Mistet bankkortet mitt i går, og ringte banken for å sperre det. De spurte meg selvfølgelig etter navn og personnummer, noe som har fått meg til å begynne å tenke litt. Bare i september har jeg blitt bedt om å oppgi det sikkert ti ganger.. Lyse vil ha det, banken vil ha det, netcom vil ha det, skolen vil ha det, forsikringsselskapet vil ha det, elkjøp vil ha det, stemmelokalene ville ha det, flyselskapene vil ha det, treningssentrene vil ha det.. Snart vil de vel ha det i matbutikken også.
Og hvor mye er det egentlig verdt som personlig trygghet hvis jeg må oppgi det til alle disse? Det skal ikke så veldig mye til for å få tak i det, særlig ikke mitt, siden dette er tredje gangen i år jeg bestiller nytt bankkort. Det som engang var ment som en aller høyst privat sikkerhet, har nå blitt et must bare for å få garantibevis på en brødrister.
SAS har innsett det for lenge siden. Der må du lese av fingeravtrykket. Selv har jeg visst flydd så mange ganger med dem nå, at jeg trenger ikke vise legg lenger en gang, de har meg på maskinen. Er det sånn det kommer til å bli? Fingeravtrykk i stedet for identifikasjon? "Du har glemt bankkortet sier du? Ikke noe problem, bare legg fingeren her.." Hva skjer når folk begynner å kopiere fingeravtrykket ditt og setter lunsjen på din regning? DNA?
Husker den gangen vi gikk i banken for å sette inn penger fra sparebøssa, og hun i banken husket oss, så det var greit. Den gangen det var mye kjekkere med tre femmere, enn en en tjuekroning, fordi det virket så mye mer. Har vi sluttet å stole på hverandre, eller er det bare meg som funderer på ingenting?
2 comments:
derfor var det koselig å jobbe i banken min i sommer (bl.a.), fordi der syns jeg nesten de viste livshistorien til omtrent alle kundene :)
å, så koselig! Er ikke helt det samme med han i andre enden av kontofonen....
Post a Comment