Kjære du....

En av de tyngste etappene er igang. Motbakkeløp.
Men du og jeg, vi spurter i motbakke vi, eller hva?

Husker du den kvelden på våren ifjor? Da vi satt der og konspirerte over hvordan det å trene hardere i motbakkene skulle gjøre oss sterkere fortere? Vi lastet ned app-er, eller, du lastet dem ned og jeg sa ja takk, fordi det var du som dro lasset ifjor. Lite visste vi hvor mye styrke du skulle komme til å trenge i tiden som lå foran oss.

De siste dagene har avisene vært fyllt med stoff om det. De siste dagene? Nei, vet du hva, det har søren meg ikke vært en dag uten siden det skjedde. De siste dagene har avisene vært overfyllt med enda mer stoff enn vanlig. Og alt jeg vil er å sette meg på et fly hjem. Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre, men det virker jo ikke som om jeg får gjort noe som helst herfra. Avisene er overfylt, og alt jeg kan gjøre er å lese om det. Lese og tenke på deg.

Jeg aner ikke om dette er den siste etappen, men det kommer nok til å virke som en evighet dette her. Bare husk at selv evigheter er mulige å komme seg videre fra. Det er forskjell på å bli merket for livet og å være skadet for livet. Vi kommer til å ha med oss den dagen alle sammen. Alle menneskene, alle vennene dine, vi vet det alle sammen. Vi vet det, og vi glemmer det aldri. Likevel må vi videre, for selv om vi alle skulle ønske det innimellom, stopper verden veldig sjeldent opp.

Vi ringte hverandre, meldte hverandre panisk, kontaktet alle vi kjente som kanskje kunne vite noe. Det var ingenting vi kunne gjøre for deg den dagen. Noen ganger lurer jeg på om jeg har gjort mitt i etterkant. Har jeg gjort det tydelig nok hvor gjerne jeg vil hjelpe?

Motbakkeløp. Det er lov å stoppe for å fange pusten, men til slutt vil bakken bare virke lengre jo lengre vi blir stående. Og bena våre blir sterkere av å ta bestemte skritt. Eller hva?



__________