Der skapet skal stå

Uke to i den nye leiligheten, og i går kveld var endelig skapet i gangen på plass. Etter tre lange dager er det endelig ferdig. Nesten i alle fall. Etter en hard ferd i en liten Opel Corsa kom den opp i leiligheten, med bare en, nokså stor vel og merke, skramme. Etter fire personers innsats, litt blod, mye svette og noen tårer er det nå oppe, og både sko og jakker er plassert.

Bare jeg får litt bedre råd, kommer jeg aldri til å kjøpe noe på ikea som inneholder en skrue man skal sette inn selv. Tanken på at man sparer noen penger, straffer seg i det emosjonelle kaoset som herjer når man prøver å sette delene sammen etterpå. Lurer på hvordan i all verden regjeringen kan tillate en sånn høyrisikosport. De har da forbudt så mye annet?
skrives det egentlig forbudt i perfektum?

Det er godt å ha sin egen blogg, for jeg er jo ikke akkurat avhengig av seertall eller noe i den duren, det betyr at jeg kan skrive akkurat det jeg vil. Derfor vil jeg bare nevne et par ting jeg har irritert meg over i dag. For det første mine egne tekniske ferdigheter. Min bitre fiende på BI, mikrobølgeovnen i kantina har for alvor lagt meg for hat i dag. Brukte sikkert ti minutter på å prøve å få den på i dag, trykket på alle mulige knapper, dro ut ledningen, satt den inn igjen og dro meg i håret. Det fikk jeg ikke satt inn igjen, så jeg ga opp og spiste kald vårrull til middag. To minutter etter at jeg hadde spist opp, kom det to jenter inn i kantina - trykket på EN knapp, og vips så var den på. Gratulerer lille meg - sertifikat i blondine?

Det andre er dette opplegget som er satt opp i psykologien. Jeg merket tidlig i året at psykologi var et fag jeg ville trives med å studere, jeg ble rett og slett litt engasjert i det. Så viste det seg at det er tre av tolv gitte oppgaver vi blir bedt om å skrive. Snakk om å drepe alt giv i et fag da. Herregud, da får man jo ingenting igjen for å jobbe jevnt med det faget. Med fire andre eksamener er det jo ikke spesielt mange som er interessert i å diskutere et plankefag mer enn de siste dagene før. Merker jeg er i ferd med å trå tilbake i mine gamle nerdespor når jeg blir sint fordi eksamen blir forutsigbar.. Makan..

Jaja, vi får håp det blir likar i mårra.. Livet kan jo egentlig ikke være så ille hvis det er det en bekymrer seg for mener jeg. Følg med videre, i neste episode: jakten på barbenken ;)