Titter bare innom for å vise dere hvor jeg bor:





___________

Dag 4, kjære dagbok og lignende

Det har gått fire dager her i Pune, og jeg begynner egentlig å føle meg som hjemme allerede. Alle er utrolig hyggelige og hjelpsomme og interessert i å bli kjent, så jeg går rundt og flyter på en sky av "alt er nytt og spennende". Det hjelper jo også en del å bo på rom med to til, for jvi prater jo nødvendigvis en del med hverandre. Da er det jo ganske mye lettere å spørre om ting jeg lurer på, og få tips til hvor jeg bør gå, og hva jeg bør prøve. 

Akkurat nå prøver jeg å nyte all den energien man får i det ting er nytt, og så langt syntes jeg egentlig jeg har vært ganske flink til det. Det er veldig mye å ordne og finne ut av med skolen og papirarbeid, men jeg tenker som så at det jo er nå jeg har aller mest å gå på. Selv spennende ting blir til hverdager etterhvert, så jeg håper jeg får sett meste parten av byen før fokuset flytter seg over på eksamener og skolearbeid. 

Så dette er noe av det som har skjedd og det jeg har lært siden sist:

Jeg hadde en helt fantastisk forelesning i dag i strategisk markedsføringsledelse. Timen begynte med at foreleseren smalt igjen døren og låste den med et brak. Lettere sjokkert, tenkte jeg vel egentlig at dette bare måtte bli skikkelig fælt. Derfra ble det plutselig innmari bra. Vi løste et casestudie i grupper og plenum, og i tre timer hadde vi skikkelig heftige diskusjoner. Det var kjempe kjekt, for alle som snakket er åpenbart skikkelig smarte og visste nøyaktig hva de snakket om. Likevel er det jo aldri noe fasitsvar i markedsføring, så man kan være så totalt uenig som man bare vil. I tillegg skjønte jeg ganske raskt at jeg kommer til å lære masse av å være her, for de har et helt annet fokus her enn vi har hjemme. 

På kvelden tok en av guttene i klassen min meg med ut på scooteren sin for å vise meg byen. Det var, tror jeg, den aller første gangen jeg satt på en sånn en. Og fy søren, så gøy det var! Vi tøffet rundt i ganske store deler av Pune, spiste mat på nord indisk restaurant (ja, det er forskjell på dem), spiste is med kokosnøttsmak og gikk til indisk optiker. Det var selvsagt en skikkelig tabbe å bli med dit for det viste seg at jeg trenger briller. Etter..seks(?) år med studier, å har jeg altså endelig klart å svi synet mitt for godt. Det har i alle fall vært en hyggelig reise hit da.

I India koster forresten bensin 72 rupees pr liter, noe som er ca 9 kroner. Billigere enn hjemme altså, men så er det jo en relativt stor forskjell på inntektene også. Likevel har jeg ikke hørt noen si noe på det på denne kanten av kloden ennå. 

Og ja, utenfor campus er det ganske lett å merke at jeg ser litt annerledes ut enn de andre som bor her. Det er ganske mange som "glaner" på meg når jeg går i butikkene eller på gaten. Til nå har jeg bare smilt og hilst på dem, og det virker ganske bra. De fleste hilser tilbake, og noen stopper opp og prater. Og ikke for å høres høy på pæra ut, men herregud så mange visittkort og telefonnumre jeg har fått! Det virker som om de bare sprer dem om seg. Det er baaare å ringe hvis jeg skulle lure på noe, eller trenger hjelp til noe eller bare har lyst til å gjøre et eller annet. Hjemme hadde jeg tatt det som et skikkelig dårlig sjekketriks, men her tror jeg faktisk at de mener det som akkurat det de sier det er. Enten det, eller så er jeg kanskje litt lettere å sjarmere enn jeg var klar over.

En annen ting som gjør at jeg merker det, er at alle servicearbeiderne er ..litt.. ekstra hjelpsomme. Rickshaw-sjåførene, servitørene, butikkmedarbeiderne, de står nærmest på pinne når de ser meg og er villige til å gjøre nesten hva som helst. De er også mer enn villige til å ta skikkelig godt betalt for det. 

Jeg har egentlig ikke noe særlig jetlag, i noen annet sted enn magen. Jeg våkner til det som er midt på natten her, og må plutselig helt akutt ,late vannet'. Det skjer ganske nøyaktig en halvtime etter at jeg pleide å legge meg i Berlin. Dag 4, Jo, også har jeg smakt på utrolig mye god mat da. Da jeg reiste fikk jeg ganske tydelig beskjed om å være veldig forsiktig i begynnelsen. Det har jeg ikke vært. Je tenker at jeg antageligvis kommer til å få matforgiftning på et eller annet tidspunkt uansett, og jeg har bedre tid til å få det nå, enn når jeg skal til å ha eksamener i disse 17 fagene jeg har. Dessuten gikk jeg litt ubevisst på den største faren av dem alle allerede første dagen, og jeg fant ikke ut av det før i dag. Det o store springvannet. Alle vannautomatene i kantina, på skolen og i gangene er nemlig av den sorten jeg fikk beskjed av både legen hjemme og admsitrasjonen her om å holde meg unna de første tre ukene. Det har gått helt fint det, så nå er det jo ingen grunn til å kutte det ut igjen syntes jeg. Mye av grunnen til at det går fint, kan nok være at jeg går på sånne mageregulerende piller da, frem til immunforsvaret mitt har rukket å venne seg til de nye bakteriene. Jeg vurderer allerede å få sendt flere, sånn at jeg kan reise rundt i dette landet under hele oppholdet uten å risikere noe. 

Jeg vet ikke om jeg har så mye mer å fortelle helt ennå, men jeg begynner å opparbeide et visst lager med bilder. Forhåpentligvis finner jeg en løsning på dette nettverkene på et tidspunkt, men imens får dere bare "holde ut", eller eventuelt gå inn påidt Google.in og søke på Hinjewadi. Det er der jeg bor lizzom.



___________

Hallo, India

Nå har jeg kommet frem til Pune, og livet som India-lærling har begynt. Så langt, virker det veldig bra. Forelesningene begynte egentlig 1.juli, og jeg har begynt i deres andre år sammen på skolen - noe som hjemme antageligvis hadde krevd en god del innsats for å bli kjent med folk. Her er jeg på hils med ganske mange allerede.

Jeg landet i går klokken 04:30 i Mumbai, hvor jeg - etter å ha brukt en og en halv time i sikkerhetssjekken - ble hentet av Praveen som gikk i klassen min i Berlin. Det tok ca tre timer å kjøre fra flyplassen til skolen her i Pune. Da var det igang med papirarbeid og forelesninger. Jeg fikk en mild start kan man si - etter å ha reist i ca tjue timer trengte jeg bare å gå i to forelsninger.

Det var jo ganske mange som spurte meg hvordan jeg trodde det kom til å bli å være den eneste lyshårede blåøyde blonde jenta på skolen, men det er egentlig ingen som har gjort noe nummer ut av det. Til nå tror jeg nok den eneste effekten det har hatt, er at det jo ikke er noen tvil hverken for foreleserne eller de andre studentene om at det jo er en ny elev i klassen. Og det er det jo.



Ting jeg allerede har lært:

- Når folk spør deg hva du syntes om været midt i regntiden, så er det et lurespørsmål. Svaret er ikke det som faller deg inn. Her virker det nemlig som om regntiden er favorittårstiden til alle sammen. Det som liksom alltid har vært e trygg greie hjemme

- Det er også et lurespørsmål når noen spør deg hva du syntes om maten. Der har alle hver sin forventning til svaret - så det kan godt hende det lureste bare er å spise og ikke si noe (note to self)

- Hvis du er ny på skolen i India, så tar det ikke lang tid før du ikke er det lenger

- Det er litt, men ikke spesielt mye overdrevet at man har forelesning 12 timer om dagen. Og ja, etter det leses det til neste dag

- Til gjengjeld får man bo på skolen, man får mat tre ganger om dagen og det kommer en dame og vasker gulvene, dusjen og toalettet to ganger i uken

- Man deler rom med to andre studenter

- Hvis du kommer for sent til innetidene på campus på kvelden, slipper du faktisk ikke inn (foreløpig har jeg ikke testet det selv)

- Kommer du uanstendig kledd til forelesning, slipper du ikke inn til den heller (det har jeg store ambisjoner om å ikke teste ut)

- Det er så mange vegetarianere på skolen, at det bare serveres kjøtt til tre av... (hm.. 7x3=21) måltider hver uke

- Foreløpig har det indiske byråkratiet INGENTING å stille opp med mot det tyske da jeg flyttet dit ifjor. Foreløpig ;)


Og ja... Hver dag har man tilgang til en viss mengde internett. Så stopper det. Akkurat nå er den mengden under det som kreves for å laste opp et bilde på denne bloggen her, så inntil jeg finner på noe lurt, kan det nok hende det blir litt mangel på bilder i en periode. Skal se hva som skjer etterhvert.

Imens er det travelt nok bare å følge med på hvor jeg skal være til enhver tid. Da hjelper det i alle fall litt å være i et land der alt handler om å gripe mulighetene der og da.

20 timer til avreise

Herremann, nå er det ikke lenge igjen til jeg flytter altså. Jeg kjenner reisenervene sniker seg inn fra alle kanter - og fortsatt er det uendelig lenge igjen til jeg er i mål med pakkingen... Det å pakke for et helt år virker mer og mer umulig jo mer jeg prøver på det - jeg aner jo ikke hva jeg skal velge å ta med. Alt må komme ned i den ene kofferten jeg har lov til å ha med på flyet, og mens jeg er der skal det være regntid, vinter med 7 grader og sommer med 32. Noen som har noen forslag til hva jeg skal gjøre?

Nå har jeg i alle fall prøvd å sortere litt på et ark for å se hva jeg egentlig vil og må ha med meg - så får vi se hvor mange kofferter det vil tilsi. Flyet går i morgen klokken tolv, deretter blir det 16 timers reisevei til Mumbai, og derfra vil jeg få min første biltur i India midt på natten frem til universitetet og eksamen klokken ni. Eksamen? Jada. Og hva jeg skal opp i aner jeg ikke ennå. La lekene begynne.

____________

Sørlandshelgen

Det er egentlig veldig veldig lite som kan måles med sommern på sørlandet. Det kan jo ikke gå galt når man kombinerer pent vær, sjømat, familie, en god venn, en god bok og lukten av havet. Her kommer noen glimt fra de siste dagene i livet mitt:

 Vi har kjørt båt. Mye båt.

Og det gjorde vi sammen med Balder også, som først virket litt usikker på det hele..

 

 Men etterhvert ble han litt tøffere:

 Og til slutt var han jo rene kongen på havet: 

Og nei, men: på mirakuløst vis forelsket jeg meg jammen meg i et nytt par sko også.

Så da ble de med meg hjem. Jeg mener, de ville jo kanskje blitt helt ensomme hvis ikke...

 OG, for all del, la meg ikke glemme:  Vi fisket 37 (!) fisk på litt over en time

Så det var rett og slett en ganske så OK måte å tilbringe den siste helgen i Norge på -  om jeg får si det selv.

______________

Minnekonsert i Oslo

Minnekonserten i Oslo, et år etter alt. En vakker måte å minnes det hele på, noen ganger kommer jeg på hvorfor vi har statskanalen NRK i stedet for sånne amerikanske saker som ABC og Fox. I kveld var en av de gangene.

Jeg er utrolig glad for at jeg kom tilbake hit i år også, og var med på markeringen. Det har vært skikkelig rart, og noen ganger ganske ensomt å være i et annet land med alle tankene som kom etter 22.juli i fjor. Selv om jeg jo ikke ble direkte berørt, har jeg definitivt kjent endringer i meg selv etter den dagen, men for de jeg ble kjent med i Berlin var det jo mer eller mindre bare en annen hendelse på nyhetene. Det er jo ikke så rart heller, men det gjorde det desto bedre å komme hjem og delta på markeringen her hjemme.

Domkirken er i år, som for et år siden et mål for mange når de leter etter et sted å legge ned hilsener og vise medfølelse:

_____________

Kjære du

Det har gått et år allerede. Et år siden vi satt rund omkring i dette landet og var livredde for at vi aldri mer ville høre fra deg. Et år fyllt med tårer, frustrasjon og ubesvarte spørsmål. Spørsmål om hvorfor - som fortsatt på mange måter er der, men som egentlig er litt ubetydelige. For når alt kommer til alt, var vi så heldige at vi fikk beholde det viktigste av alt. Deg.

Jeg våknet opp på akkurat samme sted i år som ifjor. Akkurat samme sted de siste tre dagene, og det kjennes merkelig fredfyllt. Jeg vet ikke hvordan jeg trodde det skulle være, men håpløsheten ved å være her i år er definitivt ikke den samme som ifjor. Nå er det ikke noe sted jeg burde være for å redde noen, nå er det bare å være der.

I dag blir det ikke riving i håret, desperate telefonsamtaler og stirring i TV-skjermen. I dag skal vi minnes alle som døde, vi skal klemme alle de som savner noen, vi skal stå sammen på Rådhusplassen og gråte - men jeg, jeg kommer nok aller mest til å være takknemlig. Takknemlig for at du fortsatt finnes.

Vi har hatt et år nå, til å tenke, lure, prøve å forstå hva som skjedde. Jeg vet ikke om vi noen gang vil det, jeg vet bare at alt endret seg deg dagen. Alt endret seg, men at verden bare tvang oss til å leve videre. Verden er helt annerledes, men likevel den samme. Og nå i dag, skal vi samles med våre og vi skal minnes alle som ikke er her mer. I tillegg til å minnes alle, så skal vi stå der og vi skal fordi han ikke knakk oss. Vi skal minnes dem som mangler, vi skal gjøre store ting til ære for dem, men det aller aller viktigste jeg tror vi kan gjøre er å ikke la ham vinne våre liv også. Han vant ikke - for det er vi som står her nå. Sammen.

Det har gått et år allerede. Mange av de flotteste menneskene du kjenner er borte, og det er fortsatt ov å være sint på verden for det. Det skulle bare mangle at du var sint på verden. Likevel er det så mange år som kommer, og vi skal ikke kaste dem bort på å være sinte. Da vinner vi ikke. Vi skal leve dem fullt ut, for alt det er verdt. Sammen og på egenhånd.



_________

Avskjed i hagen

I går var familien samlet her hjemme for å ha avskjedsmiddag før jeg reiser til India. Det er ikke så ofte vi klarer å samle så mange, men det er alltid like hyggelig når vi får det til. I går stod grilling, reker, jordbær, kubb og quiz på menyen - så både maten og underholdningsverdien var på topp. Det er jo ganske lenge til neste gang jeg ser alle igjen, så det var utrolig kjekt å med en siste kveld før avreise.

Det er virkelig noe i det med borte bra, men hjemme best - det er liksom nødt til å bli bra. Særlig når jentene vinner over guttene.

____________

Auf wiedersehen Berlin

Nå er kofferten så godt som ferdig pakket, den siste brunsjen i Berlin er inntatt, og avreisen nærmer seg med stormskritt. Jeg kan nesten ikke tro at jeg har hatt min siste natt i denne sengen - mens den neste vil bli tilbragt i Eidsvoll. For en ukes tid skal jeg altså være hjemme hos mamma og pappa, før turen går videre til Pune. Og det begynner virkelig å gå opp for meg at jeg faktisk skal flytte.

Det er alltid litt nostalgisk å flytte, men denne gangen skal jeg jo flytte fordi jeg skal videre til noe (kanskje) enda bedre enn det jeg kjenner fra før. Nå skal de aller siste timene tilbringes med Brezler, kaffe, og godt selskap på Schönefeld (flyplassen). Ha en fin mandag imens!

Oh my God, guys: I will miss you so much!
I hope I will see all of you again. 

And again. 

And again. 

_____________

Kunsten å grille på tysk

Neida, så.... vi nyter ikke det at skolen er over noe særlig i det hele tatt...

______________

Siste eksamen i Berlin? Overstått

Klokken 11.00 i går var det offisielt: den aller siste eksamenen her i Berlin er overstått (forhåpentligvis vel og merke, vi fikk jo ikke vite om vi bestod). Så da var det bare en ting å gjøre: feire! Før vi var en meter utenfor skolebygningen ble champagneflaskene tatt frem, og skålingen kunne sette i gang.  

Etter det som har føltes som verdens lengste eksamensperiode har vi altså levert inn seks innleveringer, holdt fem presentasjoner, hatt en skriftlig og en muntlig eksamen. Og alle er nå overstått. Fy søren så deilig! 

Stemningen var med andre ord relativt  høy i går, og på kvelden samlet vi oss for å spise god mat og drikke god drikke og slikt som hører til. Og hva var  vel mer passende enn å møtes på indisk restaurant? Vi var så mange som bestilte all mulig slags mat - at kokken angivelig fikk sammenbrudd på kjøkkenet. Det syntes jeg liksom sier sitt om hvor kjekt vi hadde det.  

Det er helt rart at dette året i Berlin allerede er over. Shit, skal tiden komme til å gå så fort fremover også? Selv om det har vært mye som har foregått dette året, og mye av det har vært ganske stressende til tider, kjenner jeg nå at jeg gjerne skulle hatt litt mer tid her. Allerede på mandag skal jeg altså flytte alle sakene mine hjem til Norge, før kofferten pakkes om der til avreisen til India. 

Herremann, som jeg gleder meg! Men først; en skikkelig brakavslutning på livet i Berlin resten av denne helgen. 

_______________

Timeplanen min i India

Nå har jeg fått oversikten over hvordan ukene mine blir i India. Og for å si det mildt: jeg kommer ikke til å ha tid til å kjede meg noe særlig der borte. Det første semesteret skal jeg ha 17 fag, 17 ja. Skoledagen kommer til å vare fra ni om morgenen til 21:30 den heftigste dagen i løpet av uken. Den roligste blir søndagene - da er det baaaare syv timer eller noe i den retningen. Det er rett og slett skole syv dager i uken. Uæh.. 

Etter å ha sett på den planen i noen timer, må jeg jo innrømme at jeg nå gleder meg ca 70%, mens de siste 30 prosentene er litt mer sånn "åh, herregud, hva har jeg gjort nå".

Avreisen er nå mindre enn to uker unna, og jeg må innrømme at jeg begynner å kjenne reisenervene snike seg innpå (i de få øyeblikkene jeg har tid midt i alle eksamenene). Forrige uke fikk jeg enda flere av vaksinene som må på plass før turen starter, og i dag var jeg hos frisøren og farget håret tilbake til slik det egentlig ser ut. Ikke at jeg er bekymret eller noe, men jeg hørte noen rykter om hvordan blondt hår har endt opp med å se ut etter frisørbesøkene der borte. Det tør jeg ikke å ta sjansen på altså. Jeg mener - jeg gikk ikke til frisøren her i Berlin før etter å ha bodd her et semester. Fra India derimot er det dessverre få muligheter for å fly til frisøren min i Stavanger hver gang noe må gjøres.

Ting er med andre ord i ferd med å komme på plass - og det skal jeg bare ha sagt:
Jeg tror det blir skikkelig bra


____________

Middag i mørket

I går var jeg og spiste på en restaurant her i Berlin kalt Nocti Vagus. Der kan man ikke se noen ting, og det var litt av en opplevelse. Det var virkelig helt helt mørkt der inne! Alle kelnerne og servitørene er blinde, men det merker man ikke - for det er man selv også. De sier mye om hvordan de andre sansene reagerer når man mister synet - og da vi bestilte sa vi bare ifra om de tingene vi ikke likte - derfra måtte vi gjette oss frem til hva vi fikk. Snakker om å leke med maten!

Av det jeg velger å kalle åpenbare grunner har jeg derfor ingen bilder av herligheten, men det kan anbefales dersom man har lyst til å prøve noe helt nytt. Sånn rent bortsett fra at det er ganske mye dyrere å spise der enn alle andre steder jeg har spist i hele denne byen. Noe som jo fortsatt er billigere enn å spise ute i Norge. At jeg ikke tenkte på å studere i utlandet for lenge siden er et uoppklart mysterium. 

Paper Lions - Travelling

Hvis du vil lese mer om restauranten kan du trykke her


__________