Tiden som student i India er i ferd med å renne ut. Siste eksamen var jo nå på tirsdag, og siden da har nesten hvert eneste sekund dreid seg om å si farvell til noen, eller å feire at vi er ferdige. Det å skulle si ha det til 1500 mennesker, som jeg egentlig ikke vet om jeg ser igjen noen gang, det har vært ganske tøft og travelt egentllig. Alle reiser til forskjellige kanter av landet og verden herfra. Ingen vet hvor de er om fem år, og det eneste som er sikkert, er at når de reiser ut fra skoleporten denne gangen, blir det aldri det samme igjen.
Studene her har vært beinharde, men fy søren så glad jeg er for at jeg har møtt alle disse fanastiske menneskene jeg går rundt og klemmer og utveksler telefonnumre og epostadresser med nå. De har virkelig endret noe inne i meg, og jeg kommer til å holde av et rom inni meg til dem for alltid. Jeg er veldig spent på å se hvordan det egentlig blir å komme hjem nå også, og skulle bo alene i leiligheten min. Den siste uken har nemlig ikke romvenninnene mine vært her lenger, så rommet har bare vært mitt. Det har vært nitrist! Så mange ganger i løpet av dette året som jeg har vært villig til å betale noen for å ha rommet deres alene et par timer - og nå, nå som jeg har et helt rom alene? Jeg holder på å bli gal. Hvordan i all verden skal det da gå å flytte hjem igjen?
Den siste tiden har med andre ord vært ganske så innholdsrik.Vi har festet, spist god mat, reist til steder vi har pratet om at vi burde ha sett, skrevet på skjortene til hverandre, fått bevis på at vi har fullført... Til og med småpraten har endret seg, fra behagelig prat om ikke noe, til smådesperat unngåelse av "når sees vi neste gang?". Shit, det er rett og slett skikkelig rart å kjenne på det nå, at det er i ferd med å ende.
Dette er noen av måtene vi har feiret avskjeden:
En siste fest:
Et siste forsøk på "all you can eat" buffet, mengden gutter får stort sett kokkene til å frosne helt til, når maten går tom før guttene er ferdige med å forsyne seg:
Signering av skoleuniformene, de skal jo tross alt aldei brukes igjen:
Noen siste motorsykkelturer:
Indisk HMS ved skolen under nedrigging av festområdet:
Sikring av arbeidsplassen, hva er det?
I det jeg sa ha det til romvenninnene mine, laget jeg kopper med bilder fra hele året, så de kan ha med noen minner om oss i hverdagen. Jeg fikk en selv også, heldiggrisen. Åh, se så pene de er da, jeg kommer til å savne dem så enormt mye (jentene altså).
På en siste oppdagelsesferd med gode venner
Priya, hun på det øverste av disse to bildene, har blitt en av mine aller beste venner her. Da hun reiste, visste jeg nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg savner henne sykt allerede.
Et siste bilde med Pulkit og Ashish, to av studentene ved et av de andre instituttene på campus. Det er ikke en underdrivelse å si at de har holdt meg oppe ved å gi meg litt perspektiver på ting dette året.
Plakett-utdeling:
Cricket-trening, eller i alle fall et siste forsøk på å lære å spille
Som en siste farvell til de i klassen vår, kjøpte Wowa og jeg inn pizza til lunsj til alle som var igjen på campus på fredag. Det slo relativt godt an fikk jeg inntrykk av:
____________________
No comments:
Post a Comment