Natterabling

Herregud, jeg burde ha kommet meg i seng for lenge siden. Med lysene av altså. For i seng har jeg jo kommet meg, det er bare det å faktisk sove som har blitt et problem denne kvelden. I morgen tidlig har jeg forelesning klokken åtte, og jeg trenger virkelig søvn nå. Likevel er jeg ganske gira, og ikke trøtt i det hele tatt. Egentlig.

I dag fikk jeg vite min første fullførte karakter her i Berlin, og jeg begynner jo å innse at  jeg kan klare ganske mange ting, bare jeg setter meg noe fore. Det er bare å gjøre det da. Prokastinasjon. Min verste fiende - og tydeligvis beste venn midt i eksamensperioden. Ham og jeg, vi går langt langt tilbake i tid.

Min venn prokastinasjon - sniker seg inn fra siden og ser spennende ut der og da...

I helgen fikk jeg vite at det å flytte til India nok kommer med sine - ikke forutsette - utfordringer. Jeg gleder meg jo selvsagt som en unge, men... Det er fellesvasking av klær på skolen, jenter anbefales ikke å sende med undertøyet sitt, for det kommer ikke tilbake. Det er egne timer på treningssenteret på skolen for når jentene har lov til å være der. Jeg kjenner vel egentlig ingen som har vært i India uten at noen i reisefølget har blitt skikkelig skikkelig syke. Det kommer til å være regntid i opptil de første to månedene jeg bor der. Det er egne hus med sovesaler for gutter og jenter på skolen. Etter et visst tidspunkt har man ikke lov til å gå ut av husene, og man har ikke lov til å gå inn i huset til guttene hvis man er jente. Jeg begynner å skjønne hvorfor alle indere er så effektive studenter.

På den andre siden må jeg jo innrømme at det er enormt, vilt, sykt, fantastisk kult å skulle reise!!! Jeg tror kanskje ikke jeg har gledet meg så mye til noe så mye siden jeg fikk det for meg at jeg kanskje en dag ville treffe igjen roboten jeg måtte forlate på teknisk museum i Oslo da jeg var fem. Det er antageligvis ikke nødvendig å påpeke at han var mitt livs store kjærlighet.

Hvert eneste sekund endrer det seg hva jeg gleder meg mest til, men akkurat nå gleder jeg meg kanskje aller mest til å flytte til et sted der det hverken er 14 minusgrader eller en sibirsk storm. Når jeg er ute i Berlin nå, føler jeg meg ganske akkurat som han her:

Ellers har jeg egentlig ikke gjort så mye annet enn å spise indisk mat i det siste. Det er mye lesing, og mye mat. Det er rart hvordan jeg nesten har blitt immun mot det eksamenspresset jeg følte de første årene som student, men samtidig merker jeg jo den positive effekten av å ha være igjennom dette stresset noen ganger før også. Jeg er ganske mye mer rett på sak nå, vet hva jeg trenger å lese to ganger, og hva jeg kan hoppe videre fra. Det er ganske deilig å innse det, når man sitter der pensumboken for å pugge, at dette med studier, det funker liksom.

Trenger man likevel en pause fra slikt her nede, er det jo ikke uendelig langt til nærmeste Starbucks heller, en kafè som tjener særdeles bra i disse tider. Det å gå inn der og betale for en sterkt overpriset kaffe latte og en tørr bagel er nesten som å komme til himmelen for meg tror jeg. Eller i alle fall som å finne en appesinbit for denne karen her: (Jeg har alltid sett for meg at han der, han har det akkurat som hun der brunetten i fructis-shampoo reklamen)

Nå er klokken faretruende nær ett på natten, og klokken min skal ringe om fem timer. Jeg  burde lagt meg for lenge siden, men jeg aner ikke når jeg kommer til å sovne. Hodet er i hundre med alle tankene om alle de spennende tingene som skal skje om ikke så lenge, alle tingene jeg burde gjøre de neste dagene og hvor viktig det er at jeg sovner nå, før det bare er enda færre timer til jeg skal opp.

Lykke til med alt som skjer de neste dagene alle sammen.

_____________