2,5 måned igjen

Nå er det bare to og en halv måned igjen før jeg begynner i min aller første fulltidsjobb, turen går tilbake til favorittstedet mitt; Stavanger. Det er jo ikke lenge igjen, og jeg har begynt dagdrømmingen om hvordan jeg tror det blir for lengst. Jeg vet jo ikke hvordan det blir å skulle bli voksen og ansvarlig og slikt, men jeg er overbevist om at det kommer til å bli bra.

På rommet mitt står dessuten denne og venter på å bli brukt og jeg gleder meg:

Nå er det kanskje noen kloke hoder som skjønner hvor jeg skal begynne også. 

______________

Oh man, I`ve been to Oman

Ja, den var kanskje litt billig den vitsen der. Men likevel da, hvor mange kan egentlig dra den samme? Det kan i alle fall Viola og jeg, som relativt tilfeldigvis dro på tur til Oman sammen. I hovedstaden Muscat, bor Jahnawi, som bodde på samme internat som meg i Pune, og vi var så heldige å vi vist rundt i landet av både henne og familien hennes.

Så hva venter i Oman? Vi hadde ikke peiling. Jeg hadde så vidt rukket å kjøpe Lonely Planet boken  over de arabiske landene, da vi landet og jeg tror egentlig ikke vi hadde så mange forventninger. Likevel fikk vi mye, uten at jeg er helt kapabel til å si hva vi fikk. Da er det godt å kunne åpne kameraet og la bildene forklare. I Oman var det flotte strender, imponerende natur og uendelig mange hvite bygninger. I begynnelsen ble bygninger malt hvite fordi det var så sterk sol der, nå sier loven at alle bygninger som ikke er offentlige skal være hvite. De eneste fargerike husene i landet tilhører kongen. Sånn som dette:

Noen av bildene i dette innlegget har jeg fått låne fra bloggen til Viola. Takk for det

Ellers ser landet mer ut som dette: 

Vi roamet (rånet) rundt med Jahnawi, broren og søstern hennes, som var kule nok til å ta oss med rundt i nesten hele Muscat og omegn for å vise oss alt det flotte Oman har å by på. Og det er litt av hvert. Det aller flotteste må nok være naturen. Oman er fyllt av solgule fjell og knallblått hav. Heldigvis blåser det litt fra havet - noe som er helt nødvendig, siden det er et sted mellom 45-50 grader i skyggen. Til og med jeg satt pris på airconditionen!

Ellers fikk vi også gjort et lite forsøk på shopping mens vi var der, må Muscats ganske kjente sølv marked, eller souk, som de kaller det. Der får man ikke kjøpt så mye sølv, men mye annet fint slikt som antikviteter. Hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde kofferten full av flyttelass fra India, hadde jeg nok ganske sikkert fyllt den her med ting som jeg ikke visste at jeg trengte før jeg så dem.

I Oman er det ingen skatter eller avgifter på bensin, noe som gjør at det er utrolig billig for innbyggerne å ha egen bil, og det blir veldig billig å leie motordrevne leketøy, som firhjulinger til å kjøre i sanddyner med og vannscootere. Vi kjørte vannscotter inn i solnedgangen, det var dritkult!

Den siste kvelden i Oman tilbragte vi hjemme hos familien til Jahnawi, der søstern hennes hadde laet mat. Familien hennes er indisk, så jammen fikk jeg ikke gitt Viola en liten smak av India mens vi var ute og reiste også. Kjempe kjekt. Familien hennes var jo utrolig koselig, og det var skikkelig stas å få komme hjem og se hvordan de hadde det. Faren til Janvi har antageligvis verdens kuleste jobb også; han er kongen av Omans personlige godterimaker. Det er jo egentlig et mirakel at vi ikke måtte trilles ut av Oman.

Ah, for et artig land Oman var. Jeg håper virkelig jeg får muligheten til å reise til arabiske land igjen senere, det var litt av en opplevelse. Det er så annerledes enn hjemme, og veldig annerledes enn resten av Asia også. Fingres crossed for more =)




______________

5000 steg i Monsoon-regn

Turen opp til Adams Peak fortjener virkelig sitt eget innlegg. Fordi at for å komme opp på Adam`s Peak i Sri Lanka, må man klatre opp 5000 trappetrinn. Og det mest fantastiske med å være der, skal være å se soloppgangen om morgenen. Derfor sto Viola og jeg opp klokken 2 om morgenen og ofret varme dyner til fordel for monsoonregn og tre og en halv time i oppoverbakke. Med oss på veien hadde vi også Patrick, som vi møtte på hotellet i Colombo. Vi var skikkelig klare og opplagte:

Sammen klatret vi altså, og for en opplevelse det var. Eller. Vent. Jo, det var det da, men en litt annen enn vi kanskje hadde tenkt oss. Tåken lå så tett, at vi ikke en gang så ti trinn foran oss på veien opp. Etter å ha klatret i tre timer, spurte vi en lokalkjent mann hvor langt det var igjen. Da svarte han "30 minutter". Vi ble kjempe glade og ved godt mot spurte vi ham videre når solnedgangen ville være. Svaret var bare blank "nei". Hallo motivasjon, ingen soloppgang den dagen, bare tåke. Vi kunne jo bare ikke snu og gå ned igjen når vi var så nærme, så vi fortsatte vi.

Og da vi kom på toppen fikk vi derfor bilder ala disse:
Snakk om panoramautsikt å skrive hjem om!

Poeng for å være fornøyde fortsatt?

Og derfra gikk turen ned igjen, med godt mot, mens tåken i alle fall lettet litt.
Flaks var det, for da så vi i alle fall hvor vi gikk...

Å klatre opp et fjell i 3,5 time i regn, etterlater enhver stakkar ganske våt og kald, heldigvis fikk vi ta i chai te underveis. Mer skulle ikke til, før det ble god stemning igjen. 

Og halvveis nede fikk vi endelig se glimt til det vi hadde lest om; den fantastisk imponerende naturen det landet kan skryte av. Vi fikk i alle fall sett litt. Note to self: sjekk værmeldingen før neste tur. 

Det var det vi rakk av Sri Lanka.

Denne vakre damen tok oss derfra videre til Oman:

Kul uniform, eller? Mm, hun jobber i Sri Lankan Airlines

Hvis du har lyst til å se hvordan det egentlig ser ut fra Adam`s Peak, kan du ta en titt her


__________

Sri Lanka, baby

De fleste som flytter fra et land, vil kanskje syntes det virker fornuftig å fly direkte derfra og hjem. Jeg syntes det var en mye bedre idè å reise på tur med Viola. Heldigvis syntes Viola også det, så sammen satt vi ut på en litt hektisk, men veldig innholdsrik ti-dagers tur til tre land jeg aldri hadde vært i før; Sri Lanka, Oman og De forente Arabiske Emirater. 

Første steg på veien var Sri Lanka, og hovedstaden Colombo. Sri Lanka er kjent for de fantastiske strendene og den imponerende naturen i fjellene. Norske innbyggere har også en stjerne i boken der, etter arbeidet Norge bidro med i fredsarbeidet for bare noen få år siden, så det er bare å glede seg til å reise dit. I Colombo overnattet vi på et hostel til 90 kroner natten, og forventet derfor egentlig ikke så mye. Stedet var helt nytt, rent *aaa* og veldig sentralt, så vi var utrolig fornøyde. Dessuten traff vi den vakre gjengen på bildet under. En skikkelig kul gjeng, som i tillegg til å være innmari godt selskap, hjalp oss mye på veien for å finne ut hva vi burde gjøre mens vi var i Sri Lanka. Med bare fire dager i et land, er det jo veldig greit å vite akkurat hva man vil. 

Flere av bildene i dette innlegget har jeg forresten fått låne av Viola.
Takk for det :-)

Siden vi bare hadde fire dager, bestemte vi oss for å bestille en pakke gjennom et av turistkontorene. Derfra fikk vi en privatsjåfør, to netter på hotell og frokost inkludert. Prisen var ikke akkurat backpacker-vennlig, men vi bestemte oss for at det var en riktig investering for å sikre at vi faktisk fikk opplevd noe av alt det spennende Sri Lanka har å by på.  Det tror jeg vel jeg vil komme til å anbefale venner senere også, men vær obs på at ting kommer til å ta lenger tid enn du tror. Sjåfører i Sri Lanka er som Asiater flest, de har venner overalt som de "bare skal hilse på i fem minutter".

Så fra Colombo reiste vi til en av de viktigste buddhistiske serverdighetene i Sri Lanka; Adams Peak, etter tips fra en venninne av meg. Derfra kan man, dersom man ikke er buddhist, nyte soloppgangen med utsikt over så godt som hele Sri Lanka på en gang. Det kan man selvsagt om man er buddhist også, men da er det i tillegg veldig viktig å ha vært der av andre grunner. Mer om det i innlegget etter dette.

På veien til Adams Peak, fikk vi også anledningen til å treffe søte Sri Lankanere, og se litt hvordan de har det gjennom sjåføren vi leide. Som for eksempel sønnen hans:

Et buddhistisk tempel: 

Sri Lankanske kvinner på jobb. Vær obs, bilder vil de ha betalt for...

Jeg fikk prøve å kjøre på feil side av veien: 

Deretter gikk turen til den sørlige delen, der det er noen fantastiske strender. Jeg hadde gledet meg veldig til å teste surfe skillsene, men etter å ha klatret opp Adams Peak, kunne den planen bare kasseres. Det gjorde vondt å reise seg og gå på do.  Så da ble det med tanning og god mat. Ikke så verst bare det.

Herfra gikk turen videre til enda en magisk destinasjon: Oman. Vil du være med, så heng med. Bilder kommer i morgen.

____________________

Passenger - Let her go

_____________

Ny adresse: Norge

Fy søren, jeg er hjemme igjen. Etter å ha vært på reise i en uke etter å ha flyttet fra India, er jeg nå tilbake i Norge, godt plassert i sofaen hos mamma og pappa. Søvn, tømming av kofferter, biff til middag, surfing på nettsider jeg ikke har hatt tilgang til på et år... Det er kjempe deilig. Og skikkelig trist. Det tikker inn meldinger om hendelser jeg går glipp av, fra venner jeg ikke vet om jeg ser igjen. Herregud, jeg er jo bare nødt til å se dem igjen. Først må bare livet komme igang her. 

Da jeg skulle reise fra Mumbai, ble jeg fulgt av Sudharshan, Priya og Abhimanyu, som alle syntes det var innmari morsomt at jeg hadde vært så "flink" til å pakke. Selv syntes jeg ikke jeg hadde gjort en alt for dårlig jobb, det var tross alt mulig å lukke både kofferten og bagene. Uansett var det utrolig hyggelig og trist å si ha det til dem da innsjekkingen begynte. Skulle ønske jeg kunne tatt dem med meg hjem alle fire. 

Så ille var det vel ikke?

_____________

Leaving... on a jet plane

Det er min aller aller siste dag i India. Kofferten er pakket. Flere ganger. Den er full av overvekt, og jeg har gitt opp a ta ut flere ting. Det gar ikke an a legge igjen flere biter av India her, jeg vil ha med meg alt sammen hjem sa jeg kan beholde det for alltid. Dette aret har vaert utrolig innholdsrikt, laererikt, fantastisk, slitsomt, spennende, givende, utfordrende og jeg vet ikke hva. Nok om det for na, jeg er nodt til a komme meg ut og nyte det som er igjen. Mer mimring og nostalgi senere.

Ha en fin dag alle sammen

 

Avskjedsmiddag i gar kveld. Shit man, det er i ferd med a ta slutt alt sammen

______________

My first cricket match

Den aller mest populaere sporten i India er cricket, sa jeg matte jo komme meg pa en kamp for jeg reiser videre. Jeg har aldri vaert kjempe interessert i sport, men det er noe eget a vaere pa en stadion under kamp uansett. Stemningen er helt enormt bra, uansett hvor i verden man er - og nar slutten av kampen naermer seg, har hvem som helst blitt sportsentusiast uansett. Inkludert meg.

Denne uken reiste vi altsa til Mumbai for a se en IPL- kamp (Indian Premier League). Lagene som spilte var Mumbai og Punjab, og kampen ble avgjort i det aller aller siste kastet. Sa det var relativt nervepirrende da for a si det sann. Med enorm spenning pa banen, gode venner pa alle kanter, og den stemningen som bygget seg opp pa alle tribunene? Det. Var. Dritkult.

Cricket kamper er ikke slik som fotball, at etter nitti minutter er de over. I cricket varer kampen til begge lagene har spilt ferdig. Det tar stort sett fire timer.Sa ja, det var behov for noen pauser. Likevel var det innmari spennende a se pa altsa. Spillet er basert pa mye av det samme som baseball, sa det er lett a plukke opp nok til a forsta spillet: en kaster, en prover a treffe ballen, og resten kaster ballen tilbake. Det laget med flest poeng vinner. Noen sporsmal? Ikke det nei, neste gang du er i India kan du jo sjekke det ut selv. Det anbefales.




____________