Sørlandsperlen

Borte bra, men hjemme best sier de. Jeg syntes ikke det er så verst i Kragerø heller jeg.

__________________

Siden sist...

Foredelen med å ikke få betalt for å blogge, er at man ikke er nødt til å blogge når man ikke har noe å si. De siste to ukene har jeg virkelig ikke hatt noe å melde fra om, men etter at jeg nå har mottat muntlige og skriftlige meldinger om at det søren meg er på tide å blogge igjen, begynte jeg å vurdere det. Da jeg våknet i dag tidlig til en delvis seriøs trussel om å melde meg savnet til politiet, fant jeg ut at det kanskje var best å skrive et eller annet her da. Sånn for sikkerhets skyld.

Så for de av dere som lurer, så har livet mitt de siste to ukene stort sett bestått av dette:

Og dette:

Og dette:

Og dette:

Og dette:  

Og dette:

Innnholdsrikt, eller hva?

Kort oppsummert:

Jeg har lest til eksamen.

Jeg har lest mye til eksamen.

Og gjort det bra, håper jeg.

Jeg har spist mye god mat,

hatt besøk av Therese

og fått semesterferie.

Den skal nytes

Vil du være med, så heng på!

____________

En liten bit av norsk historie

I dag fikk jeg kanskje den kuleste overraskelsespresenten jeg noen gang har fått i mitt liv. Moren til en av dem jeg bor med fant et gammelt smykke innerst i skuffen sin, og skulle til å kaste det da noen tenkte på meg. Selv om armbåndet nå har vært i Tyskland i lengre tid er det nemlig laget av eldgamle tiøringer fra Norge. Den eldste mynten i armbåndet er fra 1925 - altså er  deler av dette smykket hele 87 år gammelt. Tenk på all historien disse myntene har vært en del av!

Grunnen til at armbåndet skulle kastes, er at en del av festet er ødelagt og det må antageligvis en gullsmed til for å reparere det. En ganske så liten pris å betale spør du meg, og jeg syntes rett og slett det er ganske stas å kunne legge dette til i smykkesamlingen min:

____________

Jeg har blitt bloggportrettert

Hvis du er en sånn som liker sånt, kan du trykke på linken under for å lese intervjuet Kari (Lillesmurf) har gjort med meg og lagt ut på bloggen sin. Intervjuet handler om det å skrive blogg, om å bo i Berlin og ellers relativt store bekymringer som blåbær og mopser og slikt.

Jeg vet ikke heeelt sikkert hva jeg syntes om det hele, men jeg tror i alle fall jeg syntes det er litt stilig å være intervjubjekt, men det er første gangen det har skjedd, og jeg har ikke så mye mer å si om den saken enn at jeg forholder meg til det omtrent sånn som dette:

Her finner du det altså (",)

_____________

Visste du at....

I India kan man kjøpe seg sin egen elefant for 1000 euro.

Ja takk, jeg tar gjerne en sånn

____________

Mondays at Sausalitos

Ca annenhver mandag møtes vi på en mexikansk restaurant kalt Sausalitos. Ca fordi det noen ganger er litt for mye å gjøre på skolen til å tørre å dra ut, men når vi først drar -  da har vi det utrolig gøy. På mandager har de halv pris på hele matmenyen og det er happy hour på alle drinker frem til klokken åtte. Slikt er det lett å samle fattige studenter til.

Vi har det fantastisk kjekt sammen og i tillegg til dette er maten fantastisk god! Hver eneste gang bestiller jeg noe nytt, og alt smaker så godt at jeg vet på forhånd at jeg kommer til å bli fornøyd. Spesielt fordi menneskene som er med er så fantastiske. Jeg har kanskje nevnt det allerede?

Det å gå ut og spise i Berlin er ganske mye billigere enn hjemme i Norge, noe som gjør at jeg jo befinner meg ute en del mer enn jeg har vært vant til. Det blir en helt annen måte å være sosial på, og alle er utrolig fornøyde hver eneste gang vi drar dit. Mandag på restaurant er en herlig start på uken, og det er deilig å få ut litt frustrasjoner etter diverse kjipe test-scores, hangovers og andre inntrykk de siste ukene har hatt å by på.

I dag slo det meg at jeg virkelig begynner å trives skikkelig godt i Berlin. Det er så mange mennesker jeg ler godt med, deler gode historier med og virkelig gleder meg til å treffe igjen. Ikke bare merker jeg det fordi alle ser rart på meg av at jeg sitter og smiler for meg selv på metroen - bildene jeg finner når jeg kommer hjem er jo fulle av morro også:

 

Hvis du har lyst til å besøke restauranten mens du er i Berlin, finner du den i en av parallellgatene til Kurfürstendamm, like ved metrostasjonen Zoologischer garten. Det er bare å google Sausalitos Berlin. Og har du ikke plukket det opp ennå, så kan det altså anbefales.

________________

Sans Souci - sorgløs

I dag tok vi toget ut fra Berlin til nabobyen Potsdam. Der kan man nemlig finne det nydelige slottet Sans Souci. Tyskland er fyllt av slott, og jeg har utrolig lyst til å se dem alle sammen om jeg får muligheten. Sans Souci er fransk for sorgløs, og ble visstnok bygget av en tysk prins på leting etter et sted å glemme alle bekymringene han hadde. Myten om sorgene hans sier at faren tok livet av bestevennen hans foran ham for å lære ham å bli en tøff nok konge. Stemningen var ganske tung der ute, og man kan nesten kjenne det når man er der.

Slottet var utrolig imponerende, og nå er det vel bare type 400 slott igjen å se før jeg har sett dem alle. De blir jo vakrere og vakrere jo flere man ser også.

Det ligner jo nesten litt på det norske slottet, gjør det ikke?

Det er en viss størrelsesforskjell da...

 

___________________

 

Om å komme fra et ganske så lite sted

Nyhetene har vært stappet fulle av den påkjørselen av faren til Stella de siste dagene. Saken er jo selvfølgelig helt horribel, en uskyldig mann ble påkjørt og forlatt døende i veikanten. Det er ingenting med det man kan le av, eller unnskylde. Jeg aner ingenting om hva som skjedde, men jeg håper inderlig at dersom det noen gang skulle være meg som er så uheldig å bli involvert i noe slikt, så tar alle involverte parter det ansvaret de har i saken.
Jeg har vokst opp på dette stedet hvor pappan til Stella døde. Jeg har kjørt langs den veien utallige ganger, og da facebook begynte å fylles opp av gateadresser og pekefingre, kjente jeg at det var nysgjerrigheten og ikke avskyen som meldte seg først. Det er litt ekkelt å kjenne igjen et hus på TV hvor de mener det bor en potensiell drapsmann.

Som i tettsteder i flest, tror jeg, vet "alle" hvem det er snakk om med en gang.  I gamledager møttes man i butikken, eller på kaffeslaberas eller hvordan i alle verden man spredte sladder i gamle dager. Jeg aner ikke, jeg tror det var før min tid. Med sosiale medier og google maps skal det lite til å vite hvem det er snakk om selv om jeg bor i Berlin. Hadde jeg villet, kunne jeg antageligvis visst akkurat hvem det var snakk om i løpet av fem minutter. Jeg har fått meldinger på mobilen med rykter om hva som skjer, konspirasjonene sprer seg og jeg sier jo ikke akkurat ifra at jeg ikke vil ha noe av det. Jeg er ikke det spor bedre.

Janteloven trer i kraft når noen gjør det bra, men det er mye av det samme som sprer seg når det skjer noe i nærheten også. Alle tror de kjenner alle i sånne situasjoner. Jeg har aldri møtt noen av dem, så vidt jeg vet, men nå kjenner jeg dem jo. Jeg tar det rett og slett litt personlig når noe slikt kan skje med "mitt" hjemsted, med "mine". Samtidig har jeg jo faktisk ingenting med dette å gjøre.

Egentlig er det litt ekkelt å vite så mye, lenge før saken er oppklart. Og når noen først er pekt ut, skal det mye mer til for å faktisk bli kvitt stempelet igjen, når du er dømt på trykk på nett. Mest sannsynlig blir det aldri helt borte når det først har skjedd.  Noen ting passer kanskje fortsatt bedre på kaffeslaberas enn i sosiale medier?


__________________

God morgen igjæn

Jeg fikk meg en ny PC nå i julen, og har derfor begynt å legge ulike filer fra gamledager inn i den nye. Det er mye rart som dukker opp, og jeg har sittet og lest helt tilbake til oppgavene jeg skrev på videregående. Herregud, så rart det er å se seg selv for lenge siden! For det er ikke meg på film jeg har sett, det er meg på bildene, det er ordene mine og det tingene jeg var opptatt av. Alt er her.

Noen ganger blir jeg spurt om hvorfor jeg skriver blogg. For min del er det ikke pengene, ikke at det er noen penger i det for min del heller, det er ikke promoteringen, det kan godt hende det er litt det at jeg liker tanken på at jeg kan styre hva andre har muligheten til å vite om meg - men min viktigste motivasjon er faktisk det at denne bloggen her gir meg et lite inntrykk av hvem jeg har vært også. Jeg har blogget siden folkehøyskolen. Som alle andre jeg kjenner har jeg ups and downs og det å se minner i form av ord og bilder er helt fantastisk kjekt når man er litt nede. I tillegg er det utrolig rart å se hva jeg bekymret meg for - for så å oppdage at det jo ordnet seg nesten absolutt alt sammen, bare det fikk litt tid.

Vi har uendelig mange ting vi kan bekymre oss for, bare vi tillater det. Er det en ting jeg passer på å lære mest av når jeg ser bakover, så er det at fremtiden stort sett er lysere enn vi frykter. Den er spennende, givende og stort sett veldig veldig annerledes enn vi forventer.

_________________

Det finnes bare en gud

The Iron Woman - Margaret Thatcher



___________

Natterabling

Herregud, jeg burde ha kommet meg i seng for lenge siden. Med lysene av altså. For i seng har jeg jo kommet meg, det er bare det å faktisk sove som har blitt et problem denne kvelden. I morgen tidlig har jeg forelesning klokken åtte, og jeg trenger virkelig søvn nå. Likevel er jeg ganske gira, og ikke trøtt i det hele tatt. Egentlig.

I dag fikk jeg vite min første fullførte karakter her i Berlin, og jeg begynner jo å innse at  jeg kan klare ganske mange ting, bare jeg setter meg noe fore. Det er bare å gjøre det da. Prokastinasjon. Min verste fiende - og tydeligvis beste venn midt i eksamensperioden. Ham og jeg, vi går langt langt tilbake i tid.

Min venn prokastinasjon - sniker seg inn fra siden og ser spennende ut der og da...

I helgen fikk jeg vite at det å flytte til India nok kommer med sine - ikke forutsette - utfordringer. Jeg gleder meg jo selvsagt som en unge, men... Det er fellesvasking av klær på skolen, jenter anbefales ikke å sende med undertøyet sitt, for det kommer ikke tilbake. Det er egne timer på treningssenteret på skolen for når jentene har lov til å være der. Jeg kjenner vel egentlig ingen som har vært i India uten at noen i reisefølget har blitt skikkelig skikkelig syke. Det kommer til å være regntid i opptil de første to månedene jeg bor der. Det er egne hus med sovesaler for gutter og jenter på skolen. Etter et visst tidspunkt har man ikke lov til å gå ut av husene, og man har ikke lov til å gå inn i huset til guttene hvis man er jente. Jeg begynner å skjønne hvorfor alle indere er så effektive studenter.

På den andre siden må jeg jo innrømme at det er enormt, vilt, sykt, fantastisk kult å skulle reise!!! Jeg tror kanskje ikke jeg har gledet meg så mye til noe så mye siden jeg fikk det for meg at jeg kanskje en dag ville treffe igjen roboten jeg måtte forlate på teknisk museum i Oslo da jeg var fem. Det er antageligvis ikke nødvendig å påpeke at han var mitt livs store kjærlighet.

Hvert eneste sekund endrer det seg hva jeg gleder meg mest til, men akkurat nå gleder jeg meg kanskje aller mest til å flytte til et sted der det hverken er 14 minusgrader eller en sibirsk storm. Når jeg er ute i Berlin nå, føler jeg meg ganske akkurat som han her:

Ellers har jeg egentlig ikke gjort så mye annet enn å spise indisk mat i det siste. Det er mye lesing, og mye mat. Det er rart hvordan jeg nesten har blitt immun mot det eksamenspresset jeg følte de første årene som student, men samtidig merker jeg jo den positive effekten av å ha være igjennom dette stresset noen ganger før også. Jeg er ganske mye mer rett på sak nå, vet hva jeg trenger å lese to ganger, og hva jeg kan hoppe videre fra. Det er ganske deilig å innse det, når man sitter der pensumboken for å pugge, at dette med studier, det funker liksom.

Trenger man likevel en pause fra slikt her nede, er det jo ikke uendelig langt til nærmeste Starbucks heller, en kafè som tjener særdeles bra i disse tider. Det å gå inn der og betale for en sterkt overpriset kaffe latte og en tørr bagel er nesten som å komme til himmelen for meg tror jeg. Eller i alle fall som å finne en appesinbit for denne karen her: (Jeg har alltid sett for meg at han der, han har det akkurat som hun der brunetten i fructis-shampoo reklamen)

Nå er klokken faretruende nær ett på natten, og klokken min skal ringe om fem timer. Jeg  burde lagt meg for lenge siden, men jeg aner ikke når jeg kommer til å sovne. Hodet er i hundre med alle tankene om alle de spennende tingene som skal skje om ikke så lenge, alle tingene jeg burde gjøre de neste dagene og hvor viktig det er at jeg sovner nå, før det bare er enda færre timer til jeg skal opp.

Lykke til med alt som skjer de neste dagene alle sammen.

_____________