Festival på Indisk: Happy Onam

Før jeg kom til India hørte jeg rykter om alle festivalene som arrangeres her. Og ja: alle er ikke en underdrivelse, det er noe å feire hele tiden. På onsdag feiret vi Onam, høstingen og regnblomstenes festival i staten Kerala (den staten hvor  handlingen iboken "The God of small things" finner sted, hvis du har lest den). Og hvordan er det å feire festival samtidig som man har ti timer forelesninger? Det er farger, god mat, blomster, latter og moro overalt. 

Og for aller aller første gang gikk jeg i saree, den fantastisk flotte kjolen de indiske kvinnene kler seg i når de skal være på sitt fineste. Og gjett om ikke jeg følte meg fin! Jeg følte meg som en disneyprinsesse hele dagen. 

Maten er servert

Og den spises på banantreblader, og med fingrene, uæh 

Jeg fikk utrolig god hjelp til å ta Saree-en på, herregud for en komplisert prosess. Tror aldri jeg kommer til å klare å legge denne pent på selv, noe som kanskje er den eneste grunnen til at jeg ikke går med den hver eneste dag fra nå av. 

'

_____________

Hjemlengselsdagen

Ting jeg savner hjemmefra:

- jeg savner makrell i tomat til frokost når jeg har det travelt
- jeg savner speilegg
- jeg savner å lage min egen mat
- jeg savner å snakke sjit på norsk
- jeg savner å ha Internett som fungerer godt nok til å snakke på skype
- jeg savner å lukke døren og vite at jeg vil være alene de neste ti minuttene
- jeg savner å sove i syv timer
- jeg savner å ha tid til å gjøre ting ordentlig
- jeg savner dager med bare to forelesninger
- jeg savner å spise brunsj på søndag
- jeg savner å ligne på alle andre
- jeg savner å ha tid til å trene
- jeg savner å kunne gå ute alene på kvelden
- jeg savner å ikke bli dårlig av å spise den samme maten som alle andre kan spise
- jeg savner å gå i shorts
- jeg savner mopsen Leif
- jeg savner jentekvelder med pestokrutonger
- jeg savner at store måltider fikk meg til å tenke at jeg kanskje burde trene, og ikke "bra, nå holder jeg et par dager til"
- jeg savner det nystekte brødet til pappan min
- jeg savner å spise fisk til middag
- jeg savner å drikke vann fra springen
- jeg savner å slippe å forklare hvorfor jeg kommer hjem etter klokken ti
- jeg savner å våkne av min egen vekkerklokke
- jeg savner store kopper med svart kaffe
- jeg savner å spise med kniv og gaffel
- og rå paprika





___________

Denne uken ble to studenter ved skolen utvist for resten av semesteret. De må betale en bot på 20.000 rupee, og hvis de vil komme tilbake til skolen for å fullføre studiene må de betale skolepengene på nytt også.

Hva de gjorde galt? De gikk inn på jenteinternatet.

_____________

Radio Mirchi

Talentshow på Indisk? 

Hindi-sanger, Bollywood-moves, munnspill, gitar, og en malplassert blondine. 

_____________

Roomiesene mine

Dette er rom-venninnene mine, Radhika og Aishwatia. Vi tre skal dele 25 kvadratmeter og et bad frem til april. Ikke noe problem det, når de er så søte og hyggelige som disse:

_______________

Adventure Plus

Her er noen bilder fra  turen til Adventure Plus, opplevelsesparken vi besøkte på onsdag. 

Jeg har ikke tid til å fortelle noe særlig akkurat nå, men det var G-Ø-Y, bare sjekk bildene lizzom

_____________

Dag 25

Ja, så... Hvordan har det eksotiske livet i India vært siden sist? Travelt. Det ordet der kan på en måte oppsummere alt som har skjedd de siste dagene, uten at det sier noe som helst. Beskrivelsen passer perfekt, men mangler alle fargene likevel.

Siden jeg kom hit for snart en måned siden, har jeg hatt fire eksamener, to individuelle innleveringer, seks gruppeinnleveringer og to presentasjoner. Jeg har hatt kanskje seksti forelesninger, blitt låst ute fra en fordi jeg kom et minutt for sent, vært fullstendig utslitt, hatet det litt, elsket det masse, savnet hjemme litt, følt meg hjemme en hel del, danset til sent på natten, sovnet klokken åtte på kvelden, spist god mat og mindre god mat, gått ned fire kilo og lagt det på meg igjen.....

Jeg tror kanskje aldri jeg har hatt det så travelt i mitt liv, men det er tid til å gjøre kjekke ting her også. Som på onsdag, da det var independence day, og den aller første forelesningsfrie dagen siden jeg kom hit. Luksus! Hjemme ville jeg antageligvis benyttet dagen til å sove ekstremt lenge og bare gjøre ikke noe - men selv når man har fri har man dårlig tid her. Det er jo så enormt mye jeg har lyst til å rekke mens jeg er i India! Så vi dro til en opplevelsespark litt utenfor Pune. Ikke en sånn med karusseller og sånt, men en sånn hvor man klatrer i ting og padler kano og danser i vannet. Utrolig kjekt, og veldig klissete midt i regntiden.

Ellers er skolen alltid fyllt med gutter som spiller fotball eller krikett, de går virkelig aldri lei. Og det er så mange som bor her, at de alltid klarer å fylle opp lagene. De siste dagene har de hatt turneringer på kveldstid, og man kan høre heiaropene flere kilometer fra campus. Kjempe kjekt! Man kan bare tusle ned, så finner man alltid noen å stå og heie sammen med. Det samme gjelder hvis man vil prate med noen. Det er mennesker man kjenner overalt.

Jo, så det er stort sett ganske så skikkelig ålreit rett og slett. Rent bortsett fra to ting: jeg klarer aldri å komme meg inn på rommet innen inne-tidene. Vi skal nemlig egentlig være inne på rommet innen 22:30 hver dag, noe som holder på å gjøre meg helt gal. Med fem forelesninger å være forberedt til hver dag, og to andre personer på rommet jeg bor i, er jeg jo nødt til å sitte et eller annet annet sted å studere mye lenger enn det. På et eller annet tidspunkt mistenker jeg at jeg får høre dette ganske heftig, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å vende meg til det over natten. Det der med at man ikke skjønner hva frihet er før man mister den... Det er noe i det altså, jeg holder på å klikke av at noen andre skal ha meg til å signere på et ark at "jeg heter Karen og jeg kom hjem etter klokken halv elleve i dag".

Den andre skikkelig store utfordringen er mangelen på koffein. Med ti-tolv timer med forelesning, og kanskje fem/seks timer med søvn, har jeg mer enn nok med å holde kroppen i horisontal posisjon. Jeg tror det skulle gått relativt fint hvis jeg kunne dyttet ned tre/fire kopper med kaffe, men det er ikke lov til å drikke noe i forelesningene. Kan du ikke bare drikke kaffe i pausen da, kunne jeg funnet på å spurt meg selv hvis jeg leste dette. Svaret er nei. Eller jo, for Guds skyld, jeg gjør da det også, men kaffe her kommer i en liten kopp på størrelse med en liten espresso og ligner mer på varm melk med sukker og bittelitt kaffe på toppen. Jeg bor jo i et teland. Så jeg har lært å bestille svart kaffe uten sukker. Den må traktes mens jeg står der, og den blir klar ca et minutt før forelesningen begynner igjen. Den lille koppen med det sorte gullet i hjelper meg å være opplagt i ca femten minutter til.

Hva annet kan jeg fortelle? Det kanaksje rart, men det er litt som å leve i en film når man bor her. Både fordi ting er så utrolig annerledes enn hjemme, men også fordi ting er så billig her i forhold. Det koster kanskje førti kroner å spise og drikke ute på restaurant. Det koster førti kroner å ta taxi fra den ene siden av byen til den andre, og dressbukser koster 180 kroner på Mango, en av de dyreste butikkene de har her.

Jo, og en ting til! Staten India har nettopp bestemt at hver innbygger i dette landet bare får lov til å sende fem sms om dagen. Hvorfor? For å roe folket. Det er en del opptøyer i India på grunn av ulovlige innvandrere og måten de blir behandlet på her for tiden. Ikke at jeg ser noe til det, men det skjer. Så for å gjøre folket fornøyd, kutter de i kommunikasjonsmulighetene deres. Hallo verden, farvell friheten. Nå er jo ikke jeg akkurat det indiske folket, men jeg kjenner i alle fall på meg at jeg ikke blir mindre kamplysten når mobilen min forteller meg at jeg har sendt for mange sms.

Dem om det, jeg for min del skal på forelesning nå. I syv timer.


___________

Denne uken gjorde jeg noe som har gjort et større inntrykk på meg enn veldig veldig mye annet jeg har gjort i mitt liv.

Det er utrolig mye fattigdom her, og uansett hvor vi går er det gatebarn. Vi har blitt fortalt at vi ikkemå gi dem penger, for her som veldig mange andre steder går ikke pengene til dem, men til bakmenn som sender dem ut for at sånne som meg skal syntes synd på dem. Og det funker. Det gjør vondt langt ned i ryggmargen hver eneste gang jeg går fra en to år gammel gutt med store brune øyne og hender med de tynneste fingrene jeg har sett. Men jeg vet jo at det bare vil bli verre for dem på sikt hvis det lønner seg for de bakmennene å sende dem ut, så stort sett snur jeg likevel ryggen til dem og biter leppene sammen.

Denne uken ble det for tøft, og i det vi gikk inn på KFC for å spise, knakk noe litt inni meg. De er alt for sultne og skjønne til at man kan ignorere dem, særlig når vi er på vei for å spise juni food selv, bare fordi vi er lei av kantinematen. Så jeg kjøpte tre poser med pommes frites til en liten gutt som satt utenfor. Han ble så glad da han fikk dem at han hylte og klemte posene inntil brystet, på en måte jeg aldri har sett noen gjøre med noen present noen gang.

Denne gutten kommer jeg antageligvis aldri til å glemme.
Og vet dere hva? Jeg har aldri følt at jeg har gjort noe mer meningsfullt noen gang.

___________

Flere fra de siste dagene

Jeg er redd jeg ikke har tid til å oppdatere dere noe særlig akkurat nå, kom nettopp ut fra den tredje eksamenen på to dager, og må komme meg på trening fortere enn svint. Det er relativt vanskelig å få tid til alt sammen, og skal jeg klare å holde på treningsrutinene er jeg nødt til å komme igang asap. Etter det venter innlevering nummer to i løpet av fire dager. Herremann, alle fortalte meg hvor travelt det kom til å bli her, men jeg tror kanskje jeg må ha ignorert dem, eller bare ikke trodd dem. Nå kan jeg skrive under hvor som helst på at det stemmer. 

Vel, i mellomtiden kan dere få noen bilder fra dagene som har gått siden sist:

______________

Premieutdeling

I går ble vinnerne av Model United Nations kåret, og gjett hva? Jeg vant premien for beste delegat. Passe kult! Så opp på scenen måtte jeg igjen, og ned fra scenen kom jeg med en konvolutt med tusen rupee i. Jeg må bare få si at jeg syntes var skikkelig stas å vinne noe sånt etter å ha vært her i India så kort tid, det må jo bety at jeg er inne på et eller annet?

Nå skal det sies at vi jo konkurrerte på lag av to da, og Wowa som var med og utgjorde den Tyske delegasjonen med meg skal jammen ha mye av æren for det, vi skrev jo tross alt alle innleggene og replikkene sammen.

_____________

Ok

Ja... Så hva skal jeg si? Den der tanken om å spise og drikke alt jeg ville i India, og tro at jeg ikke kom til å bli syk av det.... Noen ganger setter jeg bare verdens dårligste planer til livet.

Jeg har ikke klart å særlig mye nede på to døgn nå, og det lille som slipper igjennom bruker mindre tid på å gå gjennom systemet mitt enn jeg trenger til på å pusse tennene. "Hva skjedde" rakk jeg å tenke før jeg kom på at jeg jo egentlig var fullstendig klar over at det måtte skje. Når legen din ber deg holde deg unna springvann og ferske grønnsaker i tre uker, og du holder deg unna i et halvt døgn...

Vel, jeg har i alle fall fått tid til å forstå at jeg aldri kunne levd et liv med bulumi. Jeg går rundt og prøver å leve et vanlig liv, selv om energien i det jeg spiser ikke får sjansen til å hilse på systemet mitt en gang. Jeg ser skurrete tekst og husker ikke et ord av det jeg skal til å si. Det passer jo kjempe fint når dagene består av ti timer forelesning. Dessuten er jeg overbevist om at jeg ser ut som et beinrangel allerede. Det eneste lyset i alt dette er at jeg jo kan spise så mye sjokolade jeg vil, for det får aldri tid til å legge seg noe sted. Kanskje jeg bør ta en til for sikkerhets skyld.



___________

Model United Nations, Indian style

En av de tingene som imponerer meg mest med de indiske medstudentene mine, er at etter at de har fullført 12 timer med forelesninger hver dag, har de fortsatt energi til å sette igang med frivillige aktiviteter. Noen underviser gatebarn, de har filmklubb, arrangerer konferanser og debatter på kveldene.  

I går arrangerte de en simulert FN konferanse, og det er klart vi ble med. Siden vi er ny-importert fra Tyskland, bel vi satt til å representere Tyskland da, noe som jo var litt skummelt i og med at alle regnet med at vi visste absolutt alt om tysk politikk og krig og fred og sånt. Nå har jo jeg bare bodd i Tyskland siden oktober, men heldigvis var Wowa med også, så vi hadde i alle fall litt ekte tyngde på laget. Og det viste seg å være skikkelig morsomt, akkurat sånt jeg syntes er gøy!

Debatten dreide seg om den arabiske våren, og målet var at alle de 30 "landene" som deltok skulle bli enige om to resolusjoner som skulle stabilisere situasjonen der nede. Litt av en oppgave eller hva?

Her er noen glimt fra dagen:

The executive board - eller dommerne om du vil

"Dear congress"

Laget fra Tyrkia og den tyske delegasjonen kom meget godt overens

Forberedelser til mye senere enn midt på natten dagen før

____________