Vi søkte sammen, sørget og vi var der for hverandre.
17.mai skal
være en gledens dag, også i år. Vi skal feire oss selv, men i år er det kanskje ekstra viktig å ikke glemme hvorfor
vi feirer. Da de 112 mennene på Eidsvoll var ferdige 15.mai 1814 - trengte de
to dager til å fordøye og forstå prosessen de hadde vært igjennom før de
signerte grunnloven. Landet vårt har trengt det siste året på å fordøye det som
skjedde 22.juli. Nå spør vi hvorfor og vi ønsker rettferdighet. For alle
parter.
Det var det
mennene på Eidsvoll ønsket å bygge i oss. De vedtok den nasjonale selvstendigheten i grunnlovens første paragraf. De kjempet for den norske
identiteten, folket og følelsen for landet vårt. Og de vedtok den politiske
friheten. Folkestyret, demokratiet og borgerrettighetene. Det at det er oss det
skal være opp til. Vi samles her i dag og feirer vår egen rett til å bestemme
hvordan vi skal reagere når noen tråkker på verdiene våre. Vi samles for å
feire retten til å utvikle demokratiet og landet vårt etter det vi står for.
Også her i
Berlin har vi et ansvar. Det vi lærer, det vi opplever og måten vi utvikler oss
på - hvor enn vi er i verden - det kan vi ta med oss hjem senere og bruke til å
påvirke Norge til noe bedre. Den muligheten er det verdt å feire.
Til sist vi
jeg sitere Bjørnstjerne Bjørnson. Det er et ganske langt sitat, så det sier
mye. Bjørnson sa det da han ble spurt det typiske journalistspørsmålet
"hva tenkte du på?" Og i motsetning til helt utslitte idrettsstjerner
som fortsatt ikke har fått igjen pusten, stod Bjørnson klar med et svar som
passer like godt i dag.
„Jeg
tænkte paa mit fædreland. Alt godt og stort, som møter os utenfor det, fører
tanken hjem. Man elsker det for det som det har, og for det, som det mangler. Man
sværger i sig selv, det skal frem, det skal frem! — leve gamle Norge."
Gratulerer
med dagen alle sammen!
ANSA Berlin 2012
______________
No comments:
Post a Comment