verden i mine øyne

Denne uken gjorde jeg noe som har gjort et større inntrykk på meg enn veldig veldig mye annet jeg har gjort i mitt liv.

Det er utrolig mye fattigdom her, og uansett hvor vi går er det gatebarn. Vi har blitt fortalt at vi ikkemå gi dem penger, for her som veldig mange andre steder går ikke pengene til dem, men til bakmenn som sender dem ut for at sånne som meg skal syntes synd på dem. Og det funker. Det gjør vondt langt ned i ryggmargen hver eneste gang jeg går fra en to år gammel gutt med store brune øyne og hender med de tynneste fingrene jeg har sett. Men jeg vet jo at det bare vil bli verre for dem på sikt hvis det lønner seg for de bakmennene å sende dem ut, så stort sett snur jeg likevel ryggen til dem og biter leppene sammen.

Denne uken ble det for tøft, og i det vi gikk inn på KFC for å spise, knakk noe litt inni meg. De er alt for sultne og skjønne til at man kan ignorere dem, særlig når vi er på vei for å spise juni food selv, bare fordi vi er lei av kantinematen. Så jeg kjøpte tre poser med pommes frites til en liten gutt som satt utenfor. Han ble så glad da han fikk dem at han hylte og klemte posene inntil brystet, på en måte jeg aldri har sett noen gjøre med noen present noen gang.

Denne gutten kommer jeg antageligvis aldri til å glemme.
Og vet dere hva? Jeg har aldri følt at jeg har gjort noe mer meningsfullt noen gang.

___________