Jeg kjenner det vrir seg inni meg

Sitter og ser på TV2-nyhetene, og det er lenge siden jeg har blitt så sint av å se på TV. Innslaget er fra Bergen, og det handler om syke kjæledyr som blir dumpet langs veiene. Hvordan kan mennesker ha lov til å ha dyr, hvis de ikke er villige til å hjelpe dem når de trenger dem mest? Jeg kan ikke forstå at noen kan være så hjertekalde ovenfor et dyr de har hatt boende i hjemmet sitt i årevis.

Spør du meg, burde ingen få lov til å ha dyr, med mindre de har råd til å hjelpe dem også. Det er klart det er dyrt å ha dyrene sine hos veterinæren, men det er da en utgift man burde være klar over at kan komme når man skaffer seg dyrene også. Morten og jeg sparer kontinuerlig litt penger på en egen konto til Leif-utgifter. I tillegg har vi forsikret ham. På den måten er vi forberedt den dagen noe skjer (og det er alltid noe som skjer). Som studenter kan en plutselig dyrlegeregning på flere tusen kroner bli vanskelig å betjene, men det er faktisk et ansvar vi har påtatt oss når vi kjøpte hund.

Uhh, jeg håper innslaget fremstilte dette problemet som mye større enn det egentlig er, for jeg syntes fryktelig synd på de stakkars dyrene som blir etterlatt i smerte - av de menneskene de har stolt på at ville ta seg av dem resten av livet.

Leif sammen med noen av kompisene sine på mopsetreff. I denne gjengen er de fleste eierne villige til hva det skulle være for de firbente vennene sine.